Svart november

I møte med den svenske forfatteren og historikeren Peter Englunds nye bok om én avgjørende måned under andre verdenskrig – november 1942 – er jeg en generelt interessert leser. Det vil i denne sammenhengen si en som i løpet av et år leser noen bøker om denne verdenskrigen, men uten faghistorikerens tyngde, oversikt eller, for alt jeg vet, ambisjoner. Nå sier ikke Englund noe særlig om hvem han henvender seg til med Onde netters drømmer. November 1942 og annen verdenskrigs vendepunkt i 360 korte kapitler. I det tankevekkende forordet snakker han simpelthen om «leseren». Jeg innbiller meg uansett å være midt i målgruppen. Med det mener jeg ikke å undervurdere bokens potensielle verdi for faghistorikere, og heller ikke min egen betydning som allmenn leser – bare å si at Englunds fortellerautoritet her ikke først og fremst hviler på egne, nye funn, men på måten han sammenstiller (for mange) allerede kjent informasjon på.

En litt pedantisk innledning, kanskje, til en omtale av en bok med et så dramatisk tema som november 1942, en måned som her til lands, i dag, særlig blir husket som den måneden de norske jødene ble deportert. Men den egenartede formen er noe av det første som slår en i møte med Peter Englunds bøker om de to verdenskrigene.

Fragmenter av historien

I Krigens skjønnhet og sorg. Første verdenskrig i 213 korte kapitler (på norsk i 2012) er kapitlene fordelt på nitten personer som Englund følger fra 1914 til 1918. Onde netters drømmer er, med sine 360 korte kapitler, bygd opp etter samme mønster, men tidsrommet er kortere og hovedpersonene flere: fire uker, 39 personer. De «korte kapitlene», seg imellom av ulik lengde, gir bøkene en fragmentarisk form, samtidig som selve temaet – de store verdenskrigene – inviterer en historieforteller av Englunds format til å spenne den episke buen. Selv om han kretser rundt enkeltmenneskers opplevelser og glir inn og ut av historier som utspiller seg i et uoversiktlig nå, mister han aldri av syne den større sammenhengen. Han skriver med ettertidens kunnskap om hvordan krigen endte, og hva som utspilte seg på samme tid på ulike steder av kloden, uten at han dermed pretenderer å være allvitende. Tvert imot later det til å være et viktig anliggende for Englund å holde frem det vi ikke kan vite noe om, det som ligger i historiens mørke. Derav fragmentet, går det an å tenke: Det vi leser, er deler av et tapt hele.

Når Englund velger akkurat november 1942, er det fordi han mener at denne måneden utgjorde et vendepunkt i krigen, med de amerikanske troppenes landgang i Nord-Afrika, det avgjørende slaget om Guadalcanal i Stillehavet, som japanerne tapte, og den sagnomsuste Operasjon Uranus under kampene om Stalingrad, en sovjetisk knipetangmanøver som omringet tyskernes sjette armé. Ved månedens start, hevder Englund, trodde de fleste at aksemaktene ville vinne krigen. Ved månedens slutt var det mulig å tro på de alliertes seier. Dette var sant for mange, men det er også simpelthen en måte å komponere en bok på. (Andre vil mene at vendepunktet kom allerede året før, med den mislykkede tyske invasjonen av Sovjetunionen.)

Rikt persongalleri

Det er et rikt, dypt gripende materiale Englund lager sin fortelling av. Persongalleriet har stor variasjon: Det er kvinner og menn i ulike aldre, de hører hjemme på ulike steder i verden, og de befinner seg på ulike sider av krigen. Noen av dem er godt kjent fra før, som den franske forfatteren Albert Camus, den britiske pasifisten Vera Brittain og den russiske forfatteren og journalisten Vasilij Grossmann, men de fleste er ukjente for en større allmennhet. Englund baserer seg i stor grad på personlige dokumenter som brev og dagbøker, kilder som bringer ham rett inn i et «nå». I hvilken grad han har lest kildene på originalspråket, fremkommer som regel ikke. Han har en beundringsverdig evne til å sortere og sammenfatte et stort materiale og samtidig gi det et personlig preg, og han viser en forbilledlig vilje til å motivere eget prosjekt: Å ta utfallet av krigen for gitt, skriver Englund i forordet, er «et feilgrep», blant annet fordi det bidrar til å redusere hendelsene til «ufarlig epikk». Til tross for at Englund forfølger idéen om et vendepunkt, hviler altså prosjektet på en tanke om at det kunne endt annerledes.

