Ved utgivelsen vekte Jon Hustads bok stor oppmerksomhet i Norge, og jeg husker at debatten i nabolandet flimret forbi på de sosiale nettverkene mine mer enn én gang. Da jeg ble bedt om å skrive en anmeldelse av boken, og gjerne fra mitt svenske perspektiv, kviet jeg meg. På så kort tid klarer jeg ikke å sette meg inn i de norske forholdene og den norske debatten, tenkte jeg. Likevel bestemte jeg meg for å prøve meg.
Samme visa der som her
Det viste seg ikke å være noe problem i det hele tatt. Debatten i Norge ser ut til å være nokså lik den vi har i Sverige. Men dersom Hustads måte å argumentere på er representativ, er den norske debatten vesentlig mer vulgær enn den svenske. Imidlertid sier nok det mer om den norske enn den svenske situasjonen.
Å lese boken som svenske gir en merkelig følelse av déjà vu. På drøyt 200 sider klarer Hustad å samle de fleste av de velferdspolitiske debattene vi har hatt i Sverige de siste 20 årene – og han klarer til og med å innta ganske mange av de mest vulgære eller ekstreme posisjonene i disse debattene. Vi finner den samme diskusjonen om at folk er blitt "velferdsnarkomane* som man kan lese i den beryktede Det sovande folket, skrevet av en da bare 28 år gammel riksdagsrepresentant ved navn Fredrik Reinfeldt, der han kunngjorde at velferdsstaten hadde gjort "svenskene mentalt handikappede og indoktrinerte*. Vi finner den samme typen forvirrede resonnementer om innvandringens kostnader som hos Sverigedemokraternas yndlingsøkonom Lars Jansson (se Jansson 2002 og Johansson 2008 for kritikk av den). Og vi finner den samme overdrevne retorikken om problemene med å finansiere fremtidens velferdssystem som vi ser i en lang rekke svenske publikasjoner, eksempelvis Framtidens utmaning, utgitt av Sveriges Kommuner och Landsting, der det ble påstått at skatten ville måtte økes med 13 prosentpoeng for at den skulle klare å finansiere velferden når befolkningen eldes.
Hovedtesen i Hustads bok er at velferdsstaten vil bli umulig å finansiere hvis utviklingen fortsetter langs de nåværende trendene. Flere faktorer fører til dette: økningen i trygdeutgiftene (særlig sykelønn og uføretrygd), innvandringen, den aldrende befolkningen og det som ofte kalles Baumols sykdom, det vil si den relative fordyringen av tjenester.
Velferdsnarkomani og rasjonelle individer
Økningen i velferdsutgifter skyldes at dere nordmenn er narkomane, dere er nærmere bestemt velferdsnarkomane som lever i en "oljesmurt velferdsdekadanse*, skriver Hustad og fortsetter: "Velferd er som heroin. Det kreves stadig større doser for å opprettholde rusnivået.*
De sjenerøse norske velferdssystemene har gjort at folk velger å ikke jobbe. I stedet lar de seg finansiere av det offentlige. Det er ikke noe å moralisere over, ifølge Hustad. Det ligger i menneskets natur, vi er simpelthen rasjonelle vesener. Rasjonelle mennesker, i hvert fall de med kjedelige jobber, velger å bli hjemme hvis betalingen er god nok. I disse delene argumenterer Hustad godt, for dersom menneskenaturen er slik han beskriver den, da fører sjenerøse velferdsstater til at systemene utnyttes. Det er lett å dele Hustads bekymring. På den ene siden må jo velferdssystemene ha et fungerende kontrollapparat for å forhindre overforbruk og juks. "Hver skattekrone som brukes feil,* sa den legendariske svenske sosialministeren Gustav Möller, "er et tyveri fra folket.* På den andre siden må man se ting i perspektiv.
Debatten om overforbruk av trygd i Sverige har gått på høygir i mange år. Men det har vist seg at andelen juks i trygdesystemene er liten. I 2009 ble svindelandelen av de samlede svenske trygdeutgiftene anslått til 1,2 prosent, men de beløpene som faktisk er blitt krevd tilbakebetalt, der juks er blitt påvist, er betydelig mindre. Det dreier seg om et par hundre millioner kroner. Det kan virke som mye, men er egentlig svært lite i denne sammenhengen (Tiberg 2009). Økningen i trygdeutgiftene henger trolig sammen med utviklingen i det moderne samfunnet, de kravene som stilles, og det økende stressnivået. Det er mulig at situasjonen i Norge skiller seg sterkt fra den i Sverige – Norge har betydelig mer sjenerøse ordninger for sykelønn og uføretrygd – men det virker helt urimelig at Hustad skulle ha rett når han skriver at "kanskje for de fleste som mottar trygd i arbeidsfør alder, er både sykemelding og uføretrygd et valg, et alternativ til det å arbeide*.
