Hva skal vi med Platons Staten i dag?

Den greske filosofen Platon (428–347 fvt.) skrev dialogen Staten for nærmere to og et halvt tusen år siden. I år planlegger Vidarforlaget å utgi dette verket på nytt, i en oversettelse av Tormod Eide.¹ Men hvorfor skal vi lese denne gamle boken i dag? Trenger vi i det hele tatt å lese Platon lenger? Mitt svar er ja. Grunnen er ikke først og fremst knyttet til den statsformen Platon argumenterer for i Staten, som ikke er demokratiet. Snarere er det fordi han har viktige poeng knyttet til likestilling, makt og, ikke minst, betydningen av samtalen – nærmere bestemt den sokratiske dialogen.

Når vi leser tekster fra antikken, for eksempel Platons dialoger, gjør vi det også, og ikke minst, for å lære mer om oss selv og vår egen samtid. Den greske antikken står som et felles grunnlag for Vestens tanketradisjon. Livet og tenkningen til de gamle grekerne har vært omtalt som den viktigste formative innflytelsen for den vestlige sivilisasjonen, og det har vært hevdet at ethvert område av livet etter klassisk tid er fundamentalt preget av forbildene fra antikken.² Uansett om vi er klar over det eller har fortrengt det, lever vi under innflytelse fra antikken. Dette kommer til uttrykk blant annet gjennom språket vi bruker. For eksempel stammer ordet demokrati fra klassisk gresk og betyr styre ved demos, folket – altså folkestyre. Politisk stammer fra ordet polis, som er benevnelsen for en bystat i antikkens greske verden. Og dette er bare to av den store mengden ord og begrep vi har arvet fra antikken, og som vi hele tiden omgir oss med. Som moderne mennesker er vi på mange måter også antikke grekere.³

Men selv om antikken er viktig for oss fremdeles i dag: Hvorfor skal vi bruke tid på akkurat Platon? En grunn er at han er den første i den vestlige filosofitradisjonen vi faktisk har et betydelig tekstmateriale fra (om lag tretti dialoger og en håndfull brev). Dessuten har dialogene til Platon vært lest og kommentert kontinuerlig gjennom to og et halvt tusen år. Ifølge filosofen og matematikeren Alfred North Whitehead er den beste måten å karakterisere den vestlige, europeiske filosofitradisjonen på å si at den består av en lang serie av fotnoter til Platon.⁴ Det er rett og slett vanskelig å overdrive betydningen til Platon, for Vestens tenkning og kultur, og også for oss i dag.

Men hvorfor skal vi lese akkurat Staten? Platon er i sin statslære kjent for å argumentere mot demokratiet. Dette kommer klart til uttrykk i dette verket, der han lar Sokrates argumentere for at de med mest visdom skal ha politisk makt til å lede staten. Slik vi ikke ønsker at et skip skal styres ved flertallsbestemmelser gjort av alle som er om bord, men vil at de med kunnskap om navigasjon – styrmannen og kapteinen – skal velge kurs, bør også staten styres av de mest innsiktsfulle, for å unngå at den går på grunn og til grunne.⁵ Kanskje fremstår ikke dette anti-demokratiske trekket ved Platon som veldig aktuelt for oss som bor i en stat der demokratiet fremdeles står sterkt. Men også i vår tid er demokratiet under press, og det finnes de som i dag reiser spørsmål ved demokratiet som styreform og fremholder at vi bør erstatte det med en form for epistokrati, der kun de med tilstrekkelig kunnskap skal få lov til å stemme ved valg.⁶ Dette har en viss gjenklang hos Platon, som argumenterer for at de som i sterkest grad søker visdom og innsikt – nemlig filosofene – bør bli ledere i staten. Likevel er det ikke dette som gjør Staten mest relevant for oss i dag, men noe mer grunnleggende. Hos Platon finner vi det som kan karakteriseres som vesentlig både for samfunnsdebatt og vitenskapelig praksis: den sokratiske dialogen.

Dialogen
Med Sokrates introduseres noe nytt i gresk tenkning, og dermed i det intellektuelle livet i den vestlige verden.⁷ Den sokratiske dialogen innebærer at ulike argumenter løftes mot hverandre i søken etter det som er rett. Poenget med sokratisk dialog er ikke å overbevise samtalepartneren om at ens eget standpunkt er det rette, men i stedet i fellesskap å søke innsikt i det som er sannheten om saken som diskuteres. Som Sokrates sier i Platons Gorgias (458a):

jeg er av dem som gjerne lar meg gjendrive hvis jeg sier noe som ikke stemmer, og som også gjerne gjendriver andre hvis de sier noe som ikke stemmer. Og jeg er ikke mindre glad for å bli gjendrevet selv enn jeg er for å gjendrive andre.

Det er vanskelig å være uenig i at dette kjennetegner avgjørende aspekt ved idealer som preger både samfunnsdebatten og den vitenskapelige tradisjonen også i dag. Gitt at forskning handler om å søke innsikt i det som er riktig og sant, gjennom å la ulike argumenter og forklaringer møtes og bli diskutert opp imot hverandre, utgjør denne formen for sokratisk dialog noe grunnleggende for vitenskapen. Men også i et videre samfunnsmessig perspektiv er den sokratiske dialogen, og villigheten til å lytte til motargumenter mot ens eget syn, betydningsfull.⁸ I den grad man i et samfunn vektlegger det å være åpen for å kunne ta feil, og bli korrigert i møte med bedre opplysninger eller argumenter, ligger det en økt mulighet for å få gehør i tilbakevisning av slikt som «falske nyheter» eller «alternative fakta». Dessuten kan det synes som om dette dialogiske, og åpenheten for å lytte til motargumenter mot ens eget syn, åpner for å kunne se ting på nye og uventede måter.

