Irr! Hest!

Med en enkel omskriving ville det vært en smal sak å låne de første linjene av En sann svir! til dette anmelderoppdraget. «Jeg er blitt bedt om å skrive en artikkel til jubileumsboka i anledning Det Norske Travselskaps 150-årsjubileum», skriver Solstad, «og det har jeg sett på som et både ærefullt og gledelig oppdrag og har selvfølgelig sagt ja takk til å forsøke meg på å løse det, vel vitende om at det ikke er lett å skulle skrive noe både lesbart og fornuftig om dette store temaet.»

Det samme må kunne sies om både Solstads forfatterskap og hans siste utgivelse, som kom ut i februar i år. Nå er det sommer, Dag Solstad er død og hans ettermæle og avtrykk har blitt utstudert så møysommelig at jeg lurer på hva i all verden det er mulig å frembringe, av lesbare og fornuftige observasjoner, som ikke allerede har blitt gjort – grundig og ofte.

For å begynne med det grunnleggende: I år fyller Det Norske Travselskap 150 år. Jubileet markeres med et omfattende program: jubileumsløp, podkastsendinger og oppnevnelsen av særskilte jubileumsponnier. Blant de mer flamboyante innslagene finner vi en spesialimportert serie Bordeaux-vin – Ch. Rioublanc og Ch. des Capucins Rex Rodney – navngitt etter og dekorert med avbildninger av den sagnomsuste travhingsten Rex Rodney. I 1986 stormet Rodney inn i historiebøkene da han travet inn til seier i det svenske Elitloppet.

Allikevel er det unektelig Dag Solstads bestillingsverk som har høstet aller mest oppmerksomhet blant travselskapets jubileumsinnslag. Artikkelen, som Solstad kaller den, er skrevet over åtti knappe tekstsider og utgitt i bokformat av Forlaget Oktober.

Her finnes Solstads første bragd. For i 2025 har travsporten, denne snevre – og jeg tillater meg å tilføye etisk suspekte – fascinasjonen for hester som løper i ring, i et kort øyeblikk fått status som et offentlig anliggende: Kultureliten snakker høyt om hest. Det er i seg selv imponerende.

Som tolvåring fikk Solstad sin første jobb på Jarlsberg travbane, først som såkalt stafett. Jobben besto i å løpe på tvers av banen med resultatlister, til dommertårnet, hesteringen og publikumsplassene. Siden ble han forfremmet til totalisatoren, hvor han fikk ansvar for å regne ut odds, for noen hadde tipset totalisatorsjefen om at han var en «kløpper med tall». Allerede på sin første arbeidsdag, i juli 1953, var unge Solstad vitne til at svenske Frances Bulwark satte ny europarekord. Dette gjorde voldsomt inntrykk. Som han skriver, «jeg var til stede, og glemmer det aldri». Dette skulle bli kimen til hans «livs lidenskap» for hest i fart.

Våren 1986 flyttet han til Mexico by og fikk tilsendt Trav- og Galoppnytt over Atlanterhavet to ganger i uken. Ti år senere skrev nygifte Solstad Professor Andersens natt på en takterrasse i Sorrento og kom «i alt styret» til å dikte opp en krysning av travhestene Sugarcane Hanover og Woodpile. Hesten fra Solstads underbevissthet ble hetende Sugarpile og kom seg gjennom korrekturlesningen av Professor Andersens natt. Til opplysning og ettertanke!

At En sann svir! er en bok om og for trav, er vanskelig å komme utenom. Allikevel er det mer eksistensielt presserende temaer, som hukommelse, glemsel og lidenskap, som konsekvent har blitt trukket frem av rosende kritikere. Her finnes det et velmenende håp, om en litterær overføringsverdi som går utenfor travbanen. For denne leseren fremstår disse forsøkene på universalisering en smule søkt. Artikkelen er først og fremst fylt til randen av årstall, rekordtider, slektstavler og navn, nevnt i en tidvis kronologisk, men oftest assosiativ bevissthetsstrøm. For Solstad skriver mens han minnes, selv om hukommelsen av og til bedrar. De gangene det skjer, og det er ikke sjelden, velger han ikke å redigere, men heller å korrigere seg selv, løpende. Her kommer en karakteristisk rundtur i Solstads hjernebark:

