Sukret pille

P-pillen, som feirer 60-årsjubileum i år, står for to revolusjoner innen medisinsk historie. Den ene er åpenbar for alle: P-pillen var det første sikre prevensjonsmidlet som kunne inntas i trygg avstand fra sexen. P-pillen er også et av de mest kontroversielle fenomener i moderne vestlig historie. Slagene har stått om bivirkninger, om moral, om hvilke konsekvenser oppfinnelsen vil ha for vårt forhold til kropp, seksualitet, arbeid og det å få barn, og om den mektige legemiddelindustriens etikk og rolle. Det har vært kamper i medier, nasjonalforsamlinger, rettssaler og soverom.

Med boka Pillen – historien om 1900-tallets viktigste oppfinnelse prøver debutant Marte Stubberød Eielsen å navigere leseren trygt gjennom dette urene farvannet, en ferd som starter lenge før pillen selv så dagens lys. Det var ikke legemiddelindustrien som var driv- og pengekraften bak p-pillen, ifølge Eielsen. Industrien kom først motvillig med etter at en liten krets amerikanske kvinnesakskvinner og forskere hadde beredt grunnen. Vel vitende om at moderne patriarkater er bygget opp rundt det å kontrollere kvinners kropper, var motivasjonen for feministene å gi kvinner råderett over reproduksjonen. I lys av dette er det grell ironi over at nettopp kvinners kropper ble utnyttet grovt i forsøkene som ledet til at prevensjonspillen kom på markedet.

Pillen byr på flere overraskelser. For eksempel var det ikke kristenfolket, men radikaleren, seksualopplysningsmannen og senere helsedirektør Karl Evang som sørget for at Norge ikke godkjente p-pillen før i 1967. Den kloke begrunnelsen for å holde igjen var at mulige bivirkninger ikke var tilstrekkelig utredet. Det er kanskje heller ikke godt kjent at en av de viktigste rettssakene i p-pillens historie sto i norske rettssaler. I 1971 avsa Høyesterett siste dom, der den tyske legemiddelprodusenten Schering ble kjent fri fra ansvar for den 32 år gamle Katalin Hudecz’ død som følge av blodpropp. Hadde Schering tapt, kunne det fått store konsekvenser for ansvarsforholdene i legemiddelindustrien.

Pillen: En biografi

Pillen er en svært informasjonsmettet bok, og prosjektet synes å være å presentere alt på en nøytral og objektiv måte, uten polemikk og temperatur. Usynlig er forfatteren imidlertid ikke. Blant annet har hun lagt noen tydelige føringer i bokas komposisjon. Pillen består av følgende kapitler: «Forspill», «Unnfangelse og fødsel», «Barndomsår», «Ung rebell» og «Moden alder». I og med at p-pillen er knyttet til reproduksjon, har det selvsagt vært nærliggende og fristende å gripe til biografien og livsløpsmetaforikken.

Personifiseringen av pillen påvirker teksten på to måter. Som de fleste biografer klarer ikke forfatteren å unngå å «holde med» den biograferte, uansett hvor objektiv hun ønsker å være. Og fordi pillen ikke er en person, men en oppfinnelse, fungerer livsfasemetaforene forstyrrende for forståelsen av hva slags fenomen p-pillen er, og av de mange slagene som har stått rundt den. For om man forstår historien om p-pillen slik Eielsen gjør, som en stadig ferd mot nåtidens triumf, eller, med hennes ord, «modne alder» (hva er neste kapittel forresten?), blir de mange problemene med p-pillen til utfordringer som hele tiden bare var der for å overvinnes. Slik fremstår da for eksempel den kritikken kvinnesakskvinnene på 70-tallet fremsatte mot pillen som eksotisk og naiv, den tilhører ifølge Eielsen den «rebelske ungdomstiden». Men spørsmålene som Ylva Floremans Lykkepillen (1982) og Birgitte Rode Dines internasjonale bestselger Kvinne kjenn din kropp (1976) reiste, var fundamentale og derfor fremdeles relevante for hva p-pillen betyr for kvinners helse, seksualitet og relasjoner.

I den grad Eielsen diskuterer problematiske sider ved p-pillen, er det med utgangspunkt i dette ene spørsmålet: Er ulempene eller bivirkningene sjeldne og/eller ufarlige nok til at vi kan forsvare p-pillen i lys av de uønskede graviditetene den hindrer? Svaret blir for Eielsen alltid ja, og dette er selvsagt et fullt ut legitimt standpunkt. Men det er ikke slik, som bokas opplegg prøver å skape inntrykk av, at bivirkninger som blodpropp og manglende sexlyst, for bare å nevne noen, hører til de av pillens barnesykdommer som den i «moden alder» fullstendig har overkommet. Det er videre verdt å minne om at bare kondom beskytter mot kjønnssykdommer som klamydia. Eventuelle sammenhenger mellom oppgangen i p-pillebruk og kjønnssykdommer blir ikke berørt. Og når det gjelder dens dikotomiske premiss, at valget står mellom pille eller uønskede graviditeter, viser Eielsen selv at motsetningen langt på vei er falsk. Vi har ennå ikke noen forklaring på det store fallet i barnefødsler i de første tiårene av forrige århundre. Det eneste vi vet er at forklaringen ikke er p-pillen.

To medisinske revolusjoner

Pillen fikk meg til å tenke over det andre feltet p-pillen har revolusjonert. Prevensjon har vi hatt så lenge vi har visst om forplantningen. Det som imidlertid var virkelig banebrytende ved p-pillen, var at den var det aller første legemidlet som ikke ble utviklet for å kurere eller forebygge sykdom, men for å gis til helt friske mennesker. Dette er et felt som siden har eksplodert, og der det er virkelig store penger å hente. Botox og plastikkirurgi er for lengst en helt selvfølgelig del av mange kvinners liv. P-pillen har altså endret måten vi tenker om legemidler på. De som, slik som dronning Margrethe av Danmark gjør, mener at kirurgi er for de syke, fremstilles som kuriøse og akterutseilte av både ideologer og av en industri på jakt etter stadig nye markeder.

Med Pillen har Eielsen påtatt seg en stor og krevende oppgave. Mine innvendinger til tross: Resultatet er et veldokumentert stykke forskningsformidling og en bok som er lett å anbefale for de som vil sette seg inn i historien om en oppfinnelse som i mer enn et halvt århundre har påvirket alle sider av samfunnet. Boka har et bredt kildetilfang, og løsningen med noter er til stor glede for oss som elsker å gå forfattere etter i sømmene.

Et lite hjertesukk til slutt. Jeg savner illustrasjoner. Som Eielsen beskriver godt, er historien om p-pillen også en visuell historie. Det hadde løftet fremstillingen om denne hadde vært dokumentert, og ikke bare i skrift. Jeg har forståelse for at det er økonomien som har satt grenser her. Imidlertid har man valgt et omslagsdesign som gjør at boka selv ser ut som en p-pillereklame. Det forsterker inntrykket av boka som en omfavnelse mer enn en kritisk undersøkelse.