Likestilling
Dette viser Platon i Staten, for eksempel ved å legge frem oppsiktsvekkende tanker, som bryter sterkt med hans egen samtid. Ikke minst ser vi dette i Platons berømte såkalte likestillingsforslag.⁹ Sokrates foreslår at alle, også kvinnene, skal få utdannelse, og dermed i prinsippet kan bli ledere i staten. Dette var fullstendig uhørt i datidens Athen. Platon er riktignok ikke opptatt av den enkelte kvinnes rettigheter – men så er han heller ikke opptatt av enkeltmenneskers rettigheter sånn generelt sett. Det han er opptatt av, er fellesskapets – statens ¬– beste. Det er fordi det er til statens beste at kvinnene skal få utdannelse og tilgang til politisk makt. Likefullt er det ikke til å komme forbi at forslaget faktisk innebærer å gi kvinner tilgang til utdannelse og politisk makt, med utgangspunkt i en tanke om at forskjellene mellom menn og kvinner ikke er relevante for tilgang til maktposisjoner i offentlig virksomhet.

Selv i dagens moderne verden kan jeg ikke fri meg fra av og til å tenke at jeg skulle ønske at ledere i land som fremdeles i dag nekter kvinner utdannelse og tilgang til det offentlige liv, ville lese forslaget i Platons Staten og i det minste av hensyn til statens beste, endre politikk.¹⁰ Dessuten er det verdt å ta inn over seg hvor radikalt dette forslaget faktisk var i Platons samtid, noe Sokrates selv påpeker: «Den lov vi ga, var altså verken ugjennomførlig eller hørte til fantasiens verden, da den jo ikke var i strid med naturen. Men snarere synes den nåværende tilstand å stride mot naturen» (Staten 456c). Her ligger det en kritikk fra Sokrates’ side rettet mot hans egen samtids Athen.

Makt og rett
Sokrates argumenterer i dialogen Staten også mot en hardbarket sofist som heter Trasymachos, som hevder at makt er rett. Det vil si, Trasymachos påstår at det ikke finnes noe som egentlig er rett, eller rettferdig. Det som til enhver tid og i ethvert samfunn regnes for å være rett og riktig, er bare uttrykk for interessene til de som har makten i samfunnet. De som har makt, har makt til å bestemme hva som skal regnes for å være rett. For Sokrates er dette synet både helt uholdbart og ikke minst farlig, både etisk og politisk.

Platon levde i en politisk turbulent tid i Athen, med stadige skifter i styresett: demokrati, aristokrati og oligarki. I de ulike bystatene var det også ulike lover og ulike normer for rett og galt. Han var derfor ute etter å begrunne at ikke bare det en tilfeldig statsmakt bestemte som rettferdig, skulle være rettferdig (à la makt er rett). Han mente det måtte finnes noe som var rett og rettferdig. Vi kan si at det bak Platons argumentasjon for dette ligger et motspørsmål, nemlig: Hva hvis det ikke eksisterer noe som er sant og noe som er rett? Det uuttalte svaret er at verden i så fall ville falle sammen i en form for kaos. Platon forteller oss imidlertid ikke med rene ord hva rettferdighet, eller det gode, eller sannheten, er. Det han i stedet gjør i dialogene sine, er å la mange stemmer og ulike perspektiv komme til orde. Så er gjerne håpet at vi, gjennom å lese alle disse ulike tankene og perspektivene, og la dem bli reflektert opp imot hverandre, vil få satt i gang tankeprosesser i oss selv, som kan lede oss til større innsikt.

Evig aktuell
Så hvorfor skal vi skal lese Platon – og dialogen Staten – i dag? Blant annet for å lære mer om oss selv. Dette både fordi vi er del av en flere tusenårig tradisjon som er preget av hans tenkning, men også fordi han tilhører en tid som er forskjellig fra vår egen, og som dermed kan hjelpe oss til å se vår egen tid klarere. Dessuten skal vi lese Platon fordi vi som moderne mennesker alle sammen er gamle grekere, i den forstand at arven fra antikken preger oss langt mer enn de fleste gjerne er klar over. Dette gjelder gjennom begrepene vi bruker, men også gjennom institusjoner og idealer knyttet til både vitenskap og samfunn.

Men vi skal også lese Platon i dag fordi han stadig har noe å lære oss. Ikke minst gjelder dette den sokratiske dialogen, som Platon fremviser gjennom verkene vi har fått overlevert. Gjennom å se hvordan han lar ulike synspunkt og tanker komme til orde, og så og si gnis mot hverandre, ofte uten å gi et klart svar, får han oss til å tenke selv. Og sist, men absolutt ikke minst, demonstrerer han betydningen av å være villig til å lytte til motargumenter i et forsøk på å oppnå større innsikt. Dette gjør Platon evig aktuell, og er også noe som utfoldes i dialogen Staten.