Tar pulsen på evighetsmennesket

Tenk deg at du er i en fornøyelsespark og vandrer mot spøkelseshuset. Men det er ikke et gammeldags spøkelseshus med plastskjeletter og hvite laken. Nei, spøkelseshuset har blitt oppgradert til et fremtidens «evighetsmenneske-spøkelseshus». Foran inngangsporten står en entusiastisk professor, Annelin Eriksen, og tilbyr en snarvisitt inn i evigheten – eller rettere sagt inn i en verden fylt med forestillinger om evigheten. Det bør advares om sterke synsinntrykk. Man risikerer å møte både nedfrossede, barnløse nitti år gamle menn, avkappede hoder, frittsvevende hjerner, virtuelle avatarer og humanoide roboter. Ved utgangen av spøkelseshuset står en forsikringsagent og argumenterer for at det er lurt å investere i drømmen om evigheten. Men er dette egentlig en god investering?

Antropologens blikk

Forestillingene om evighetsmennesket kaller Eriksen for teknovitenskap, og de har sitt utspring i den ideologiske retningen transhumanismen. Transhumanismen arbeider for at mennesket skal nå et nytt stadium i sin evolusjon ved hjelp av ny teknologi og vitenskapelige nyvinninger som gjør det mulig for menneskekroppen å videreutvikles til noe nytt og udødelig. Ved hjelp av kryonikk-teknologi kan man alt nå la sin døde kropp fryse ned i flytende nitrogen, på tank, og håpe på at noen i fremtiden får et brennende behov for å tine en opp igjen.
Annelin Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitet i Bergen. Hun har tidligere studert blant annet globale religiøse bevegelser, men har siden 2019 forsket på transhumanisme og udødelighetsbevegelser i USA.

Evighetsmennesket er en populærvitenskapelig bok skrevet fra et antropologisk perspektiv, om transhumanistiske udødelighetsbevegelser og deres ønske om evig liv. Boka henvender seg både til studenter, interesserte innen fagfeltet og et bredere allment publikum. Eriksen er derfor opptatt av å presentere sin fagkunnskap på en pedagogisk måte. Språket er enkelt, nærmest muntlig, og kan til tider være overforklarende og repeterende. Men fordi innholdet fenger, skjemmer det ikke leseflyten nevneverdig.

Udødelighetsprosjektet

Det som synes å være bokas hovedbudskap kan summeres med forfatterens egne ord: «Jeg vil vise hvordan disse udødelighetsprosjektene ikke er så spesielle som de kan synes, og hvordan de på mange måter fremhever noe som er mye mer allment, men som sjelden kommer til uttrykk.» Eriksen argumenterer for at det er en sammenheng mellom pågående medisinsk forskning og teknologi som handler om å forbedre og optimalisere mennesket (leve lenger, forhindre aldringsplager) og om optimaliseringens ytterst konsekvens: frihet fra død. «All moderne medisin kan sies å ha som mål å bekjempe død», skriver hun. Og senere: «I moderne medisin er ideen om den evige fremgang, om å kunne leve lenger, lykkeligere og med mindre lidelse, et implisitt løfte.» Men moderne medisin befatter seg også med fagområder som lindrende/palliativ behandling og medisinsk etikk, og her gis det ingen implisitte løfter om verken evig fremgang eller et lengre liv.

Eriksen skriver også: «Teknovitenskapelig udødelighet er ikke kun science fiction-fantasiene til milliardærer i Silicon Valley. De appellerer til alle, til deg og meg.» Når Eriksen formulerer seg på denne måten, opplever jeg at hun gjør dette for å skape en logisk bru mellom pågående forskning og tenkning (det allmenne) og transhumanismens visjon om evig liv (det spesielle). Men medisinsk teknologisk utvikling som retter seg mot forbedringer av mennesket (f.eks. økt sunnhet og vitalitet) trenger ikke nødvendigvis å stå i forbindelse med et ønske om udødelighet. Å ville forbedre det eksisterende livet kan like gjerne handle om en bevissthet og aksept for døden, og samtidig være et ønske om å optimalisere ens tilmålte dager. Eriksen beveger seg litt for raskt og omtrentlig i sine resonnementer for å vise at ønsket om å leve evig har rot i noe mer allment. I «deg og meg».

