Trygt og godt om tiss

En av sakprosabøkene som fikk mye oppmerksomhet i fjor, var Dyr som er verre foreldre enn deg av Anna W. Blix (Cappelen Damm, 2024)¹. Konseptet – å sammenligne menneskelige erfaringer med dyreatferd – framsto forfriskende i voksenlitteraturen. I barnelitteraturen har det eksistert i mer enn 20 år. Først og fremst viser det hvordan dyrebøker kan vinkles for å dekke emosjonelle behov hos leserne. Samtidig gir det nye måter å sortere dyr på – slik at presentasjoner av de samme dyra kan selges i stadig nye varianter.

Vinklingen til Blix møter lesernes hemmelige frykt for – og skam over – å være en dårlig forelder. På noe av samme måte fungerer Alle må tisse av Lena Lindahl og illustratør Sandra Steffensen. Tissing er noe barn må lære seg å mestre. Å mislykkes er skamfullt. Frykten for å tisse i buksa henger i et godt stykke opp i barneskolen. Slik oppstår behov både for humoristiske bøker som kan ventilere stresset – og for leken saksopplysning.

Relevansen blir ikke mindre av at temaet er behandlet før i alt fra bunkevis med pottetreningsbøker til den poetiske og undrende bildeboka Steder å tisse av Svein Nyhus (Cappelen Damm, 2021). Siden urinering fortsatt har noe litt urent, og dermed tabubelagt, ved seg, vil nok mange barn se humoren i at noen tilbyr en helt saklig bok om emnet. Typisk nok het den forrige – og tredje – boka i denne serien Alle må bæsje (2023). Kanskje er hele konseptet inspirert av den japanske klassikeren Minna Unchi (USA: Everyone Poops) av Tarō Gomi fra 1977.

Alle skal med
Publikumsfrierier kan framstå lettvinte, men i lesetreningens navn er det lov å ty til velprøvde triks. For den som fortsatt strever med å avkode ord til meningsfulle setninger, er lesemotivasjon avgjørende. Alle må tisse er nemlig en lesetreningsbok på nivå to i Leseløve-serien. Ifølge forlaget innebærer det: «Litt lengre setninger. Enkle ord. Mange bilder.» Denne boka er det meningen at lesere fra 6 til 9 år skal klare på egen hånd.

Leserne blir introdusert for 11 ulike dyr og «alt det flotte de kan bruke tisset sitt til». Arter fra kreps til panda og skrukketroll har fått hver sine oppslag. Utvalget tilhører varierte miljøer, noe som er en klar fordel for illustratør Sandra Steffensen.

I Leseløvene skal bildene hjelpe forståelsen av teksten. Det innebærer gjerne at illustratøren gjentar poengene fra teksten på en måte som er lett å oppfatte umiddelbart. Ulempen er at det fort kan bli monotont og kjedelig med 11 dyr pluss ett menneske som tisser, men Steffensen vet å variere. Riktignok legger hun seg i overkant tett på en forslitt Disney-estetikk der dyra er lett menneskeliggjort med store øyne og antydning til smil. De er likevel hakket mindre karikerte og mer naturfaglig framstilt enn dyra i hennes skjønnlitterære bildebok Skolestart i skogen med tekst av Nicolai Holum (Ena, 2020). Kommunisere umiddelbart gjør de så absolutt.

Heldigvis gjør dyra også litt mer. De fleste er midt i en aktivitet. Når elefanten demonstrerer blærekapasiteten, har en mus det travelt med å redde seg unna. Slike små grep gjør scenene mer interessevekkende. Et par steder legger hun på et ekstra grep ved å gjøre plantene i forgrunnen uklare og liksom ute av fokus. Det skaper dybde og sug innover mot dyra i sentrum. Det setter dessuten en spiss på stemningen å vise hvor usjenert dyra omgås tiss. Streken til Steffensen blir dermed et fint tilskudd til serien som til nå har vært søtt illustrert av Jens A. Larsen Aas.

Lang tradisjon
I Norge innledet Erna Osland og Marvin Halleraker trenden av mer spisst vinklede dyrebøker med Skarpe tenner (Mangschou, 2005). Den introduserer leserne for alt fra glupske gjedder til giftig hoggorm og hester som må til tannlegen. Framstillingen tar altså utgangspunkt i noe allmennmenneskelig og gjenkjennelig, før den fortsetter til mer oppsiktsvekkende detaljer fra dyreriket. Grepet egner seg godt til å vekke – og holde på – lesernes oppmerksomhet.