Det blir bare verre…
Men ikke nok med at nordmennene er et folk av simulanter og trygdesvindlere, i tillegg finnes det to objektive forhold som vi ikke kan gjøre noe med. Det første er den aldrende befolkningen, det andre er det som gjerne kalles Baumols sykdom.
Diskusjonen om kostnadene forbundet med en aldrende befolkning er en gjenganger også i Sverige, og Hustad har lange utlegninger om de kostnadene som venter. Jeg har imidlertid alltid vært skeptisk til de skrekkscenarioene som pleier å bli malt opp, og Hustads sluggerargumentasjon får meg ikke til å skifte mening. Den første grunnen til dette er at aldrende befolkning per definisjon er et forbigående problem. Dette er viktig. Det åpner døren for underskuddsfinansiering av eldrebølgens kostnader. Jeg vil ikke her og nå anbefale dette som en løsning, men jeg noterer at så lenge vi har å gjøre med en tidsbegrenset kostnad, kan den løses ved å fordele den over en lengre periode.
For det andre overdriver de mer ekstreme scenarioene omsorgs- og helsekostnadene ved eldrebølgen. I en nylig utgitt forskningsrapport viser Fløtten m.fl. (2013) at de norske utgiftene til helse og langtidsomsorg forventes å øke med under 2 prosentpoeng av BNP til år 2030. Kostnadene til velferdstjenester kommer således ikke til å bli til noen stor utfordring for de norske statsfinansene. Derimot legger jeg i nevnte forskningsrapport merke til at Norge vil få en mye større økning i pensjonsutgifter enn Sverige, noe som presser veksttakten i sosiale utgifter opp. Til tross for dette konstaterer rapportforfatterne at "Norge, som er forventet å ha den nest høyeste økningen i prosent av BNP, vil selv etter denne utgiftsøkningen ha den laveste BNP-andelen til offentlige utgifter*. For det fjerde kan befolkningens alderssammensetning alltid påvirkes gjennom arbeidsinnvandring.
En aldrende befolkning er derfor en utfordring, men ikke noe uoverstigelig problem.
Baumols sykdom
Med Baumols sykdom menes den observasjonen den amerikanske økonomen William Baumol gjorde for snart femti år siden, nemlig at siden produktivitetsveksten i tjenestesektoren er lavere enn produktivitetsveksten i industrisektoren, vil de relative prisene i førstnevnte øke, det vil si at de blir relativt dyrere. Hustad skriver: "Hva er så problemet? I en norsk kontekst at det blir stadige dyrere å levere produkter og tjenester i offentlig sektor.* Dette fører ifølge Hustad til at kostnadene til offentlige tjenester bare kommer til å øke, og den eneste måten å minske dette problemet på er å øke avgiftsfinansieringen og slutte å etterspørre stadig mer velferd.
Hustad har rett i den forstand at den relative prisen på tjenester i velferdssektoren øker hvis produktivitetsveksten er lavere der enn i vareproduksjonen, så fremt lønningene i velferdssektoren ikke senkes. Dette gjelder imidlertid uavhengig av finansieringsform og eierskap. Privatisering er ikke noe botemiddel, og det er heller ikke avgiftsfinansiering. Gitt at produktivitetsveksten er lavere innen velferdstjenester, finnes det dermed ingen annen løsning enn å minske etterspørselen, noe som ifølge Hustad kan gjøres ved hjelp av avgifter.
Imidlertid kan Baumols sykdom betraktes fra flere sider. Den er ingen ny tilstand, men snarere en del av bakgrunnen for at den offentlige sektoren har ekspandert. Folk har etterspurt flere helsetjenester, mer skole, bedre omsorg – og de har vært villige til å betale en større del av inntekten sin for å finansiere disse tjenestene. Men folk har ikke bare vært villige til å gjøre dette, de har også vært i stand til det, ettersom Baumols sykdom ikke bare speiler det som skjer i velferdsproduksjonen, men også det som skjer i vareproduksjonen. Man kan vende på Baumols sykdom og si at den handler om at produktivitetsveksten i vareproduksjonen er relativt høyere enn i tjenesteproduksjonen. Vi blir med andre ord materielt rikere fordi vi bruker stadig mindre tid på å produsere samme mengde materielle goder. Derfor kan vi sette av mer ressurser til slikt som vi anser som viktigere enn å kjøpe enda en tv, for eksempel bedre helsetjenester og skole. Dette er ingen sykdomstilstand. Det er en velstandstilstand som hviler på en stadig mer produktiv vareproduksjon.
