Nicklas Brendborg
Vanedyr.
Hvordan vi blir manipulert av superstimuli og hva vi kan gjøre for å ta tilbake kontrollen
Press, 2025
Oversatt av Erik Ringen
Bejublingen av Nicklas Brendborg er langt mer interessant enn boka hans.
Jeg tipper at du som jeg begynner å bli litt lei tvilsomme wellness bros og selvoptimalisører som vil lære deg å biohacke helsa di. De anbefaler badstubehandlinger, pusteteknikker (teip over munnen og pust gjennom nesa!) og søvnterapi, spinnville dietter og uforstandige treningsregimer. Har du brukt riktig mange timer nede i dette kaninhullet der man gjør alt man kan i håp om å skulle leve lenger, har du kanskje også ramlet over Bryan Johnson – milliardæren som holder seg ung ved å injisere tenåringssønnens blod, og som står bak den ufrivillig morsomme selvhjelpstittelen Don’t Die.
Så dukker altså Nicklas Brendborg opp, forfatteren av boka Vanedyr. Og den trivelige unge dansken har merittene på stell: Som kjent biolog og forskningsformidler har han fast helsespalte hos Danmarks Radio og tar doktorgrad i molekylærbiologi ved Københavns universitet. Fyren har til og med en internasjonal formidlingspris på hylla, for boka Maneter eldes baklengs (på norsk på Spartacus i 2021). Den handler nettopp om aldring og levetid, og fikk rosende omtale i Klassekampens bokmagasin. Vanedyr fikk en overstrømmelse mottakelse i den danske dagspressen da den kom ut i 2023: Politiken kalte ham ungt geni; forskerstjernen gjør det igjen, skrev Jyllandsposten, og Berlingske trillet sekser på terningen.
Men innen jeg når side førti, har jeg likevel gitt opp håpet om at Brendborg skal ha noe særlig mer givende å by på enn Bryan Johnsons injeksjoner. For som jeg fryktet, er boka en helt ordinær selvhelpsbok, som avslører hemmelighetene bak hjernens belønningssystemer og hvordan du med den innsikten kan ta kontroll over lyster og begjær. Fordi den evolusjonsbiologiske fagkunnskapen Brendborg baserer seg på ikke framstår særlig banebrytende, melder spørsmålet seg ganske raskt: Hva skyldes denne særdeles varme velkomsten i det gode selskap, og hva sier den om selskapet?
Superstimulerende formidling
Men først må vi nesten slepe oss gjennom bokas hovedresonnement. De sleipe matvareprodusentene satser nemlig på superstimuli, forklarer det unge geniet. De har funnet ut hvilket forhold mellom fett, sukker og salt som makser utskillingen av belønningshormoner, slik at du når et såkalt blisspoint ved inntak. Slik utnytter de instinktet vi deler med andre arter: jo mer, jo bedre. Det gjør også de som produserer cannabis, porno, kosmetikk, legemidler og selvsagt techgigantene. Når så mye av det vi tilbys, gir superstimuli, blir de ordinære belønningene ikke lenger nok. Det gjør det til en mye større utfordring enn før å velge noe som er bra for deg: en arbeidsøkt, en rusletur, fisk til middag eller helt vanlig sex. Brendborgs håp er at leseren med den nye innsikten kan venne seg av med de sterke stimuliene, slik at aktiviteter som gir svakere sanseinntrykk, igjen blir fristende.
«Kanskje har du for eksempel lagt merke til at en del av de prinsippene vi her har lært om, har bidratt til at du nå har lest denne boka helt frem til siste side», avslutter han boka. Og om jeg har. For her tror jeg vi nærmer oss en del av forklaringen på bokas appell. Språkføringen har riktignok en viss snert, og enkelte fun facts gjør inntrykk. Tenk at forholdet mellom fett, salt og sukker er det samme i det meste av snacks som i brystmelk! Men jeg finner den belærende tonen irriterende og har hørt det meste før. Derfor tenker jeg etter hvert at det er merkelig hvor enkelt det er å holde fokus mens jeg leser. Men så går det opp for meg: Brendborg superstimulerer jo!
