Rapport fra yttergrensene av norsk byråkratisk prosa

1

Vi må anta at utgangspunktet var noe sånt som dette. Høsten 2017 har finansminister Siv Jensen innkalt regjeringens lyseste hoder og departementets mest erfarne penner. Med alvorlig mine ser hun rundt seg i møterommet og sier:

«Vi overlevde akkurat stortingsvalget, men SV og AP forsøker nå å kuppe agendaen for kommunevalget 2019. De har tvunget oss til å lage en melding om ulikhet. Ulikhet. Forstår dere hva jeg sier?»

Blant de utvalgte ved Jensens bord må i alle fall én av de innkalte ha nikket og sagt:

«Ja vel, statsråd.»

2

I mylderet av politiske saker er det noen som skaper engasjement, som for eksempel innvandring. Andre saker har tydelig tilhørighet, slik klima eies av MDG, men få saker har potensial til å skape en fortelling som kan bære frem en politisk bevegelse og stå i forlengelsen av de sentrale politiske kampene fra det tjuende århundret.

Ulikhet er en slik sak.

Internasjonalt seiler temaet opp som vår tids definerende kamp ved siden av – og tett knyttet til – klima. Thomas Pikettys teori om at ulikhet skyldes at kapitalinntekter øker raskere enn lønnsinntekter, noe som gjør at de rikere blir rikere, mens resten står stille, har satt premissene for en debatt som pågår fra ytre venstre og langt inn i sentrum av politikken.

Det finnes også andre drivere av ulikhet, og enkelte av dem er forbundet med korrupsjon og annen kriminalitet i massiv skala.

3

Den franske økonomen Gabriel Zucman oppdaget et besynderlig fenomen: Kloden går i minus. Logisk sett burde penger som tas ut i ett land, settes inn i et annet, slik at det globale regnskapet går i null, men slik er det ikke.

Rundt åtte billioner dollar, eller åtte prosent av verdens formue, er borte fra regnskapet. Andre økonomer mener at det reelle tallet er to til tre ganger så høyt. Disse verdiene eies i skatteparadiser der omverdenen ikke har innsyn, men brukes og investeres andre steder.

Dette usynlige landet, eller Pengeland (Moneyland), for å si det med tittelen på en bok av journalisten Oliver Bullough, oppsto da sveitsiske banker begynte å gjøre seg fete på skatteunndragelse for hundre år siden.

Frem til 1990 var det i hovedsak vestlige midler som havnet i Pengeland, men siden da har nye eliter i stater som Kina og Russland samt verdens oljestater også dratt nytte av skatteparadisene. En del av dette er stjålne penger som via skatteparadiser vaskes i Vesten.

Kapitalflukt og skatteplanlegging er ikke nødvendigvis ulovlig, men bidrar til at ulikheten øker raskt. I det første tiåret etter 2000 økte den rikeste prosenten av jordens befolkning sin andel av klodens totalformue fra en tredjedel til halvparten.

4

Dermed trådte vi inn i en ny virkelighet, som noen kaller plutonomien etter plutokrater – rikfolk. Økonomen Ajay Kapur gjorde en pussig observasjon i 2005. Selv om amerikanske forbrukere led under den høye oljeprisen, sank ikke aksjekursene. Hvordan kunne det ha seg? Når folk har mindre penger å bruke, burde markedet falle.

Kapur redegjorde for paradokset med begrepet «plutonomiens paradoks». Hvis alfaprosenten eier mesteparten, har ikke oljeprisen noe å si for økonomien. Den er bare viktig for dem som har lite penger. Vi er ikke i samme båt, og dette kan forklare hvorfor vi ser forskjellig på for eksempel klimakrisen: Er du rik, kan du betale deg ut av trøbbel.

Ettersom forbrukere flest har verdier som ikke omsettes, typisk husene de bor i eller markene de dyrker, har alfaprosenten relativt sett langt større kjøpekraft. Store deler av økonomien trenger ikke vanlige forbrukere, konkluderte Kapur, den drives av rikfolk.