Når man leser utlegninger om Baumols sykdom av den typen vi finner i Hustads bok, får man imidlertid inntrykk av at vi i fremtiden, når vi er rikere enn i dag, vil få større problemer med å finansiere det vi har råd til i dag, når vi er fattigere. Men det må innebære at vi i dag, når vi er rikere, har større problemer med å finansiere en bestemt velferdstjeneste enn vi hadde for femti år siden, da vi var fattigere. Det stemmer ikke. Visse velferdstjenester blir relativt dyrere, men vår evne til å finansiere disse tjenestene er flere ganger større. Slik kommer det også til å bli i fremtiden. Evnen vår til å finansiere velferden øker for hvert år som går. Om vi ønsker å bruke disse økte ressursene på velferd eller materielt forbruk, er et politisk valg, men velferdsstaten er ikke dømt til undergang på grunn av Baumols sykdom (anbefalt lesning er Ankarloo 2005).
Innvandringens økonomi
Det som virkelig får i gang Hustad, er innvandringen. Han bruker et helt kapittel på dette og presenterer en rekke regneøvelser, den ene mer original enn den neste. Tesen hans kan sammenfattes som følger: Innvandringen reduserer den norske nasjonalformuen (større befolkning skal dele på oljefondet), innvandrere har lavere sysselsettingsgrad, betaler mindre skatt og er mindre produktive enn nordmenn. Dette fører til store kostnader for det norske samfunnet, og ikke nok med det: Når vi "importerer lavproduktive mennesker*, så senker vi den norske produktivitetsveksten og dermed velstandsøkningen på sikt. "Dette er ressurser som kunne gått til våre barns og de kommende eldre og sykes velferd,* skriver Hustad.
Hustad har rett på ett punkt, resten bygger på en tankefeil. Høy vekst i arbeidskraften kan presse ned lønnsveksten og senke den relative prisen på arbeidskraft sammenlignet med kapital. Hvis dette skjer, vil bedriftene bytte ut kapital med arbeid, og produktiviteten faller. Dette taler for at arbeidsinnvandringen bør reguleres ut fra etterspørselen etter arbeidskraft. Det taler videre for sterke fagforeninger. Det sistnevnte ser imidlertid ikke ut til å være et av Hustads yndlingstemaer.
For øvrig bygger resonnementene på at innvandrere har lavere produktivitet enn nordmenn, snarere enn at de utfører arbeidsoppgaver som har lavere produktivitet. Men hvis de svenske ungdommene som flytter til Norge for å jobbe på restauranter og barer, ikke hadde utført disse lavproduktive jobbene, måtte nordmenn ha gjort dem. Da ville "nordmennenes* produktivitet ha blitt lavere. Forutsetningen for at "nordmennene* skal ha høy produktivitet i Hustads utregning, er derfor at arbeidsinnvandrere utfører de lavproduktive oppgavene. Disse jobbene er dårligere betalt og har vanligvis dårligere arbeidsmiljø. Slik forplanter denne segregeringen seg blant annet til kostnader til sykelønn og uføretrygd og til skatteinntektene. Man kan derfor ikke foreta den typen beregninger som Hustad foretar, eller trekke de konklusjonene han trekker.
Hustads bok har få lyspunkter. Han advarer med rette mot kostnadene ved byråkratisering og mot risikoen for at arbeidsinnvandringen presser ned lønningene og dermed produktivitetsveksten. Advarslene hans om galopperende sosiale utgifter har formodentlig også en del for seg. Men for øvrig er det en alarmistisk bok som er vanskelig å ta på alvor.
(Oversatt fra svensk av Eivind Lilleskjæret.)
Jon Hustad
Farvel Norge. Velferdsstatens fremtidige kollaps
Dreyers Forlag 2013
Litteratur:
Ankarloo, Daniel. 2005. Kris i välfärdsfrågan. Nixon förlag
Fløtten, Tone, Åsmund Hermansen, Anne Hege Strand, Kristian Rose Tronstad. 2012. Befolkningsendringer og de nordiske velferdsstatene. Fafo-rapport 2013:14, NordMod 2030
Jansson, Lars. 2002. Mångkultur eller välfärd? Vitsippan
Johansson, Tony. 2008. "Invandringsmotståndarnas räknebluff*. Skånska Dagbladet 11.08.2008; "Inte en siffra rätt, Lars Jansson!. Skånska Dagbladet 06.09.2008; "Ett felslut blir inte rätt för att det upprepas. Skånska Dagbladet 30.09.2008. Alle artiklene finnes på tonyjohansson.eu (søk på "lars jansson*)
Reinfeldt, Fredrik. 1993. Det sovande folket. Moderata ungdomsförbundet
Sveriges kommuner och landsting. 2010. Framtidens utmaning. Välfärdens långsiktiga finansiering. SKL
Tiberg, Anna. 2009. "Helt sjukt om fusk och fel*. Dagens Arbete 11.2010: 6-12. da.se/home/da/home.NSF/files/DAGRANSKAR_NOV.pdf/$FILE/DAGRANSKAR_NOV.pdf
(Anmeldt i Prosa 5/6-2013)
Jon Hustad
Farvel Norge. Velferdsstatens fremtidige kollaps.
Dreyer, 2013
