Mot slutten av vandringen?

Mens jeg skriver, viser kalenderen august 2025. Natur og Ungdom har holdt leir ved den planlagte Nussir-gruven i Repparfjord i over syv uker, og aksjonister har lenket seg for å stanse anleggsarbeidet. Reindriftsutøvere – som aldri har samtykket til ekspropriasjon av sine beiteområder – har også aksjonert sivilt ulydig. Motstanden bygger på en anerkjennelse av den lange historien samene har med reindrift i området, samt fiske i fjorden hvor gruveslammet skal deponeres.

Boken jeg skal anmelde, Den lange vandringen. Rein og mennesker gjennom 500 000 år, handler nettopp om vår lange felles historie med reinsdyrene. Det finnes spor av at tidlige menneskeslekter jaktet rein minst 550 000 år tilbake i tid, i Arago-hulen sør i Frankrike. Sannsynligvis brukte de noen av de samme teknikkene som i dag, og gjennom 380 sider tar forfatterne og biologene Reidar Andersen og Olav Strand oss med på menneskets utvikling i samspill med reinen som byttedyr. De har et uttalt mål om å øke kunnskapen om denne historien, som et bidrag for å bevare reinen og kulturene som er tuftet på den, for fremtiden. Oppnår boken det?

Den første av bokens ni deler starter med sporene av tidligere arter av Homo-slekten og følger reinen og menneskets vandringer frem tid vår egen tid. Reinen har vandret dit den fant gode klimatiske forhold – spesialtilpasset som den er til kalde temperaturer – og har holdt seg på den nordlige halvkulen. Menneskeslekten, med sin særegne evne til å tilpasse seg nye miljøer, har vandret nordover fra Afrika og etter hvert tilpasset seg både kalde og varme perioder i Europa. I enkelte perioder har menneskene som oppholdt seg i kalde deler av verden, vært fullstendig avhengige av reinen som byttedyr.

Samtidig forteller forfatterne om utviklingen av forskningsfronten innen arkeologi, biologi og genetikk. Utgravninger av huler og jaktsteder gir stadig ny kunnskap om slektsbånd og utvikling, som igjen endrer teorier om når og hvorfor Homo heidelbergensis og neandertalerne forsvant, mens Homo sapiens tilpasset seg. Andersen og Strand formidler kunnskapen fra disse fagfeltene godt, men går tidvis langt ut i sidespor om personene som har oppdaget det ene og det andre.

Det gir en avveksling som gjør boken rikere enn en kronologisk historiebok, men detaljnivået er ikke relevant for den større fortellingen som er bokens anliggende. Her skulle jeg ønsket meg en strengere redaktørhånd som kunne strammet inn digresjonene. Jeg savner også flere visuelle knagger enn de små illustrasjonene ved starten av hvert kapittel, som kunne hjulpet leseren å holde følge med geografien og tidslinjene.

For en sosialantropolog er det særlig interessant å lese om den 37 000 år gamle kunsten som er funnet i grotter og huler, en utstrakt kreativitet som også er synlig på bruksgjenstander selv midt i intense kuldeperioder i Europa. Hvor store avstander materialer og redskaper har beveget seg over, kan gi informasjon om kontakt på tvers av jegergrupper. Dette er nye og interessante funn som jeg gjerne skulle lest enda mer om.

Naturlig nok er det få beretninger fra så langt tilbake i tid. Her går Andersen og Strand over i en slags skjønnlitterær sjanger, og skisserer hvordan de tror jakten kan ha sett ut for enkeltindivider og små grupper i ulike tidsperioder. Det fungerer som levendegjørende virkemiddel, men også her de setter seg litt fast i (fiktive) detaljer i stedet for å lede leseren videre på vandringen.

Del V og VI går nærmere inn på det området som i dag er Norge, fra 11 700–800 år siden, da ulike folkegrupper vandret eller seilte inn fra sør og øst etter siste istid. Alt er sett i lys av forholdet til reinen, inkludert fremveksten av tamreindrift og hvordan tilgangen til rein hang sammen med utnyttelse av jernmalm og annet råmateriale. Her dreier kildematerialet mer mot historie, i tillegg til arkeologi.

Forfatterne skriver også om hvordan samene ble behandlet av dem som etablerte jordbruk, blant annet hvordan sørsamene fra slutten av 1800-tallet ble utsatt for en falsk (og ideologisk motivert) historieskriving, fremrykkingsteorien¹, som hevdet at samene var nykommere i Trøndelag. Teorien har gjort og gjør fremdeles enorm skade – og her vises det til rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Boken handler mest om Europa, men tar noen avstikkere til nomadisk reindrift i andre deler av Arktis (del VII–VIII). Fellestrekk mellom ulike urfolkskulturer er at kolonihistorien har hatt sterk påvirkning på mennesker og ført til en dramatisk reduksjon av antall ville reinsdyr. Dette, samt arealinngrep og lovgivning, har innskrenket mulighetene for å praktisere egen kultur. Forfatterne forteller også om eksport av samisk reindrift til urfolksområder i Canada og USA med blandet hell. Fortsatt er det en næring enkelte steder – men oftest i eie av store foretak og ikke av urfolk selv. Materialet i disse delene av boken er etnografisk og historisk, og gjenforteller historier om tap av land, språk og kultur fra urfolksgrupper i Nord-Amerika og det som i dag er Russland. Her skulle jeg gjerne også lest historier fra samer som lever i dag, slik at samene også blir samtidige og ikke bare historiske skikkelser.

Med reinen som prisme blir denne nyere delen av historien levendegjort, men her skjemmes teksten av lite konsekvent kildebruk. Det er forståelig at man vil unngå uendelig med fotnoter, men listen med kilder til kapitlene på slutten av boken gir bare et røft bilde av hvor kunnskapen i ulike avsnitt er hentet fra. Der navn ikke nevnes i den løpende teksten, skaper dette noen uheldige utelatelser av hvem som faktisk har samlet eller skrevet det teksten bygger på.

Mot slutten dreier forfatterne mot dagens situasjon. Nå er det ikke vi som trenger reinen, men reinen som er avhengig av våre valg. Her går det rimelig fort, men bildet som skisseres, handler om hvordan grønt skifte og hyttebygging truer gjenværende natur som reinen er avhengig av, og hvordan politikken står i dilemmaer som ikke klarer å stanse dette. En siste, fiktiv epilog fra 2100 skriver ut de siste reinsdyrenes siste øyeblikk, og slår fast at «å felle tårer over tapte arter […] vil falle som underkjølt regn på ubeitede lavmatter». (s. 354). Forfatterne håper at kunnskapen de bringer til torgs, kan motivere til mobilisering for å bevare reinen og kulturene som er tuftet på den. Hvordan eller hvilke løsninger sier ikke boken noe om, men areal pekes på som et sentralt område.

Og arealsaker er det flust av. I Repparfjord er gruveselskapet i gang, tross flere uavklarte rettighetsspørsmål. Andre steder må reinens beiteområder vike for industri, hytter, veier og annet menneskeslekten tenker vi har bruk for her og nå. Det handler, til syvende og sist, om hvem og hva politikken prioriterer.

Kanskje burde alle som vurderer inngrep i områder med samisk reindrift eller villrein, lese denne boken før de går videre med planene sine. Jeg er riktignok ikke helt overbevist, men tross langdryge passasjer gjør Den lange vandringen meg klokere og mer oppdatert på menneskets tidlige historie, vår avhengighet av reinsdyret gjennom så mange tusen år, og den sirkumpolare krisen dette dyret nå befinner seg i – som krever tiltak på begge sider av Atlanteren.