Trump-organisasjonens forretninger med den saudiske og aserbajdsjanske eliten er et eksempel på internasjonal forbrødring i alfaprosenten. Valget av Trump til president viser hvordan alfaprosenten infiltrerer politiske institusjoner for å beskytte Pengeland.

5

Ulikhet ligger under vår tids geopolitiske konfrontasjoner. Russland er den industrialiserte staten med størst ulikhet. Penger og makt er kontrollert av en liten elite, som også har ført enorme summer ut av landet og inn i Pengeland. På overflaten kan Russlands krigføring i Ukraina se ut som en konflikt mellom stater, men på et dypere plan er det en konfrontasjon mellom klasser.

I Ukraina har middelklassen gjort opprør mot det korrupte oligarkiet i 2004 og 2014 og dermed vekket frykt og avsky i Kreml – for hva om den russiske middelklassen også skulle gå ut på gata og kreve sin del av kaka? Svaret ble militær intervensjon og hybridkrig for å knekke middelklasserevolusjonen.

6

Ulikhet øker. Ulikhet er viktig. Ulikhet er spennende. Ulikhet er Game of Thrones, den mest dramatiske fortellingen blant tidens politiske saker. Og ulikhet øker også i Norge.

Det er bare ett stort problem med ulikhet: Saken tilhører venstresiden. Derfor gikk varsellampene i den mørkeblå regjeringen da Audun Lysbakkens forslag i trontaledebatten ble vedtatt og Finansdepartementet pålagt å lage en melding om «tiltak mot den økende ulikheten i makt og rikdom i Norge». For kunne man stole på at byråkratene ville håndtere saken i tråd med statsrådens ønsker?

7

Fredag 1. mars 2019 leverte Siv Jensen endelig meldingen Muligheter for alle. Fordeling og sosial bærekraft. Om morgenen var det pressekonferanse, og til journalistenes overraskelse forelå ikke rapporten, men bare statsrådens talepunkter. Hovedpoenget til Jensen var at ulikhet skyldes innvandring, ettersom flyktninger og arbeidsinnvandrere har mindre penger enn majoritetsbefolkningen.

Selve meldingen forelå ikke før på ettermiddagen, samtidig med at herrestafetten i ski-VM gikk på TV. Lanseringen bidro til at Jensen-meldingen ikke ble noen snakkis, men den er interessant ikke bare på grunn av den snedige lanseringen, men også på grunn av dens innhold – eller mangel på det – og ikke minst dens form.

Tittelen Muligheter for alle kan minne om Metallicas klassiske album … And justice for all, men til forskjell fra åttitallsplaten har meldingen få spor med klassikerpotensial, for å si det slik, og de som eventuelt finnes, er ikke intenderte.

8

Jeg har ingen spesielle forutsetninger for å lese denne meldingen utover en interesse for den internasjonale økonomiske og politiske debatten om ulikhet. Jeg er ikke fagøkonom, men mener at stortingsmeldinger bør henvende seg til en bredere offentlighet, som inkluderer både stortingsrepresentanter og deres velgere.

Med dette utgangspunktet begynte jeg å lese, og snart befant jeg meg i en uhyggelig lang motbakke der målet var utenfor sikte. Landskapet var dessuten uventet. Ingen av de internasjonale perspektivene nevnt over var del av meldingen, som også var svært vag i beskrivelsen av de økende ulikhetene i Norge og unngikk en bredere diskusjon om hva som driver dette.

Mens jeg strevde meg videre i vind og snødrev, begynte jeg å tvile på hele prosjektet. Er jeg egentlig for dum til å forstå dette sakskomplekset? Har jeg misforstått hele greia, spurte jeg meg selv, er det kanskje slik at ulikhet ikke er viktig i det hele tatt?