Tro eller vitenskap?

Forholdet mellom religion og vitenskap i transhumanismen fremstår som noe flytende, ambivalent og tvetydig. Og det er som om denne tvetydigheten også har smøget seg inn i teksten.
Eriksen skriver: «Transhumanistene vil ikke overlate udødeligheten til troen. Transhumanismen stoler på vitenskapen og fremskrittet.» Senere nyanserer hun forholdet mellom tro og vitenskap, hvor troen på at, fremfor viten om, spiller en betydelig rolle. Hun beskriver også den amerikanske udødelighetsbevegelsen Terasem, som «vektlegger religion» og henter mye inspirasjon fra New Age-spiritualitet. Er transhumanisme et livssyn eller en vitenskap? Tja. Slik jeg leser boka, gir den ikke et tydelig svar på det spørsmålet. Den er både–og, og verken–eller.

Slik Eriksen risser opp bildet av transhumanistenes evighetsoptimisme, ser den nesten utelukkende ut til å ha et vokabular for dens oppsider. Jeg skulle gjerne hatt mer informasjon om hvordan transhumanister reflekterer rundt mulige negative konsekvenser av deres fremtidsvisjoner. Hva skjer for eksempel med mennesket og dets relasjoner når ethvert grunnleggende behov er dekket, for all evighet, og lidelse og sykdom er utryddet? Pleie og omsorg, i møte med sykdom, kan gi mulighet for nye og dypere erfaringer av fellesskap, nærhet og tilknytning. Hva er kjærligheten laget av i en selvtilstrekkelig verden?

Jeg stiller meg også spørrende til ideen om at evig liv er et allment, og nærmest selvsagt, gode. Hvert år er det betraktelig flere som tar sitt eget liv enn de som fryser seg ned på tank. Behovet for intetheten kan altså se ut til å være vel så stort som behovet for allmektigheten. En transhumanist vil sikkert argumentere for at de som tar sitt eget liv, ikke ville ha gjort det hvis lidelsene deres var eliminert.

Men hvordan kan de så selvsikkert mene at livet er bedre enn døden? Å dø er også en erfaring. Ved å eliminere den mister man tilgangen til nettopp denne erfaringen. Av endelighet. Og også et eventuelt åndelig liv etter døden. Kan det være at fremtidige evighetsmennesker vil gå til kamp for nettopp å få slutt på seg selv? Få slippe unna den uutholdelige evigheten? Om dette er problemstillinger transhumanister avfeier, er det i seg selv viktig informasjon for å bedre kunne forstå hvem evighetsmenneske-forkjemperne er, og hvordan de tenker.

Smittet av evighetsoptimisme

«Boken er i all hovedsak en historie om det mange vil oppfatte som utenom-det-vanlige-ambisjoner, men jeg er opptatt av å vise frem hele spekteret og hele historien», skriver Eriksen, en setning som speiler det gjennomgående språket i boka – et språk som kan gi assosiasjoner til transhumanistenes «store ord» og forteller-entusiasme. Det er uansett ingen grunn til å tro at Eriksen mangler verken kunnskaper eller argumenter som kan vise at evighetsmennesket er, som hun selv skriver, «et ektefødt barn av en spesifikk kulturhistorie og samfunnskontekst». Muligens har verdifulle nyanseringer gått tapt i skriveprosessen fordi boka forsøker å favne et for bredt publikum.

Evighetsmennesket engasjerer mest når Eriksen tar leseren med ut i «felten», der det skjer, og beskriver det hun observerer, både sanselig og konkret, som hun gjør i de to kapitlene om kryonikk og i møte med de transhumanistiske gruppene Terasem og People Unlimited Inc.

Usikker investering

Personlig ville jeg aldri investert sparepengene mine i en ide om et fremtidig evig liv. Å stige opp av frostrøyken fra en nitrogentank, etter tre hundre års nedfrysning, skulle jeg tvert imot betalt svært mye for å slippe. Å kjøpe boka til Eriksen vil jeg si er en bedre investering. Temaet er særs samfunnsaktuelt, og boka kan stimulere til både personlig refleksjon og offentlig debatt omkring hva fremtidsmennesket skal/kan/bør være. Hvordan vil det gå med menneskeheten og evighetsmennesket? Den som lever, får se!