Et skattkammer av morsomme fakta

Oppfinnelsen av bilen ble en katastrofe for gråspurven. Bygatene tømtes etter hvert for hestemøkk. Nettopp restene etter hestens noe ineffektive fordøyelse hadde næret spurvene gjennom årtusener og var en av grunnene til at de fulgte folk verden rundt. Resultatet av det stort sett gode naboskapet med oss mennesker er at gråspurven har blitt verdens videst utbredte villfugl, kanskje også den mest tallrike. Ved siden av å formidle aktuell biologisk fagkunnskap er Glenn-Peter Sætres siste bok et skattkammer av slike morsomme spurvefakta.

Matteus og Mao
Forfatteren siterer Matteusevangeliet (10,29), som gjør det klart at spurver var handelsvare i Midtøsten ved starten av vår tidsregning. Formodentlig var det snakk om ganske billig mat, siden du fikk to stykker for en mynt av laveste valør. Og visste du at Mao Zedong satte i gang en storstilt utryddingskampanje mot spurver? Riktignok var det ikke gråspurven kineserne drepte millioner av under «det store spranget», men den nære slektningen pilfink. Begge artene er vanlige her hjemme. Over det meste av Kina, derimot, mangler gråspurven. I Øst-Asia er det pilfinken som har okkupert den økologiske nisjen som gråspurven fyller i Europa og mange andre steder, som spesialist på å leve blant mennesker. En del av forklaringen kan være at små riskorn passer bedre i pilfinkens noe spinklere nebb enn store hvete- eller havrekorn.

Ja, og visste du at Italia har sin egen spurveart, romerspurven, som har oppstått gjennom krysning mellom gråspurv og en annen slektning, middelhavsspurv? Dette var det første påviste tilfellet av såkalt hybrid artsdannelse blant fugler. Fortsatt er det ganske få kjente eksempler på dette i dyreriket som helhet. Sætre var selv blant forskerne som klargjorde romerspurvens opphav. Kapittelet om denne forskningen er et av bokas høydepunkter.

Bra språk, men for mye språksnakk
Til tross for at Sætre selv var fuglekikker lenge før han ble fugleforsker og biologiprofessor ved Universitetet i Oslo, er ikke boka preget av monoman fugleinteresse. Tvert imot, den handler nesten like mye om menneskehetens historie og forhistorie som om spurven selv. Blant annet forteller den inngående om arkeologi, folkevandringer og språkhistorie. Forfatteren spenner opp et stort lerret og gjenforteller betydelige deler av verdenshistorien sett i spurveperspektiv, dristig selvfølgelig, mye i framstillingen kan diskuteres, men jeg setter pris på at fagfolk tar sjansen på slike storslåtte skriveprosjekter. Inntrykket er at Sætre har arbeidet grundig med emnene der han er på bortebane.

Språket i Gråspurven er upyntet og effektivt. De fleste poengene er klart og godt forklart, og det norske fagspråket pleies på forbilledlig vis. Bokas største svakhet er organiseringen og prioriteringen av stoffet. Det er ikke alltid samsvar mellom forventningene som skapes hos leseren og innholdet man etter hvert får servert. Resultatet blir en noe forvirrende leseopplevelse, særlig i begynnelsen av boka.

Sætre tar utgangspunkt i en observasjon: Utbredelsen av arten gråspurv er for en stor del sammenfallende med områdene der de fleste snakker et av de indoeuropeiske språkene – for eksempel hindi, persisk, russisk, norsk, irsk, engelsk, fransk eller spansk. Kan det være en sammenheng? Kanskje gråspurven fulgte med da indoeuropeerne først ekspanderte utover Eurasia? Likheten mellom de to utbredelseskartene – for språk og spurv – fanget forfatterens interesse, får vi høre, og gåten er ment å fange vår. Vi skal få være på en slags etterforskning av saken, med et høyst tverrfaglig bevismateriale.

Ideen er god. Gjennomføringen er ikke helt vellykket. I bokas første del får innfallet med de to kartene vokse seg litt for viktig. Andre kapittel består av tjue sider om indoeuropeisk språkhistorie og relaterte folkevandringer, inkludert gjennomgang av oppfatninger som vi etter hvert får vite er utdaterte, uten et pip om fugler før i aller siste avsnitt. Språkhistorie er jo også et interessant tema. Det tærer etter hvert på tålmodigheten med så mye detaljer om det i en bok om spurver. Her hadde hardere redigering gjort underverker.