Papiromslaget er glossy hvitt, med turkise bokstaver og et bilde av en enda mer glasert milkshake – med donut, karamellisert popcorn og smågodt på toppen. Og forfatteren har sukret avsnittene sine til gagns. Med fargerike metaforer og en spenningsoppbygging som om det hele veien er store avsløringer han kommer med, følger han samme prinsipp som klikkagnene til Dag- og Morgenbladet. For selv om forskeren pliktskyldigst også nyanserer, er følgende sjokkformel helt gjennomgående: Du har sikkert hørt at sjokolade gir dopaminkick (ja?), men det er ikke dopaminet som gir deg nytelsesfølelsen (ikke det?), dopamin skaper bare lysten på den (jøss!). Og du trodde kanskje voldelige videospill førte til mer utagering (definitivt?) – nei da, det gir spillerne utløp for frustrasjon og fører til mindre vold (wow!). Eller at legemiddelindustrien er verst (jepp?), niks, sosiale medier er den mest velsmurte superstimulimaskinen av dem alle (virkelig!). Og sånn drar Brendborg meg gjennom alle de 242 sidene, uten at jeg behøver å tenke en eneste selvstendig tanke.
Nytteverdien av elskov
Molekylærbiologen bedyrer at han ikke har noen motforestillinger mot å benytte seg av superstimulerende strategier, så lenge motivet er noe så edelt som å få deg til å leve sunnere og lenger. Men vender man seg mot for eksempel kritisk teori i sosiologen Hartmut Rosas støpning, slik Liv Strömquist gjør i tegneserieboka Orakelet taler. Sju livsråd mot livsråd (på norsk på Manifest, 2024), er det lett å finne argumenter mot Brendborgs naive forestilling. Hos Strömquist finner jeg også mye av forklaringen på suksessen hans.
Rosa ser den enorme mengden helsebringende og livsforlengende tiltak som forsøk på å kontrollere en stadig mer uoversiktlig og heseblesende virkelighet – hvor tiden går fortere og fortere. I stedet for å roe ned prøver vi å makse nytteverdien i alt vi gjør. Vi finner stadig nye måter å effektivisere, planlegge og resultatstyre livet på, og mister kontakten med oss selv. Møter med andre mennesker gir oss dermed ikke lenger den resonansen vi trenger å kjenne på for å leve et meningsfullt liv. Overskrifter som «Så ofte bør du ha sex for å få best mulig mental helse», som jeg nylig så i Illustrert Vitenskap, er skremmende eksempler på forfallet, og for å være helt ærlig vet jeg ikke hva jeg synes er verst – at vi tyr til stadig drøyere porno, eller at sex foreskrives som medisin.
Mens Dag Solstad kalte det å lufte dødsangsten, gav den amerikanske økonomen Robert Crawford det navnet helsisme. I 1980-årene pekte han ut god helse som en superverdi som i våre dager trumfer alle andre idealer. Men Strömquist minner oss om Zygmunt Bauman, som sporer fenomenet helt tilbake til 1700-tallet. I den moderne verden har vi byttet ut gudstro med vitenskap, og det sistnevnte verdensbildet kan dessverre ikke garantere oss innpass i paradis. For å distrahere oss fra den utålelige innsikten om at vi alle faktisk vil utslettes, har vi funnet på noe ganske tåpelig i stedet. Det eneste prosjektet – «meningen med ALT», skriver Strömquist – er ikke lenger å være et godt menneske – men «AT JEG SELV SKAL FORTSETTE Å FLAKSE RUNDT PÅ JORDA SÅ EKSTREMT JÆVLA LENGE OG SMERTEFRITT SOM OVERHODET MULIG». Å sloss mot dødens årsaker er blitt meningen med livet.
Faktisk så jeg nettopp en TV-serie der en annen danske gjorde inntrykk på meg. Kim Jubas Schmidt er en av hovedpersonene i dokumentarserien «De farlige», om fangene på institusjonen Kofoedsminde. De regnes som utviklingshemmede og derfor uegnet for straff i vanlig fengsel. Vi følger den komplekse, karismatiske og farlige mannen gjennom tyve tøffe år, til han dør av hjertestans som 50-åring. Man kan nok kalle Kim Jubas en typisk representant for matvare-, legemiddel- og tobakkindustriens virkelige ofre. Men jeg tror ikke det var superstimuli som var den avgjørende årsaken til bortgangen hans, og jeg tviler også sterkt på at det hadde utgjort noen forskjell for ham å vite hvilke hormoner som skiltes ut når han helte nedpå dagens femte liter cola.
I minneordet over fangen uttrykker miljøarbeideren Flemming en verdighet og respekt som setter Brendborgs råd i relieff: «Jubas valgte å ha livskvalitet. Det vil si at han røkte sigarettene sine. Han drakk brusen sin, og han spiste godteriet sitt. Han visste at det ikke var så bra, men han ville ha det godt den siste tida han levde. Nå har han fått sin frihet og fred. Og måten han gikk bort på, var faktisk nettopp i hans ånd.»
