Retorikk i dårlig selskap

Bakgrunnen for boka er forfatterens ubehag og bekymring over «dagsaktuelle måter å tenke og skrive om minoriteter på» som han mener er rasistiske. Men stedet for å undersøke om bestemte personer er rasister, en strategi han sier han har dårlige erfaringer med, siden «ingen vil innrømme at de er rasister», velger han heller å analysere rasistiske ytringer uavhengig av hvem som kommer med dem. Helland vil ta ballen og ikke kvinnen.

Tekstlige strategier

Helland, som er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, analyserer i denne boka «tekstlige strategier brukt for å overbevise andre om riktigheten av bestemte synspunkter». Han bruker det klassiske skillet mellom de tre ulike måtene å overbevise folk på, nemlig gjennom talerens troverdighet (etos), tilhørerens følelser (patos) og selve argumentasjonen (logos).

Ettersom «rasisme» er et omstridt og mangetydig begrep, og noen dessuten har hevdet at rasisme er et helt marginalt fenomen i Norge, gjør Helland lurt i å formulere sin egen definisjon av begrepet. Rasisme er for ham å redusere befolkningsgrupper til «bestemte vesensmessige eller essensielle egenskaper av kulturell eller biologisk art, slik at de implisitt eller eksplisitt blir forstått som mindreverdige, farlige og/eller ‘problematiske’ på måter som framstår som (bortimot) uforanderlige».

Helland drøfter tekster og ytringer av høyesterettsadvokat Eivind Saxlund, propagandaleder i Nasjonal Samling, og Halldis Neegard Østbye, begge kjente antisemitter fra mellomkrigstiden. Fra vår egen tid tar han for seg tekster og offentlige ytringer av FrP-lederne Carl I. Hagen og Siv Jensen, Human Rights Service-leder Hege Storhaug, komiker Harald Eia, samfunnsdebattant Kjetil Rolness og filosof Truls Wyller.

Må bevise sin menneskelighet

Helland går svært detaljert til verks, og vi kan her ikke gå inn i de enkelte analysene, men han oppsummerer funnene sine på denne måten:

Alle kapitlene i det foregående handler om former for retorikk som skaper, eller kan komme til å skape, et klima der bestemte grupper presses til å måtte humanisere seg selv. Altså et offentlig ordskifte som blir slik at noen grupper av folk må sannsynliggjøre at de også er mennesker, akkurat slik som resten av befolkningen.

Rasistisk retorikk gir altså inntrykk av at noen menneskegrupper har lavere verdi. I tråd med dette siterer Helland innledningsvis den amerikanske borgerrettighetspioneren W.E.B. Du Bois, som sa at det virkelige problemet med å bli utsatt for rasisme, er at man føler seg som et problem. Og dette kjenner vi jo igjen fra vår tids «islamdebatt», hvor man hele tiden konsentrerer seg om det problematiske ved islam. Islamkritikerne vil her innvende at islam utgjør et reelt problem i samfunnet vårt, men samtidig er det vel ganske opplagt at dette hos mange muslimer må skape en følelse av nettopp å være et problem som ikke handler om noe de faktisk har gjort, men bare om hvem de er.

Helland avdekker noen grunnmønstre i den rasistiske retorikken. Den rasistiske talerens troverdighet (etos) blir etablert gjennom et strengt skille mellom «oss» og «dem», som oftest jøder og muslimer versus «nordmenn». Den rasistiske talen forsøker å skape følelser av frykt, forakt og sinne hos tilhøreren (patos). Og denne talens grunnleggende argumentasjonsform er å redusere individer til en konstruert gruppetilhørighet (logos).

Går for langt

Helland har gjort en imponerende jobb med å analysere en stor mengde tekster, selv om framstillingen kan virke litt springende og til tider i overkant detaljert. Og Hellands logos er ikke alltid like overbevisende.

For eksempel når han drøfter filosof Truls Wyllers kritikk av islam for å være i strid med vestlige opplysningsidealer, og da særlig med filosofen Immanuel Kants tanke om moralsk autonomi og ideen om at mennesket må finne prinsippene for samfunnets organisering i fornuften og ikke i eksterne instanser som Guds vilje eller De ti bud. I tråd med dette kritiserte Kant jødene for å være «ytrestyrt», en kritikk som ifølge Helland er helt på linje med Wyllers kritikk av islam. Men denne kantianske antisemittismen er også «virksom» i den norske antisemittiske litteraturen på 1930- og 1940-tallet, for eksempel hos Halldis Neegard Østbye, som siterer Kant i boka Jødeproblemet og dets løsning (1938). Alt dette er rasistisk retorikk, mener Helland, det er tilfeller av dehumanisering, hvor jøder og muslimer blir tilkjent en lavere grads menneskelighet. Helland mener det finnes en antisemittisk tradisjon som går fra Kant via Østbye til Wyller.

Men her synes jeg Helland går for langt. Å kritisere islam (eller jødedommen) for å være lovstyrt og ikke fornuftsstyrt, er for så vidt dehumaniserende ettersom premisset her er at mennesket vesentlig er et fornuftsvesen, men kritikken kan også leses som en oppfordring til en mer fornuftig organisering av samfunnet, for eksempel ved ikke å anvende de brutale straffemetodene som praktiseres i noen muslimske land. Og uansett blir det for drøyt å plassere denne argumentasjonen i samme tradisjon som den rabiat antisemittiske argumentasjonen hos Halldis Neegaard Østbye, særlig i lys av holocaust, som har blitt en uunngåelig horisont for enhver drøfting av antisemittisme. Her gjør Helland seg muligens skyldig i det han kaller «metonymisk magi» og som han mener kjennetegner rasistisk retorikk, nemlig at negative trekk ved noen individer kommer til å bli et vesenskjennetegn ved hele gruppen. Her burde han gått mer forsiktig fram.

Når det er sagt, kan enhver som argumenterer innenfor eller i nærheten av det Helland betegner som rasistisk retorikk, hvor man altså hevder at en befolkningsgruppe har vesentlige eller essensielle egenskaper, ha godt av å reflektere litt over argumentasjonens retoriske struktur og historiske bakgrunn.