Generisk parafrasering

Det er med andre ord mye å berømme Englund for, men det er også sider ved denne boken som har irritert meg, om jeg skal si det rett ut.

I de to bøkene om verdenskrigene skriver Englund ut fra en overbevisning om at de historiske «hendelsenes kompleksitet fremtrer tydeligere på individnivå», som han formulerer det i forordet til Onde netters drømmer. Enkeltmennesket får stor plass i Englunds fortellinger, men er det dermed sagt at han lykkes i å skrive frem en individualitet, en personlighet? Er det, på 450 sider, mulig å bli dypt innforlivet med det indre livet til 39 personer, når flere av dem attpåtil har erfart ekstreme traumer? Englund selv er på ingen måte ufølsom for dette, men det er noe med parafraseringsmodusen hans som gir beretningen et litt generisk preg. Enten vi er i Treblinka eller på den engelske landsbygda, så er det den samme stemmen som snakker. Kanskje er det dette Englund forsøker å motvirke ved rett som det er å appellere til sin egen og leserens innlevelse og forestillingskraft?

Pussige spørsmål

«Og hvis noen lurer på hva jeg har lagt til i disse ikke sjelden nærgående skildringene, er svaret enkelt: ingenting. Kildene jeg bruker er rike nok», anfører Englund i forordet. Tja, er han enig med seg selv i dette? Noe som raskt slo meg i møte med boken, er nettopp forfatterens tendens til å gjette, spekulere og stille pussige spørsmål.

Noen eksempler, fra Alexander Leborgs stødige oversettelse:

I dagboken [Ursula Blomberg] skrev lenge etterpå, har hun unnlatt å nevne hvilken farge de tyske flaggene [på kartet] hadde, så la oss gjette. Svarte?

Hun spiller piano. Det pleier hun å gjøre hver eneste kveld. Trolig synger hun også, men det vet vi ikke.

[Vera] Inber og ektemannen forlater hjemmet […] og skynder seg over til et tilfluktsrom i nærheten. (Kan vi gjette hva hun har på seg? Den svarte persianerpelsen med tilhørende muffe som hun er så stolt av?)

[Dorothy] Robinson pleier ofte å strikke til hun sovner. Gjør hun det også i kveld?

Det må ha vært musikk fra grammofon, for ingen i denne kretsen er spesielt begeistret for jazz. Nei, det er nok heller klassiske stykker. (La oss gjette, vilt: Sibelius’ Finlandia? Beethovens tredje? […])

Hun nevner det ikke i dagboken sin, men Will sitter trolig i lenestolen sin, som vanlig stille, kanskje han leser avisen […].

Kanskje har ambisjonen vært å skape et slags refleksjonsrom for leseren, men for meg nærmer dette seg innlevelse som positur. Én ting er å insistere på betydningen av hverdagslivets detaljer, men hvorfor skal jeg sitte og lure på om Dorothy Robinson også denne kvelden strikker til hun sovner, eller om Sophie Scholl og vennene spiller Sibelius eller Beethoven, eller om Will, ektemannen til husmoren Nella Last, sitter i lenestolen sin eller ikke. Hvorfor skal jeg spekulere i dette, når det vi vet om disse menneskenes liv, er sterkt og meningsbærende nok? Det betyr ikke at det ikke av og til kan være viktig, til og med åpenbarende, å stille spørsmål man ikke har svar på, enten det er for å diskutere konkret fravær av informasjon, eller mer generelt for å minne om at det i møte med enkeltmenneskers liv alltid er mye vi ikke vet. Men i flere tilfeller virker Englund mest henført av sine egenfremkalte detaljer.

Disse detaljene skal ikke skygge for helheten av det store arbeidet Peter Englund har lagt ned i Onde netters drømmer, men et av spørsmålene leseren kan gruble videre på, er hva vi skal med forestillingskraften, og når vi trenger den.