I kapittelet etter får vi høre en hel del om etymologien til de ulike ordene for spurv på indoeuropeiske språk. Som forfatteren påpeker, er eldre og folkelige navn på fugler og andre dyr litt vanskelige å arbeide med. En fugl kan ha mengder av forskjellige lokalnavn, mens ett og samme ord kan vise til vidt forskjellige fuglearter avhengig av hvem som bruker ordet.

Når noen en gang for lenge siden skrev eller snakket om «spurv», er det ofte vanskelig å vite hvilken av artene i spurvefamilien de tenkte på, eller om det for den saks skyld kan ha vært snakk om en annen slags småfugl. Dermed sier det oss vel heller ikke så mye om gråspurvens utbredelse i tidligere tider at Matteusevangeliets to spurver (for en skilling) ble til «twai sparwans» i Wulfilas bibeloversettelse til gotisk på 300-tallet, eller at Wulfila også snakket gresk og muligens kjente det gammelgreske sporgilos. Dette er jo morsomt å høre om! Etymologi er gjerne underholdende stoff. Men akkurat her blir forventningen om at vi snart må komme fram til noe relevant bevismateriale – etter den lange avstikkeren om indoeuropeerne – litt forstyrrende for appetitten på kuriosa.

Sex and the City?
Det lønner seg for leseren å bære over med digresjoner og blindspor. Etter hvert kommer spurven selv bedre til syne. Gåten om de to kartene var ikke så veldig viktig likevel, viser det seg, for en god del av stoffet vi får servert om gråspurven, er helt irrelevant for å forklare artens utbredelse. I hovedsak er boka en rik og allsidig gjennomgang av mange forskjellige sider ved spurvens biologi og kulturhistorie.

For eksempel får vi høre at spurven opp gjennom tidene har vært brukt som symbol på kjærlighet og seksuell lyst – og til og med som hjelpemiddel. Spurvebaserte afrodisiaka nevnes i Kamasutra så vel som i europeiske kilder fra middelalderen.

Historien om «spurvekrigen» er fascinerende lesning. Det er snakk om en hissig og til dels hatsk offentlig debatt mellom fuglevenner i Nord-Amerika sent på 1800-tallet. Noen gikk inn for å stelle pent med gråspurven som hadde blitt satt ut på kontinentet og spredte seg langs de nye toglinjene. Andre ville mobilisere folk landet rundt til felles innsats for å utrydde fremmedelementet. Historien om spurvens skjebne som innført art på flere kontinenter gir forfatteren anledning til mer generelle refleksjoner om naturforvaltning. Interessant.

Utover i boka kommer vi også på sporet av brukbare forklaringer på spurvens utbredelse. Vi får blant annet være med til Iran, der det fortsatt lever gråspurver i villmarka – spurver som aldri har tilpasset seg livet blant folk. De spiller en rolle i forklaringen. Og – røpealarm! – Sætre kommer til at arten gråspurv trolig overlevde siste istid på to steder langt fra hverandre, på det indiske kontinentet og i Sør-Europa. Spurvens opprinnelse er «indoeuropeisk» bare i den rent geografiske forstand at den er både indisk og europeisk. Begge de to adskilte bestandene tilpasset seg med hell det nye jordbrukssamfunnet, hver på sin kant. Etter hvert møttes de og blandet seg. Enda mye senere fulgte gråspurven europeiske kolonister til andre verdensdeler. Den fant seg særlig til rette der hvor europeiske utvandrere bosatte seg i større antall og omdannet landskapet på en måte spurven satte pris på.

Når disse svarene kommer, er det jo først og fremst genetiske analyser av spurver som avgjør saken. De opplysningene om menneskesamfunnet som viser seg mest relevante, handler ikke så mye om språk. I stedet dreier det seg mye om materielle forhold, altså bosetting, jordbruk, husdyrhold og transportsystemer. Det er jo slikt som betyr noe for spurven.

Anmelderen har gitt ut boka Et høneliv (2025) på Vigmostad & Bjørke.