Storstilt problemanalyse

Med Slutten på illusjonene – fem essay opprinnelig utgitt i 2019 – ble Andreas Reckwitz for alvor en offentlig intellektuell i Tyskland. Mottakelsen var usedvanlig bred for en fagbok i sosiologi. Ikke bare lovet kulørte Bild å avsløre «hemmeligheten bak boken»; den ble også lest og referert til av flere politikere. Kanskje var det ikke strukturanalysen som lokket, men det store spørsmålet som Reckwitz har teoretisk pondus til å fordøye gjennom flere mager: Hvordan skal vi løse Vestens kulturelle, sosiale og politiske krise?

Først må samfunnet forstås ut fra et sosialstrukturelt «skjelett», som Reckwitz har satt seg fore å formulere «så enkelt som mulig, så differensiert som nødvendig». Selv om inventaret er nytt, er han trofast til kultursosiologisk sedvane. Pierre Bourdieu fungerer som vadestein, og kulturen fortolkes gjennom to sentrale begreper: klasse og kapital. Klasse som kulturelle, økonomiske og politiske formasjoner, kapital som økonomisk, kulturell eller sosial verdi. Når Reckwitz skal støpe klassene i det senmoderne samfunnet i treklassemodellen med over-, middel- og underklasse, velger han å se bort fra overklassen. Her er ny middelklasse øverst, over gammel middelklasse og det han kaller «den prekære klasse».

En annen tenker det er lett å se spor etter, er grunnleggeren av moderne systemteori, Niklas Luhmann (1927–1998). Verken Luhmann eller Reckwitz forstår individet som noe substansielt, men som en prosess som bare kan produseres innenfor et gitt system. «Individet er ingen autonom enhet, men et samfunnsmessig produkt», skriver Reckwitz et sted. Denne teoritradisjonen er såpass etablert at Reckwitz ikke engang ser seg nødt til å vifte bort alternativene. Posisjonen er nokså uangripelig, noe Eivind Tjønneland illustrerer godt i etterordet.

Tjønneland er blant de som kjenner Reckwitz best her på berget. Det er også han som har oversatt trykksaken, en øvelse han har bestått uten å forsyne seg av for mange friheter. Når Reckwitz bruker mange ord, gjør Tjønneland det samme. Der Reckwitz krydrer tysk med engelsk, skriver også Tjønneland om rankings, communities, brain drain, political correctness og intangible assets. Her mener jeg oversetteren kunne syndet mot originalen, men la gå. Dette er ikke en bok man leser for leseropplevelsens skyld.

Ny og gammel middelklasse
Utgangspunktet er altså at psyken er psykososial og at ferdigheter, begjær og mentalitet er formet av samfunnet. Godtar vi dette premisset – at mennesket ikke har antropologiske konstanter, men er sosialt foranderlig – skjønner vi at historiske brudd og ulike samfunnslag er av særlig betydning. Reckwitz legger vekt på bruddet med industrisamfunnet. Mens det industrielt moderne samfunnet fra 1945 til rundt 1990 beskrives som et «nivellert middelstandsamfunn», er vårt senmoderne samfunn preget av oppdrift og deklassering. Splittelsen mellom ny og gammel middelklasse beskriver Reckwitz som en paternosterheis – en type heis som får oppdrift av at en parallell heis går nedover. Her har den nye akademiske middelklassen drevet samfunnsutviklingen de siste tretti årene, mens det har gått nedover for den gamle middelklassen.

Særlig kvinner har tjent på den postindustrielle utdanningsekspansjonen. Den nye middelklassen har høy kulturell kapital og støtter opp om verdier som kosmopolitisme og økonomisk globalisering, men er også fanget av indre og ytre prestasjonskrav som det er umulig å leve opp til. Den gamle middelklassen er lokalt forankret og holder i større grad fast ved en tradisjonell forståelse av det mannlige og kvinnelige. Som følge av nedvurdering og fremmedgjøring er det her vi finner kjernevelgerne til de populistiske partiene i Europa. Høyrepopulismen er, ifølge Reckwitz, først og fremst representert av de krenkede delene av den gamle middelklassen.

«Tyskland er hittil mindre rammet av den populistiske revolten» (s. 244), noterer Reckwitz, men her har det skjedd litt siden boken først ble utgitt. Innvandrings- og EU-skeptiske Alternative für Deutschland er blitt Tysklands nest største parti. «Brannmuren» mot AfD slo sprekker da tungvekteren CDU la fram et forslag som ble vedtatt med AfD-stemmer under valgkampen, og det snakkes ikke like høyt om å forby partiet.¹ Som statsviter Asle Toje tørt bemerket i Europatrilogien: «Globalistene har fått erfare at overrepresentasjon i mediene og blant ekspertene ikke nødvendigvis omsettes i valgseiere.»²

Polariseringen i det politiske landskapet handler altså ikke om splittelsen mellom konservative og sosialdemokrater, høyre og venstre, men ny og gammel middelklasse. Dette kan han ha rett i. I alle fall tømmes det tradisjonelle høyre–venstre-skillet stadig for innhold – kanskje særlig i Reckwitz’ hjemland, der det konservative, venstrepopulistiske partiet Bündnis Sahra Wagenknecht ble grunnlagt i fjor. Men ingen generaliseringer er uten unntak. Toje, for eksempel: en intellektuell populist som ikke tilhører gammel middelklasse, men likevel blir nedvurdert av den nye middelklassen. Og hva med AfDs kanslerkandidat, Alice Weidel? En kvinne med doktorgrad og en likekjønnet partner fra Sri Lanka?

