Sommerfuglmystikk

Insekter er i vinden. I tillegg til tradisjonelle håndbøker er det økende interesse for titler som Insektenes planet, Insektene i hagen og Å elske et insekt. Mange av dem har gode essays med fortellinger om insektenes adferd, økologiske betydning og tilbakegang.

Sommerfuglens verden er en slik bok, men skiller seg også ut. Den har snaut med artsbeskrivelser, men desto flere utrolige historier, fun facts, kontroversielle ideer og undrende filosofering. De store fotografiene tar opp halve boka og er rene kunstverk. Men la oss starte forfra. Et ambisiøst mål setter tonen:

Denne boken forsøker å tøye grensene for vårt natursyn. Vi undersøker natur som subjekt, og ikke kun som objekt. Derfor gjør vi bruk av artistiske virkemidler, gjennom ordvalg og metaforikk.

I det innledende kapittelet forteller forfatteren om sitt langvarige vennskap med svalestjerten, helt fra han som sjuåring fikk det gule og svarte vidunderet i håven. Senere startet han sommerfugloppdrett, etter å ha tatt med seg ti–tolv larver hjem og plassert dem i et bur. Dermed var det gjort:

Innfallet skulle få uante følger. Det som hadde begynt som samlerglede, skiftet retning og ble til en læringsarena for økologi, evolusjon og naturfilosofi.

En kortfattet oversikt over sommerfuglens verden (ja, i entall) følger. Dette kapittelet har mer preg av oppramsing enn oppklaring. De viktigste familiene beskrives med noen få kjennetegn og et par eksempler, men uten hjelp fra illustrasjoner eller andre pedagogiske elementer. Til gjengjeld er det fotografier av utvalgte arter senere i boka. Alle blir nevnt med både norsk og latinsk navn – et pluss for oss som vil lese litt mer om dem.

Fortryllende fortellinger
Boka består av mer enn tjue kapitler med historier og sommerfugltanker. De handler blant annet om kurtisens kunst og livet som larve, om heggspinnmøll og brysomme arter. Markus Lindholm er biolog, pedagog og forsker med ferskvannsøkologi som spesialområde. Hans fortellerglede og kompetanse er det ingenting å si på. Her bobler det nesten over av entusiastisk fagformidling og fengende historier. For eksempel får vi vite hvordan entomologen Jan-Henri Fabre for rundt 150 år siden systematisk avdekket duftstoffenes (feromonenes) betydning for insektene. Det er spennende og levende fortalt. I boka finner vi også oppskrift på larvefrikassé, et par sommerfugldikt (Bjerke, Ibsen) og en novelle (Hesse).

Lindholm bruker gjerne metaforer og andre fortellergrep som et ledd i det forfatteren kaller gjenfortrylling: «Jordflyene finner seg en armkrok å overvintre under.» Biologer har tidligere kritisert ham, blant annet for antropomorfisme (menneskeliggjøring), noe som også dukker opp her: «Sommerfuglene må lære seg botanikk.» «Larvene vet litt om melkesafter.»

Mer kontroversielt er kanskje hans tanker om det uforklarlige. «Sommerfugler kan ikke forklares til bunns ved hjelp av fysikkens enveis kausale årsakskjeder», skriver han. De foretar komplekse avveininger og gjør sine valg. Forvandlingen fra larve til sommerfugl leder oss mot mystikkens grenseland. Slike tanker uttrykker trolig Lindholms generelle vitenskapssyn, og han ville nok sagt noe liknende om andre arter.

Som et eksempel gjør han grundig rede for metamorfosen. Trinnvis gjennomgår han stadiene i forvandlingen fra egg, via larve og puppe til sommerfugl. Etter at noen av larvene «gripes av eksistensiell rastløshet og vandrer formålsløst omkring», går til slutt alle til ro og forpupper seg.

Under det tynne skallet går det meste av larven i oppløsning. […] det er lite å se, annet enn en fettaktig masse og litt væske. Er puppen død? Det spørs hva man mener med ordet. […] Først og fremst bevares ørsmå klynger av udifferensierte stamceller.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre, men det er fascinerende og fortoner seg ganske mystisk, også for en biolog som meg. Hvordan kan denne prosessen forklares, hvordan har den oppstått evolusjonært? Lindholm hengir seg mye til slik undring, som stedvis nærmer seg metafysikk. Han refererer blant annet til biologer som skriver at larven «reinkarnerer».

