Om å bygge et tårn

Franz Kafkas håndtering av den gammeltestamentlige myten om guddommelig vrede og menneskenes språklige forvirring ble det første jeg kom til å tenke på da jeg fikk denne boken i hånden.

«Hvis det hadde vært mulig å bygge Babels tårn uten å klatre i det, ville det blitt tillatt.» Slik lyder en av Kafkas aforismer. Nå er jeg i utgangspunktet ikke videre begeistret for vanen med å strø om seg med Kafka-sitater, men Kafka er sannsynligvis den moderne forfatteren som på sitt tvetydige og gåtefulle vis har viet tårnet størst oppmerksomhet. Historien om tårnet i Babylon, om menneskene som den gang alle snakket samme språk og i fellesskap forsøkte å bygge seg helt opp til himmelen, om Guds vrede over dette hovmodet og om beslutningen om å spre dem over alle sletter og gi dem forskjellige tungemål slik at de ikke lenger forsto hverandre, hører med til Bibelens best kjente og har for lengst blitt en forslitt metafor – som Kafka får til å fremstå som skinnende ny og vesentlig. Men hva er det Kafka egentlig mener når han påstår at Gud ville ha tillatt tårnet hvis ikke menneskene hadde vært tvunget til å klatre i det? Det må hver og en av oss selv finne ut av.

SYV HODER
Tårnet dukker opp i kjente og sentrale Kafka-tekster som «Byvåpenet» og «Ved byggingen av den kinesiske mur». Kafka forholder seg til Bibelens Babylon, byen med tårnet og de hengende hager, ett av verdens syv underverker, men også til skjøgen Babylon, som i Johannes’ åpenbaring kommer ridende på et skarlagenrødt dyr med syv hoder, benyttet som symbol både på det hedenske Roma og den katolske kirke, på frafallenhet og ondskap, alt ettersom. Men han skrev disse tekstene på en tid da de arkeologiske utgravningene og oppdagelsen av den mesopotamiske kulturens skapelsesberetninger avstedkom heftige debatter og truet med å endre verdensbildet til alle som holdt Bibelen for å være den eneste kilden til hellige sannheter om menneskets historie.

Det var Kafkas håndtering av den gammeltestamentlige myten om guddommelig vrede og menneskenes språklige forvirring, ikke det uforglemmelige møtet med de tyske arkeologenes rekonstruksjon, bestående av originalmaterialer fra utgravningene, av den berømte Prosesjonsveien og Istarporten i Pergamonmuseet i Berlin en gang på slutten av 1990-tallet, som ble det første jeg kom til å tenke på da jeg fikk den foreliggende boken i hånden, og sannsynligvis leste jeg den med mine indre bilder hentet fra Kafkas litterære univers i bakhodet. Det er nesten så jeg er litt forundret over at forfatteren ikke har valgt å ofre tid på en aldri så liten drøfting av Kafkas måte å forstå myten om Babels tårn på, ikke minst fordi hun i stedet finner grunn til å nevne et til sammenlikning såpass lite vesentlige forhold som at Sigurd Hoel skrev en roman med tittelen Ved foten av Babels tårn (1956), og at André Bjerke på tilsvarende måte beskrev den norske språkstriden. For Hoel og Bjerke var det en forhåndenliggende metafor, enkel å ty til. For Kafka var det en myte eller en utopi som var nødvendig å trenge inn i, plukke fra hverandre og sette samme igjen på en ny og utfordrende, kanskje underminerende måte. For den som ønsker å skrive en hel bok om Babylon og byens faktiske og mytiske betydning, burde forskjellen være avgjørende.

ET ØRKENLANDSKAP
Rannfrid Thelle (f. 1966) underviser i bibelkunnskap ved Wichita State University i Kansas, USA. Oppdagelsen av Babylon er en gjennomgang av forestillingene om denne myteomspunne metropolen i oldtidens Mesopotamia, det som i dag utgjør Irak. Med hennes egne reiser på begynnelsen av 2000-tallet som en slags rammefortelling, da hun reiste for å oppleve grushaugene som vitner om byen som en gang lå i det som i dag er et ørkenlandskap, får leseren møte Babylon og dens historie slik den først fremkommer i Det gamle testamentet og de hatefulle beskrivelsene av fienden som en gang la Jerusalem i ruiner og bortførte det jødiske folket, byen Gud selv ønsket å tilintetgjøre etter først å ha benyttet den som et redskap for å straffe sitt eget utvalgte folk. Deretter møter leseren byen i den greske antikkens mindre opphetede og mer beundrende tekster; dernest via de arkeologiske utgravingene omkring det forrige århundreskiftet og gjennombruddet i forsøkene på å tyde kileskriften, noe som brått fikk den mesopotamiske kulturen til å fremstå som en utfordrer til den israelske, med skapelsesberetninger som kunne være en konkurrent til, og kanskje en forløper til, dem man finner i Det gamle testamentet. Historien føres helt frem til den irakiske presidenten Saddam Husseins ønske om å rekonstruere Babylon som et ledd i guddommeliggjøringen av seg selv, og TV-bildene av amerikanske soldater som i forbindelse med invasjonen av Irak anla militærbasen Camp Alpha over ruinene og på den måten gjorde store skader også sett med en arkeologs øyne. Som om sirkelen skulle være sluttet. Ja visst er Babylon fascinerende.

Det meste av dette kan man imidlertid for eksempel lese i en forholdsvis rikt illustrert artikkel på Wikipedia. Avgjørende for en bok som den foreliggende blir derfor i hvilken grad forfatteren greier å skrive sin egen fortelling, det vil si videreformidle sin personlige fascinasjon. Thelle legger vekt på å få leseren til å forstå hvor viktig oppdagelsen og utgravningene av Babylon var for europeernes oppfatning av og forståelse for egen historie, og hvordan kunnskapen om den mesopotamiske kulturen bevisst eller ubevisst ble tilpasset eller misbrukt som del av en nasjonalistisk, imperialistisk og delvis antisemittisk selvforståelse. Dette perspektivet er interessant (selv om det ikke kommer som noen overraskelse at vi alle har lett for å se det vi ønsker å se, bestemt av den vi er eller ønsker å være), og er det nærmeste jeg kommer en overgripende idé eller innfallsvinkel.

Boken holder hva tittelen lover, den gir en kunnskapsrik og entusiastisk fremstilling av oppdagelsen av Babylon. Teksten er dessverre gjennomgående preget av dels klønete, dels trøttende stereotype og overfladiske formuleringer, og minner mest om en serie forelesninger som nok kan fungere muntlig, eller om et førsteutkast. Det påvirker nødvendigvis leseropplevelsen. Thelles språk fungerer som en kilde til irritasjon, det truer med å svekke leserens tillit til forfatteren, og i dette tilfellet tror jeg ikke man kan bruke den babelske forvirring som forklaring. Hun har ganske enkelt tatt for lett på selve skrivearbeidet, og forlaget har unnlatt å gjøre henne oppmerksom på det. Skal man bygge et tårn, må man klatre i det. Man må klore seg fast mens man sten for sten når stadig høyere, og man risikerer å falle.