På grensen mellom dyr og menneske

Å bombe anlegg som lagrer radioaktivt materiale, er en langvarig forbrytelse mot alt som lever, skrev den franske politikeren Jean-Luc Mélenchon på X da Israel gikk til målrettet angrep mot atomanlegg i Iran 13. juni i år. Er det fortsatt rom for å tenke på det andre som lever i en verden preget av fascistiske tendenser hvor ikke engang menneskeverdet kan tas for gitt? Hvor veganismen tilsynelatende må vike for carnivore-dietten? Det er det heldigvis folk som gjør, i hvert fall hvis jeg lukker Instagram og åpner en av de mange bøkene som skrives om dyr og natur.

I Dyr og mennesker i norsk litteratur tar litteraturforsker Henning Howlid Wærp for seg dyreskildringer i norsk litteratur fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Dyr spiller mange og paradoksale roller i menneskers liv, og vi i deres. Vi spiser og kler oss i dem, lever og er venner med dem, deler naturen med dem, frykter og dominerer dem. Boken er en litteraturvitenskapelig undersøkelse av vårt mangfoldige forhold til dyr gjennom blant annet Tarjei Vesaas’ naturskildringer, Knut Hamsuns oppmerksomme blikk på småkryp, Mikkjel Fønhus’ ville dyr, vennskap hos Per Sivle, dystopi og sci-fi hos Knut Faldbakken og Sigbjørn Skåden og utforsking av dyrs egenhet hos Cora Sandel, Tove Nilsen og Brit Bildøen. Arbeidsmetoden er nysgjerrighet, understreker Wærp. Innfallsvinklene varierer, og hvert kapittel skal kunne leses som en uavhengig tekst. Følgende spørsmål stilles: Hvordan er den litterære representasjonen av dyret? Hva kan vi lære av samfunnet gjennom den? Og hva lærer vi om dyret per se?

Wærp har valgt å holde seg til romaner og noveller, essay og reiseskildringer. Vi får dermed ikke innsikt i hva poesien kan fortelle oss om forholdet mellom mennesker og dyr. Avgrensingen lar samtidig Wærp se nærmere på potensielt undervurderte romaner, og kanskje si noe om hva vi ser etter i sjangeren. Stemmer det at vi assosierer dyr med barnebøker, eller at Vesaas’ første romaner er sentimentale eller billig romantikk, tross verdifull innsikt om vår plass i naturen? Hva sier det i så fall om kulturen? Med tanke på natur- og klimakrise, men også naturens tidløshet, kan man argumentere for at mindre studerte aspekter ved verkene er mer relevante enn analysene av utdaterte sosiale strukturer.

Balansen mellom forskning og formidling er god. Det plager meg ikke at kapitlene, hvorav enkelte tidligere er publisert som artikler, er strukturert på ulike måter. Wærps utforskende metode hindrer oss i å bli fastlåst i ett teoretisk spor, og åpner for originale lesninger. Innledningsvis trekker han inn filosofiske og litterære perspektiver på dyr som vi kan ta med oss videre i boken. Jeg setter pris på hvordan teorier og begreper trekkes inn i tekstene, og ikke ned over dem; det er skjønnlitteraturen som inviterer dem inn. For eksempel når Martha Nussbaums tanker om vennskap mellom arter trekkes inn i lesningen av Sivles Berre ein hund, eller når Hartmund Rosas resonans – en samklang og gjensidig berøring mellom subjektet og verden – sammenliknes med suset i skogen hos Vesaas.

Noen av de filosofiske eksemplene, særlig fra Nussbaums nådeløst gjennomskuende Rettferdighet for dyrene (se Gisle Selnes’ bokessay, red.anm.), fordrer likevel mer utfordrende undersøkelser av blant annet gårdsdyr, men de utelukkes bevisst. Wærp vil undersøke hva litterære representasjoner av dyr kan fortelle oss om samfunnet, og er det ikke her det mest paradoksale og motstridende viser seg? Et oste- og charcuterie-elskende kulturmenneske kan sørge over tapt fuglesang, men hvordan ser de kuen og grisen? Menneskers forhold til gårds- og bruksdyr kan være åsted for mye kognitiv dissonans, hvor den mest reflekterte miljøfilosof kan la seg henlede av nasjonalromantiske reklamer av glad ku på beite og se seg tilfreds med logikken i «dyr spiser dyr».