Krise i paradigmet
Når Reckwitz skal sortere i etterkrigstidens politiske landskap, henter han modellen om paradigmeskifter fra vitenskapsteoretiker Thomas Kuhn. Altså: Når antall anomalier som ikke kan forklares i teorikomplekset blir for stort, vil det nødvendigvis oppstå en krise, etterfulgt av et nytt paradigme. Reckwitz plasserer det industrielt moderne etterkrigssamfunnet i et sosial-korporatistisk paradigme som regulerte og skapte orden, før det utspilte sin rolle og ble avløst av et «apertistisk-liberalistisk», globaliseringsvennlig paradigme med både nyliberalistiske og venstreliberalistiske elementer.

Ordet «apertistisk» finnes verken i norske eller tyske ordbøker («apertistischen»). Reckwitz bruker det i betydningen «åpnende», etter det latinske verbet aperire. Alle som har forsøkt å lese Luhmann, vet at det kan gå sport i å dekonstruere begreper for å konstruere dem på nytt. Om sosiologiske nyord er staffasje eller presisjon, er ikke lett å si, men det letter i alle fall ikke lesingen.

Reckwitz mener altså å se tegn til at vårt apertistisk-liberalistiske paradigme er blitt «tiltakende paradoksalt» siden 2010, med problemer som ikke bare er demokratiske, men også sosioøkonomiske og sosiokulturelle. Han peker på en sosialstruktur som er blitt romlig, økonomisk og kulturelt polarisert, der både nyliberalismen og venstreliberalismen har utspilt sine roller som problemløsere. Nyliberalismens nedbygging av statlige kontrollmekanismer har ført finansmarkedene «til randen av kollaps»; venstreliberalismens identitetspolitikk og respekt for kulturtradisjoner har gitt grobunn for isolerte samfunn i storsamfunnet. Den sosiokulturelle og sosioøkonomiske krisen har ført til det Reckwitz kaller en «praktisk demokrati-krise», der internasjonale organisasjoner og rettsvesenet unndrar seg parlamentariske avgjørelser og parlamentet mangler representasjon fra den gamle middelklassen. Med andre ord: tre anomalier som til sammen utløser ordet «krise».

Det finnes knapt et fenomen som Reckwitz ikke organiserer i tre kategorier.

Løsning: et tredje paradigme
Kulturkonflikten som Reckwitz behandler i bokens første essay, følger et dialektisk skjema, der forløsningen presenteres som en opphøyd syntese av tese og antitese. Kulturessensialismen som kommer til uttrykk i høyrepopulisme og religiøs fundamentalisme, forstås som en reaksjon på kosmopolitisk «hyperkultur», hvorpå Reckwitz foreslår å oppheve de uforenelige motsetningene ved å arbeide for en dynamisk universalkultur – ikke som noe gitt, men som en felles arbeidsprosess.

Paradigme-krisen følger samme struktur. Populismen forstås som et symptom på den apertistiske liberalismens krise, i uforenelig motsetning til vårt senmoderne globaliseringsparadigme. Men paradigmeskiftet vi befinner oss midt i, vil ifølge Reckwitz «ikke angå den populistiske periferien». Vi trenger ikke et komplett brudd med den den apertistiske liberalismen, slik populismen krever, men et nytt regulerende paradigme som «integrerer» liberalismen og tar utgangspunkt i realitetene: Befolkningen er heterogen, kapitalismen er global. Grunnlaget må være en «forpliktende livsform», en ny samfunnskontrakt som demper sosiale ulikheter og etablerer kulturell konsensus om verdier.

Reckwitz har flere konkrete forslag. Vi må bremse akademiseringen av samfunnet, motarbeide forskjellen mellom by og land, etablere en gjensidighetskultur mellom individ og samfunn, rettigheter og plikter, og gjenoppta en statlig omsorg for infrastruktur. Han beklager seg over privatiseringen og en politikk som prioriterer skattelette og barnetrygd over grunnleggende fellesgoder.

Et nytt paradigme der staten er mer aktiv enn i den apertistiske liberalismen, men mindre omfattende enn etterkrigstidens sosial-korporatistiske reguleringsparadigme, er altså svaret. Det lyder enkelt. To motsetninger som smeltes sammen i ett. Idéverdenen som Reckwitz hekter samfunnet på, er naturligvis mer kompleks enn hva Bild og jeg er i stand til å gjengi. Han går langt i å tegne avskygninger. Men hvordan teorien skal omsettes til praktisk politikk, og hva liberalismen skal integreres i, forblir åpne spørsmål.