«Sommerfugler på vandring» er enda et fengende kapittel, der den ikoniske monarksommerfuglen i Nord-Amerika får stor plass. Etter å ha tilbrakt sommeren i Canada og USA legger den plutselig ut på vandring, men hvor? Denne gåten ble først løst etter 25 års iherdig innsats fra noen få ildsjeler, og fortellingen er nærmest utrolig.

Andre eksempler er det australske bogong-jordflyet og vår egen tistelsommerfugl. Hvordan klarer disse å navigere tvers over kontinenter og frem til et lite punkt langt bak horisonten? Og hvorfor skal de absolutt til de stedene? Selv om mye forskning har gitt noen svar (stikkord: magnetfelt, stjernehimmel og landskap), er det fremdeles rom for spekulasjoner.

Enestående fotografier
Naturfotograf, billedkunstner og forfatter Pål Hermansen er en av verdens ledende fotografer. Han har skrevet og illustrert rundt 40 bøker, og spesialisert seg på miljø, kunst og dokumentarisk naturfotografi. Bildene i Sommerfuglens verden viser hvorfor han har vunnet de gjeveste prisene i internasjonale fotokonkurranser. De fleste skildrer sommerfugler i naturlig aktivitet og i naturlig lys, uten vekt på ytre kjennetegn og annet som knyttes direkte til teksten. Likevel opplever jeg ikke bildene som «en bok i boka». De inngår i et felles prosjekt med teksten og løfter kvaliteten enda noen hakk.

Innimellom savner jeg likevel noen enkle illustrasjoner av omtalte arter som er ukjente for de fleste. Viktigere er det at boka burde hatt et artsregister og en fyldigere litteraturliste enn to knappe sider med henvisninger. Utelatelsen av kilder begrunnes med at forfatterne vil sikre leseflyten. Jeg tror derimot at en kapittelvis referanseliste bakerst ville ha bedret flyten og etterretteligheten – da ville vi ha sluppet å lete på nettet etter dokumentasjon.

Redningsforsøk og grublerier
Mot slutten drøftes forholdet mellom sommerfugl og menneske. Det er egne kapitler om klimaendringer, urbanisering, tilgroing og andre arealendringer. Ett av dem handler om å redde enkeltarter fra utrydding. Kapittelet starter med funderinger over hvorvidt sommerfuglene (samt brennmaneter og mygg) er særlig nyttige. Etter en noe rask påstand om at ingen spiser maneter (feil, les om månefisk), og at stikkemygg er for magre for fugler (tja, andre hevder låvesvaler spiser mygg), kommer et avsnitt om den utryddingstruede klippeblåvingen. Den var avgjørende for at et hytteprosjekt ved Tvedestrand ble stanset. Forfatteren skriver: «Vern av rødlistearter kan ikke begrunnes i nytte, men kun i deres iboende verdi.» Som generell påstand stemmer ikke det; vi verner for eksempel pollinerende insekter som kløverhumle.

Boka avsluttes med noen sommerfuglfilosofiske tanker om nytte, glede og egenverdi. Men hva betyr det egentlig at disse skapningene har en iboende verdi? Kan verdi defineres helt frigjort fra mennesker? Selv er jeg i tvil om det, men det er en større diskusjon. For meg har i alle fall sommerfugler en opplevelsesverdi og en estetisk verdi, og dette er god nok grunn til å gjøre en innsats for å bevare dem.

Restaurering av biotoper er et tiltak som er godt kjent, men hva med oppdrett og utsetting av sommerfugler? I Norge foregår det for tiden flere slike forsøk, blant annet med klippeblåvinge og apollosommerfugl. Vi ser mange positive medieoppslag om vellykket oppformering, men mindre om hvordan de store utfordringene ved utsetting skal møtes. Også i denne boka får vi mange interessante detaljer, inkludert en oppskrift på sommerfugloppdrett, men jeg savner kritiske refleksjoner rundt planer og metodikk for selve utsettingen.

Lindholm og Hermansen lykkes godt i sitt mål om å undersøke natur som subjekt. Kombinasjonen av vitenskapelige funn, originale ordvalg og kunstneriske virkemidler fungerer bra. Litt antropomorfisme må også være greit i essayistisk allmenn sakprosa. Selv om boka ikke akkurat har tøyd grensene for mitt natursyn, har den gitt meg en lærerik, tankevekkende og ikke minst estetisk opplevelse.