Wærp påpeker riktignok at husdyrholdet skildres lite i Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene. Husdyr er kvinnenes domene, og romanen kretser rundt mennene og jakten. Mye av den eldre litteraturen som utforskes i Dyr og mennesker i norsk litteratur, er skrevet av menn, mens Wærp tar for seg flere nålevende kvinnelige forfattere. De skriver ganske annerledes om dyr, men har det med kjønn eller tid å gjøre? Ville de utvalgte forfatterne skrevet mindre nøytralt i dag, når jakt og kjøttspising i større grad har blitt moralske anliggender? I motsetning til mannlige forfattere som skriver om møtet med isbjørn som en manndomsprøve, skriver Inga Elisabeth Næs fra isbjørnens perspektiv. Brit Bildøen har et skråblikk på det mannsdominerte fuglekikkermiljøet. Hun reagerer ellers på at fugler knapt nevnes i omtaler av den fugledominerte romanen Tre vegar til havet.

Både Tove Nilsen og Cora Sandel gir uttrykk for usikkerhet rundt lesernes og markedets reaksjon på dyrebøker, og i Nilsens Nordens elefanter og andre bekjente møter protagonisten en forfatterkollega:¹

Nei, ikke roman, fortellinger.
Kan jeg spørre om hva?
Om dyr.
Ja, og om mennesker som har levd tett på dyr.
Men du har da aldri skrevet om dyr? Jeg husker du skrev en barnebok
om hunder for lenge siden, men det er vel ikke sånt du driver med
nå?
Overhodet ikke, det er absolutt for voksne.
Det oppstår en pause […] (s. 203)

Når vi snakker om menneskers forhold til dyr, kommer vi vanskelig unna vårt forhold til naturen. Dyr har en tendens til å bli sauset sammen med natur, hvor det å drepe et produksjonsdyr er like naturlig som å plukke blåbær i skogen. Ja, dyrene er en del av naturen, men det er vi også. Ofte er det likevel mennesker eller kulturen versus naturen, deriblant dyr.

Flere av bokens kapitler tar for seg skildringer av landskap, trær og planter, hvor dyrene spiller en større eller mindre rolle. En del av dem har mye å si om naturen, og mindre om dyrene. Relasjonen til dyr viser seg ofte gjennom forholdet til skogen, hvor også trærne antropomorfiseres og «grani kjende ei skjelving i seg frå øvst til nest», eller er «glade for tonen fra mennesket». Menneskets ansvar overfor dyr kan begrunnes både moralsk og estetisk, sier Wærp, og kanskje er det den estetiske relasjonen som kommer tydeligst til uttrykk i skjønnlitteraturen?

I noen av de fineste tekstene som utforskes, er dyret i seg selv i fokus. Knut Hamsuns blikk på insekter uttrykker en ydmykhet og respekt overfor det vi ikke forstår. Per Sivles «Berre ein hund» gir et fint hundeportrett. I Vesaas’ Grinde-kveld har fuglene ventet på Toremun når han kommer hjem fra fengsel, «kvar liten ting spurde etter honom». I Regine Normanns Krabvaag. Skildringer fra et lite fiskevær møter vi røyskatt og ryper før menneskene dukker opp.

Antropomorfisme, som problematiseres hos Cora Sandel, kan ses på som en type imperialisme, hvor vi former dyrelivet i eget bilde. Kan vi bry oss om det som er radikalt ulikt oss selv? I antropomorfismen kan det også ligge en anerkjennelse av dyrenes individualitet, et genuint forsøk på innlevelse, skriver Wærp.

Forfatteren svarer godt, med etisk undring, på «Hva lærer vi om dyret per se?», tross det tidvis vage naturbegrepet som går igjen i sakprosa om dyr og natur. Innenfor gitte rammer lykkes han også med å vise frem den litterære representasjonen av dyret. Utvalget er bredt, men ikke tvunget representativt, han går i dybden der det er mest interessant. Leseren settes på filosofiske spor, men spørsmålet om hva representasjonen forteller oss om samfunnet, krever mer utfordrende analyser. Jeg ønsker meg bind 2, gjerne med både gårdsdyr og lyrikk, og er ellers spent på utviklingen i hvordan mennesker skriver om dyr. Er grensene i ferd med å utviskes?