Alle må tisse fungerer på samme måte. Den bidrar til økt bevissthet både om egen kropp og om naturen. For hvordan ville det egentlig være å tisse gjennom huden (som sjøstjerna) eller via munnen (som kinesisk bløtskilpadde)?

Det finnes forbløffende mange måter å bruke urin på. Hulepinnsvinhunnen er klar for paring omtrent en halv dag i året. For å finne ut om hun er klar, må hannen tisse på henne. Det kan bli mye tiss i pelsen på feil dager. Hvor ekkelt er det egentlig?

Spørsmålet peker på dyrebøkenes største dilemma. Gjenkjennelse er ofte nøkkelen til å bry seg om dyra – og dermed også om viktige verdier i natur og miljø. Siden de menneskelige trekkene ofte er det som drar leseren inn i boka, kan det lønne seg å overdrive dem. Men jo lettere det er å leve seg inn i hulepinnsvinhunnen, desto mer nærliggende er det å anta at hun har et ganske kjipt liv der hun står og rister av seg tiss. Teksten holder muligheten åpen. Å vise respekt for et dyr innebærer imidlertid å se dyret på dets egne premisser.

Lindahl og Steffensen holder seg til en såpass forsiktig menneskeliggjøring at det stort sett blir en fin balanse mellom å motivere leserne og å respektere dyra.

Udokumentert faktagrunnlag
Lena Lindahl er en av de grundigste researcherne i sakprosa for barn og unge, noe hun særlig har vist i bøkene om andre verdenskrig. Jenta i veggen (Cappelen Damm, 2018) handler om hvordan jødiske Betzy Rosenberg skjulte seg for nazistene i Trondheim. Barneboka Farlig oppdrag (Cappelen Damm, 2024) handler om et barn som var grenselos i Hattfjelldal.²

I Alle må tisse er ingen kilder oppgitt, og jeg går ut fra at det har vært nokså lett å finne fakta til en kort bok om urin. Det kan innvendes at mer enn halvparten av de utvalgte dyra hører til langt fra Norge. Rent demokratisk er det faktisk et problem at vi oppdrar en generasjon som vet mer om pandaer enn om jerv og andre dyr som inngår i norsk naturforvaltning. Barnesakprosaen kunne for eksempel ha gjort leserne langt mer interessert i og kvalifisert for framtidige beslutninger i rovdyrpolitikken. Men det er ikke Lindahls ansvar. Hennes utvalg har et eksotisk preg – kanskje gir det også boka et visst eksportpotensial på dyrebøkenes enorme massemarked?

Forfatterens største utfordring er antagelig språklig, for det er mer krevende å skrive lettlest enn mange er klar over. Iblant går det ut over presisjonen: Det jeg tror må være en kinesisk bløtskilpadde, omtales for eksempel som «en skilpadde fra Asia». Kunsten er å gjøre setningene enkle, men likevel varierte. På nivå to har Lindahl likevel litt mer å spille på enn bare subjekt og verbal. Fortellerstemmen virker både engasjert og uanstrengt, og teksten holder seg effektivt til saken.

Tamme vinklinger
Urin er ofte knyttet til paringsatferd. Paring blir ikke vist eller beskrevet som annet enn «å lage barn», for boka skal nok helst ikke støte noen fra seg. Samtidig er det påfallende hvor stereotypiske relasjonene mellom dyr blir i dyrebøker som frir til et bredest mulig publikum. Som der pandahannen tisser høyest mulig oppetter trestammen: «Da tenker andre pandaer at denne hannen er skikkelig tøff. Pandadamer elsker sånt!»

Slike stereotypier minner om hvor god plass det er ved siden av bøker som Alle må tisse. Hva med en bok om svikefulle dyreforeldre à la Blix? Eller hva med en innføring i dyra som velger samkjønnet samboerskap, og hva de bidrar med i flokken? Alle må-serien er god nok til at et høyere ambisjonsnivå er innen rekkevidde, og jeg tar meg i å savne satsingen Osland og Halleraker viste i Fint å ha far (Mangschou, 2006). Med den dyreboka bidro de til å støtte opp under fars rolle i samfunnet som fullverdig omsorgsperson. På samme måte kunne det vært forfriskende å lufte ideen om at det kan være naturlig å bo sammen med bestevennen sin, for barn.

Det er på et slikt eksistensielt nivå at også dyrebøkene til Anna W. Blix skiller seg mest fra lesetreningstekstene til Lindahl. Slik Alle må tisse fungerer, styrker den oppfatningen av at naturfag er det minst kontroversielle av alle sakprosaemner for barn – og dermed det aller tryggeste kjøpet.