Ytringsfrihet som våpen

En av mine favorittyogalærere heter Bård og er en eldre herre som liker å krydre klassene sine med lett sexistiske vitser. Salen pleier å være full av betydelig yngre kvinner som humrer hjertelig når han tuller med alder, kjønnsroller og fysiske forskjeller. Punchlinen «men det kan jeg jo ikke si høyt» får hele rommet til å bryte ut i latter. Men iblant er det en middelaldrende mann der som ikke klarer å dy seg. «Ja, det er jo ikke lov å si noen ting lenger», følger han opp med, og ler høyt og skingrende. Da er det som om en mørk skygge legger seg over rommet.

Den middelaldrende mannen, la oss kalle ham Anton, har blitt et hatobjekt i visse yogakretser. Jeg har overhørt samtaler i garderoben der unge kvinner sier at de føler fysisk ubehag av hans tilstedeværelse, i frykt for at han skal åpne kjeften.

Hva er det som gjør at Bårds utstrakte politiske ukorrekthet vekker munterhet, mens Antons korte kommentar trigger ubehag? Det kan skyldes at Bård behandler hele rommet som en fortrolig sirkel, mens Anton ekskluderer kvinner fra å delta i den sexistiske humoren gjennom å fjerne ironien. Da slutter også utsagnet «Det kan jeg jo ikke si høyt» å være en festlig selvmotsigelse og tar i stedet form som verdens mest utbredte hersketeknikk.

Anne blir Anton
Jeg tenkte mye på Anton da jeg leste Anne Kalvigs bok Kjønnstru. Kampen om røynda, som kom ut høsten 2023. Boken er et kritisk innlegg i den opphetede transdebatten. Kort oppsummert sier den at det ikke er mulig å skifte kjønn, fordi kjønnshormoner og kromosomer former hele kroppen, og at retten til å skifte kjønn juridisk og utseendemessig går på bekostning av kvinners rett til beskyttelsen som ligger i kjønnsdelte arenaer som garderober, idrett og fengsel.

Boken har flere poenger som er verdt å ta på alvor, som jeg kommer tilbake til. Men den er skrevet på en så grenseløst irriterende måte at det nesten blir mer interessant å finne ut hvorfor den er så irriterende, enn hva den faktisk sier.

I likhet med Anton påberoper Kalvig seg å være et offer for sensur, selv om hun målbærer et av de mest kjente perspektivene i transdebatten og har fått støtte fra både Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til å skrive boken. Og i likhet med Anton spiller hun mange lesere ut på sidelinjen, enten de rammes direkte av kritikken eller er ideologisk uenige. Men i motsetning til Anton opererer Kalvig i offentligheten, en arena der folk føler seg frie til å ta igjen.

Selvutnevnt utstøtt
Kalvig sa i høst opp stillingen sin som professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger etter det hun opplevde som mobbing og trakassering basert på meningene sine.¹ Blant de utløsende hendelsene var en debatt i Khrono der hun og kollega Kamilla Aslaksen oppfordret rektor Klaus Mohn til å uttale seg om ytringsrommet i debatten om kjønnsidentitet.² Det gikk ikke som de ønsket. Mohn problematiserte polariseringen i offentligheten med ordskiftet om kjønn og identitet som eksempel:

Her sit to marginale grupper i kvar si skyttargrav, medan den store hopen av oss held oss langt unna. Ein viktig grunn er dei kompromisslause posisjonane som no pregar begge sider, med knallharde personretta åtak på alt som luktar av motstand.³

I et intervju på Minervapodden forteller Kalvig at hun sa opp jobben delvis på grunn av Mohns svar og delvis fordi forskere hadde begynt å vurdere henne som ekstrem.⁴

Jeg skjønner at det føles truende for en professor å bli oppfattet som marginal og ekstrem, men det er også et image man kommer langt med i dag. Et av hovedpoengene til Kalvig er nettopp at hun og hennes meningsfeller blir forsøkt stilnet i debatten. Hun insisterer på at det har blitt straffbart å i det hele tatt snakke om biologisk kjønn etter at kjønnsidentitet ble innlemmet i hatytringsparagrafen.

Testet og frikjent
Kalvigs meningsfeller har mange fiender og har blitt påklistret merkelappen «terf» (trans-ekskluderende radikalfeminister). Blant dem er Christina Ellingsen, leder for den norske avdelingen av Women’s Declaration International (WDI), trimguru Kari Jaquesson og kunstner Tonje Gjevjon.

I boken fremstiller Kalvig denne gruppen som rettsløse ofre, selv om ytringsfrihetens grenser har blitt testet og i hovedsak vurdert til deres fordel. Både Ellingsen og Gjevjon har blitt etterforsket for hatefulle ytringer. Ellingsen fikk stor oppmerksomhet internasjonalt som «offer» da hun ble anmeldt for hatefulle ytringer mot transkvinnen Christine Jentoft på Twitter. Saken ble henlagt. Saken mot Gjevjon, der hun omtalte transkvinner allment for å være «kvinnediskriminerende perverse fetisjister», ble også henlagt.

En av grunnene til at «terfs» har blitt et kollektivt hatobjekt, er nettopp at de skyver ytringsfriheten foran seg og påberoper seg å være eneste ofre for et hardt ordskifte, samtidig som de er minst like nådeløse mot sine motstandere. Denne typen oppførsel var en utbredt motstandsstrategi mot metoo og Black Lives Matter, og den er effektiv. Når ytringsfrihet konstant settes opp mot diskrimineringsvern, opprettholdes det en konflikt som ingen kan vinne, men som utsatte grupper pleier å få skylden for.