Er ulikhet bare et utslag av tilfeldige fluktuasjoner i makrotrendene som dukker opp i statistikkene, her og der, som et slags spor av økonomiske kvarker, altså uten egentlig substans og betydning? Teksten var trå som treski på sørpeføre. Men idet jeg var i ferd med å gi helt opp, innså jeg at dette er en genial stortingsmelding.

9

Grunnleggende er den en gedigen avledningsmanøver. For det første understrekes det igjen og igjen at Norge er blant de likeste samfunn i verden (altså er det ikke noe problem), og at den voksende ulikheten i Norge reflekterer internasjonale makrotrender (altså er det ikke Solberg-regjeringens skyld). Disse trendene analyseres dessuten i liten grad, men fremstår mer som en slags naturlover – hinsides politikken (og ergo er det ingenting å gjøre med det).

For det andre trekkes innvandring frem i nesten enhver sammenheng som forklaring på forskjellige former for ulikhet. Det er ikke usant i seg selv at flyktninger og arbeidsinnvandrere fører med seg flere former for ulikhet og skaper utfordringer knyttet til integrering og velferd, men samtidig tar meldingen i liten grad opp hvorfor de rikestes stykke av kaka har økt.

For det tredje er meldingen et heroisk forsøk på å bortforklare skattens betydning som omfordelende redskap. «Skattesystemet har klare begrensninger som fordelingspolitisk virkemiddel», advarer meldingen, ettersom skattlegging kan føre til redusert arbeidsinnsats. OECDs påstand om at skatt kan være et godt middel mot ulikhet og ikke hemmer vekst, er et sårt punkt. Jensen-meldingen mener dette er grovmasket og virkelighetsfjernt.

Endringer i skattesystemet har liten betydning for lavinntektsgruppen siden de betaler lite eller ingen skatt, sier meldingen, noe som er temmelig upresist ettersom det er denne gruppen som høster mest av fellesgoder som gratis utdanning og helsetjenester. Mindre skatteinntekter, slik regjeringen ønsker, vil si færre fellesgoder – noe som potensielt rammer de med minst mest.

Om Finansdepartementets fagfolk er på linje med regjeringen i ett og alt, er vel usikkert, men i denne historien er plottet det motsatte av det i TV-klassikeren Javel, herr statsråd – her er det regjeringen som legger seg på byråkratiet og ikke omvendt. Også kutt i formuesskatt og fjerning av arveavgift forsvares i Jensen-meldingen med til dels snurrige argumenter. Om arveavgiften heter det at:

Fjerning av arveavgiften i 2014 ga isolert sett de største lettelsene for høyinntektsgruppene. Målt i forhold til inntektene var derimot arveavgiften høyest blant arv- og gavemottakere i lavinntektsgruppene. Dette tyder på at personer i høyinntektsgruppene i større grad enn personer i lavinntektsgruppene mottok verdier som reelt sett ikke ble ilagt arveavgift etter full verdi.

Hva avsnittet er et argument for, er vanskelig å si, men hvis problemet er verdsettingen av eiendom som overføres ved arv, ville det vel være bedre å gjøre noe med det enn å avskaffe arveavgiften, som åpenbart bidrar til omfordeling? Hvis man altså ønsker å bekjempe ulikhet, selvsagt. Det mest irriterende ved meldingen er at den egentlig synes ulikhet er greit, men ikke tør si det.

10

For det fjerde fremstår norsk ulikhet som et fatamorgana hvis man tar med oljeformuen og fordeler den på norske borgere. Oljeformuen moser alle forskjeller og gjør samtlige norske husstander til mangemillionærer. Denne teoretiske øvelsen hentydes til et par steder i meldingen, som Jensens ris bak speilet, men i et nylig utgitt notat fra Civita meisles den ut i all sin prakt.

I og med at privat formue og statens formue (som forvaltes i et generasjonsperspektiv for at ennå ufødte nordmenn skal få utbytte av den) er vidt forskjellige ting, er beregningen ganske meningsløs når den skal bedømme ulikhet i makt, muligheter og økonomiske innflytelse. Verken du eller jeg kan ta vår del av oljeformuen og investere den i for eksempel potetgull eller Netflix – selv om vi kunne tenkt oss det, her vi sitter og taster.