Men det var ikke Kåre Rastad som kjørte den, det var Johan Cedell, det kom jeg på nå, fordi jeg husket at Puck Song sto oppstilt på Bjerke, selv om den var eid av noen fra Vestfold, men de hadde den oppstilt på Bjerke, og den kom opp til det pengesterke Skandinavisk Grand Prix bare for anledningen, vanligvis sto den altså hos Johan Cedell på Bjerke, nei det var Jon Espeseth, også en Bjerke-trener, det kom jeg tilfeldigvis over, da jeg søkte etter noe helt annet.

Resultatet av Solstads skrivende kappløp med egen hukommelse er, i to ord, tettpakket og underfundig. Allikevel, i mylderet av årstall og slektstavler sitter jeg igjen litt perpleks og lurer på hva jeg egentlig skal med all denne informasjonen. Ikke for å banne i kritikerkorets kirke, men jeg frykter at svaret er ingenting.

Ved noen anledninger bryter det personlige gjennom det anekdotiske. Når Solstad skriver om oppveksten på Jarlsberg travbane, hans første kyss i Tholfsen-stallen foran stortraveren Leif Protector og de ukentlige møtene med skolekamerater utenfor Narvesen for å kjøpe Trav- og Galoppnytt, skriver han drivende og levende. For lesere som, i likhet med meg, sliter med å mobilisere engasjement for travsporten, blir disse partiene avgjørende. Det at de allikevel forekommer såpass sjelden, får meg til å tenke at denne boken tvilsomt kan by på en virkelig fornøyelig leseropplevelse, med mindre man deler Solstads religiøse lidenskap for trav.

Særlig forfatterens påstand om at man i travsporten finner et «virkelig klasseløst samfunn», synes jeg er spennende, om enn litt pussig. Solstad underbygger den med et par anekdotiske bemerkninger – om travfrelste Jarlsberg-kamerater som møttes ukentlig, på tvers av ulike familiebakgrunner og grader av skolemodenhet. Men så stopper det der og påstanden forblir uforløst.

I tidligere anmeldelser av Solstads travartikkel finnes det en gjennomgående tendens til å lese En sann svir! primært som det siste tilskuddet til et langt og rikt forfatterskap, og sekundært som et verk i og for seg selv. Knut Hoem skriver i NRK at «alt det vi ellers vet om dette forfatterlivet, og dette forfatterskapet, klinger med» i lesingen av boken. Det er verdt å spørre seg om gjenklangen kan ha nådd et overdøvende volum. All den tid anmeldelsene ikke kun løper parallelt med kanoniseringen av Solstad, men også flettes sammen med den, blir det vanskelig å utforske bokens svakere punkter.

Dette beskriver Arne Borge godt i sin omtale i Morgenbladet, hvor han bemerker at «de fleste kritikerne leser Solstads bøker med så stor andakt og velvilje at de ikke merker at de er blitt dårligere» . Der man holder fast i kontinuitet, er det vanskelig å se forandring, og dette er, som Borge påpeker, simpelthen ikke Solstads sterkeste verk. Altså er hyllesten av travboken hverken godt for Solstads samlede forfatterskap eller for kritikernes integritet.

Det jeg allikevel har fundert mest på mens jeg har lest En sann svir!, er hvem artikkelen rent faktisk er skrevet til. Altså, er det meningen at et bestillingsverk til Det Norske Travselskap skal anmeldes av alle litteraturkritikere i det lange land og distribueres på linje med Solstads øvrige forfatterskap? Jeg er jammen ikke helt sikker.

Et gjennomgående premiss i tidligere anmeldelser synes å være at dersom forfatterens entusiasme er stor nok, kan den vekke selv det tørreste stoff til live. Leif Bull skriver i DN at «enhver blodfan […] er på det rene med magien i en skikkelig oppramsing, et abrakadabra for de innvidde». Og her, med trykk på de innvidde, rammer han spikeren på hodet. For er det en styrke for Det Norske Travselskap at de hanket inn Dag Solstad? Utvilsomt. Men dette er og forblir en snever bok. Kanskje skal den også få lov til å være nettopp det.