De diskrediterte og usynlige
Et annet provoserende moment handler ikke så mye om hva boken sier, men om at den er skrevet som om forfatterens meningsfeller er de eneste i rommet. Kalvig diskrediterer transpersoner fullstendig og usynliggjør de fleste av sine ideologiske motstandere.

Hovedpremisset for boken er at det bare finnes ett sant perspektiv på kjønn, og det er at det er «ein biologisk mekanisme for reproduksjon» (s. 48), som Kalvig gjennomgående henviser til som «den materielle realiteten». Hun anerkjenner at det finnes noen biologiske unntak, «der sjeldne variasjonar i kjønnsorgan og kromosom er ulike somatiske tilstandar, stundom livstrugande utan behandling» (s. 55). At noen kan «være født i feil kjønn», avfeier hun som en «vrangforestilling». Kalvig avviser også selve konseptet «kjønnsidentitet», som hun hevder opphever «relevansen av den objektive materielle storleiken ‘kjønn’» (s. 54) og gjeninnfører «trange kjønnsroller, kjønnsnormer og kjønnsstereotypar» (s. 58).

Forfatteren er påfallende uinteressert i hva transpersoner selv sier om hvorfor de ønsker kjønnskorrigerende behandling. Det eneste motivet hun behandler som forståelig, om enn dypt problematisk, er jenter som utvikler internalisert kvinneforakt gjennom den pornofiserte kulturen og vil skifte kjønn for å unngå heteroseksualitet og seksuell vold. Transkvinner avfeies som fetisjister som ønsker tilgang til kvinnerom, og ikke-binær kjønnsidentitet som en fantasi man bare kan ta på alvor som «religiøse eller kultiske inndelingar av menneske» (s. 152).

Når Kalvig totalt diskrediterer kjønnsminoriteters identitet, språk og alle rettighetene de har opparbeidet seg, burde det ikke overraske at de søker tilflukt i nærmeste skyttergrav.

Når uenighet blir illegitimt
Kalvigs hovedmotstander er det hun kaller «kjønnsidentitetsideologi», som hun setter opp mot «sannheten» om kjønn og kjønnsmakt, som hun representerer selv. Dermed underminerer hun ideologi som en legitim og nødvendig byggestein for politisk debatt som gjør det mulig å diskutere på tvers av verdisyn.

Jeg har ingen problemer med begrepet «kjønnsidentitetsideologi», ettersom det er et tankesett om hva samfunnet skal tilrettelegge for.⁵ Men Kalvig er blind for at hennes eget syn, som hun presenterer som den objektive sannhet, også er en ideologi, som kan kalles «kjønnsbiologi-ideologi». Hadde hun erkjent det, kunne hun i det minste stilt seg åpen for at det går an å mene flere ting om kjønn.

For eksempel har mange av kvinnebevegelsens seire ikke vært forankret i biologi og reproduksjon, men i spørsmål om makt. De som argumenterer ut fra kjønnsmakt, er splittet i synet på om transkampen er kompatibel med kvinnekampen eller ikke. Kjønnsbiologi-ideologien har derimot tydeligere allierte i kvinnebevegelsens tradisjonelle motstandere, patriarkalske og religiøse bevegelser.

Et utbredt perspektiv på kjønnsmangfold som er fraværende i boken, bygger på prinsippet om likeverd. Mange av de som snakker om likeverd, inkludert meg selv, anerkjenner at ulike gruppers interesser kan komme i konflikt med hverandre. Ut fra et slikt perspektiv er det ikke nødvendig å velge side; man kan heller lytte til bekymringene og prøve å komme frem til nye løsninger.⁶

Kalvig fremstiller imidlertid samtlige av transkampens seire som produkter av en enhetlig ideologi, som hun strever veldig med å få til å gå opp. Hun bruker mye plass på å plukke fra hverandre logikken i språket, lovtekster og regelverk, mediedebatter og Pride-feiring, der konklusjonen er at hele utviklingen er fullstendig ulogisk. Dermed usynliggjør hun alle andre perspektiver som har bidratt i debatten om kjønnsmangfold, og underkjenner kompromissene som har formet utviklingen.

Irriterende irriterende
Jeg skulle genuint ønske boken og forfatteren ikke var så irriterende. Det er mye ved utviklingen som skjer for fort, og som det er vanskelig å se rekkevidden av. Kjønnstru stiller seg sterkt kritisk til den økende medikaliseringen av kjønnsidentitet, noe som er verdt å ta på alvor. Men når Kalvig stiller seg kategorisk avvisende til muligheten for å skifte kjønn, blir det heller ikke rom for den viktige faglige diskusjonen om hva som er den beste behandlingen for kjønnsinkongruens.⁷

Et annet godt poeng i boken er at det er vanskelig å vurdere hva det er ved kjønnsidentitet som ligger fast, og hva som kommer av normer og roller. Kulturen er i dag mye mer «kjønnet» enn da jeg vokste opp, noe som sannsynligvis bidrar til å gjøre kjønnsidentitet til et mer presserende spørsmål. Det burde det være mulig å gjøre noe med, selv om Kalvigs metode – å mobilisere til kulturkrig – nok heller fungerer mot sin hensikt.

Kjønnstru ville ikke vært så irriterende lesning om den bare var en ytring i et etablert landskap av meninger. Problemet er at den representerer et av de tydeligste og mest kjente perspektivene i debatten om kjønnsidentitet, og bruker ytringsfrihet som våpen for å skyve andre syn enda lenger ut på sidelinjen.