Finansdepartementets fagfolk kan neppe ha vært glad for at denne påstanden fremmes i meldingen, og det kan være at lyden i bakgrunnen av Jensen-meldingen er tenners gnissel og økonomenes sliping av høygaflene de håper å jage Fremskrittspartiet ut av kontorene med.

11

Tiltakene meldingen konkluderer med, består av noen fine og intetsigende fraser om høy sysselsetting, god utdanning, god integrering, god helse – det eneste jeg savner her, er god jul og godt nyttår. Meldingen viser i hovedsak til konkrete tiltak beskrevet i andre planer, og ellers er det stø kurs i den økonomiske politikken – mens det er viktig at klimapolitikken ikke blir for dyr.

Meldingens fokus på innvandring har fått hard medfart av SSB, som peker på at det reelle problemet er at de rikeste reiser fra resten, men er et ganske vellykket forsøk på å redusere sakskomplekset ulikhet fra en spennende fortelling om urettferdighet til en liste med bitte små tiltak for å bøte på fattigdom.

12

Men meldingens genialitet ligger dypest sett i dens uleselighet. Her er et typisk avsnitt, som handler om hvordan OECD måler «opphoping av levekår»:

OECD har beregnet en summarisk indikator for opphoping av levekår med utgangspunkt i samvariasjon mellom sentrale livskvalitetsdimensjoner. Samvariasjonene er målt ved (partielle) korrelasjonskoeffisienter som har verdi mellom –1 og +1. Positiv korrelasjonskoeffisient for to dimensjoner betyr at når den ene har høy (lav) verdi er det en tendens til at den andre har det samme.

Språket er ugjennomtrengelig, men beskriver her i det minste en slags modell – altså noe.

Andre deler av teksten er gjort ulevelige med det brente ords taktikk – floskler og hjernedøde selvfølgeligheter suger livsgleden ut av den som begir seg inn i for eksempel avsnittet om forskjeller i helse og sykdom. Her kan vi lære at «høyere utdanning kan bremse utviklingen av demens, men gir ikke permanent beskyttelse mot demens». Vedkommende som har skrevet dette, har antagelig ønsket å medikalisere en sosial sammenheng ved å beskrive utdanning som en slags vaksine, som altså dessverre ikke gir «permanent beskyttelse». Muligens er personen som skrev dette, selv dement, og som leser føler man i alle fall demensen nærme seg ved reisens slutt.

Enhver som overlever lesningen av denne 150 siders blandingen av selvfølgeligheter, utelatelser og kaudervelsk, vil automatisk føle to ting: at Finansdepartementet fortjener buksevann, og at man aldri har lyst til å tenke på ulikhet mer.

Og her er vi ved kjernen. Dette er antagelig en av de beste stortingsmeldingene som er laget, for den lykkes nesten med å kryste livet ut av en av de viktigste politiske problemstillinger i vår tid.

Litteratur

Oliver Bullough: Moneyland. Why thieves and crooks now rule the world and how to take it back. Profile Books, 2018.
Adam Davidson: «Trump’s worst deal». The New Yorker, 05.03.2017.
Steinar Juel: «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev» (sic). Civita, 12.04.2019.
Ajay Kapur, Niall MacLeod, Narendra Singh: «Plutonomy. Buying luxury, explaining global imbalances». Citigroup, 16.10.2005.
Filip Novokmet, Thomas Piketty, Gabriel Zucman: «From Soviets to oligarchs. Inequality and property in Russia 1905-2016». WID.world working paper n° 2017/09, July 2017.
OECD: «Income inequality and growth. The role of taxes and transfers». OECD Economics Department Policy Notes no. 9, January 2012.
Thomas Piketty: Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm, 2014.
Gabriel Zucman: The hidden wealth of nations. University of Chicago Press, 2015.