Nye nordmenns nasjonalromantikk

I sommerferien har jeg lest fire svært gode og inspirerende selvbiografier gitt ut av fire norske forfattere som har bakgrunn fra tre «muslimske» land. I tillegg til å være gripende og sterke individuelle fortellinger, gir bøkene meg både oversikt og en dypere forståelse av dagens Norge – det nye Norge, mangfoldig og polyfonisk. Bøkene har også vekket kjære og vonde minner.

Krig og traumer

Hold meg til jeg sovner: Et liv i skyggene av 22. juli (Aschehoug 2021) er skrevet av Lara Rashid. I 1999 kom fem år gamle Lara til Norge fra Kurdistan i Irak sammen med foreldrene, storesøsteren og lillebroren. Etter en periode på asylmottaket i Nesbyen flyttet familien til Nesodden, hvor hun vokste opp og ble politisk aktiv. Lara Rashid tilhører Utøya-generasjonen, hun overlevde massakren 22. juli 2011, men mistet søsteren Bano, daværende lokallagsleder for AUF på Nesodden.

Rashid ble født i en politisk aktiv familie i «Iraks Jerusalem», Kirkuk. Hennes far ble fengslet. I perioder var det forbudt å snakke kurdisk på skoler, feire Newrooz og danse den kurdiske dansen halperke. Flukten til Norge ble traumatisk for Rashid. Da hun bodde med familien på et asylmottak i Nesbyen, var hun vitne til at politiet kom om nettene og hentet asylsøkere med tvang, mens barna gråt og foreldrene tryglet om ikke å bli deportert.

På barneskolen på Nesodden var hun fortsatt redd for politiet fordi hun trodde at de kunne komme for å hente henne. En dag da politiet kom for å gi informasjon om trafikkreglene, var hun så redd at hun satte seg bakerst i klassen og gjorde seg så usynlig som mulig. Når hun så fly over Nesodden, ble hun også redd: «Jeg så for meg at de ville slippe bomber på oss, og gikk alltid og gjemte meg under en fjellvegg i skolegården».

Jeg deler slike traumatiske opplevelser med Rashid. Da jeg opplevde nyttårsfyrverkeriet i Oslo i 2007, følte jeg meg kvalm og stresset fordi det vekte minnene fra Afghanistan, de lange kalde og skumle nettene da vi som tørste, sultne og søvnige barn måtte flykte fra krigssoner sammen med resten av familiene våre, langs kronglete farlige stier gjennom dype daler og over høye fjell mens ildkuler skar himmelen opp på tvers. Det Rashid skriver om undertrykkelsen av kurderne, vekker også gjenklang. Jeg tilhører en minoritetsgruppe i Afghanistan, hazara-folket, som har vært undertrykket, tvangsflyttet, massakrert og diskriminert hele det siste århundret. Nå, under talibanstyret, har de det verre enn noen gang. Felles erfaringer som dette er bakgrunnen for at demokrati, fred, solidaritet og trygghet betyr så mye for oss norske med innvandrerbakgrunn.

Kvinneundertrykkelse

Min vei til frihet (Res Publica 2020) er skrevet av Laial Janet Ayoub. Ayoub kom til Norge med foreldrene sine fra Libanon i 1988, da var hun tre år.

Ayoub vokste opp i et svært konservativt muslimsk miljø i Norge. På barneskolen fikk hun juling av andre elever flere ganger i uka fordi hun ikke hadde hijab på seg. Som ungdom ble hun strengt kontrollert av moren sin. Da hun giftet seg, tenkte hun at det var en billett til friheten. I realiteten var det veien til et enda farligere fengsel. Det er ikke lett å bryte med alt du vokste opp i. Frigjøringskampen hennes begynte for alvor etter at hun hadde vært på reise i Midtøsten og sett at en kvinnelig slektning ble slått av ektemannen i gjestenes påsyn:

«Etter at vi kom til Norge, skjønte jeg at jeg var mye heldigere stilt enn kvinnen jeg hadde møtt. Jeg bodde i et land der kvinner faktisk har rettigheter. Jeg hadde også en jobb å leve av, og jeg kunne flytte for meg selv dersom jeg valgte å gå fra mannen min, jeg ville heller ikke miste omsorgen for datteren dersom jeg tok skilsmisse. Slike fordeler tar mange i Norge for gitt, uten å tenke noe særlig over hvor viktig de er.»

Også som voksen opplevde Ayoub krysspresset mellom ulike kulturer. Hadde hun hijaben på, ble hun hetset av rasister, da hun tok den av ble hun hetset av ekstreme muslimer. Men boka er mer enn disse triste historiene. Den gir også en svært inspirerende skildring av Ayoubs modige kamp for å finne sin egen vei, stemme og frihet som norsk libaneser. I dag er hun politiker, leder og kvinnerettforkjemper.

Da Ayoub ble gravid, ønsket hun seg ei jente. Det vekket et minne hos meg. Da kona mi var gravid, ønsket vi begge å få ei jente. Nettopp fordi vi kommer fra landet som har vært det verste for kvinner: Afghanistan. Vi ønsket oss ei jente slik at vi kunne være gode foreldre for henne. Så fikk vi tre vakre døtre. Det er ikke ofte flyktninger får akkurat det de ønsker seg, men for oss skjedde dette miraklet, slik det også gjorde for Ayoub. Da vår eldste datter, Rosa, begynte å snakke, var «nei» det første ordet hun sa. Det var en enda større glede fordi vi vet at i Afghanistan er «nei» et forbudt ord for jenter. De må alltid si ja og forme seg etter andres ønsker, slik Ayoub skriver om. Derfor betyr likestilling så mye for oss. En slik bakgrunn gir enda mer kraft og styrke til å heie på likestillingen i Norge og bekjempe praksiser der æren til en hel familie, og av og til æren til et helt samfunn, blir knyttet til noe så sårbart og privat som jomfrudom.

Oppdragervold

Min skyld: En historie om frigjøring (Cappelen Damm, 2021) er skrevet av venstrepolitiker Abid Raja, som har foreldre innvandret fra Pakistan. Boka er en brutalt ærlig og gripende skildring av en barndom preget av den medfødte misdannelsen analatresi, opplevelse av omsorgssvikt, oppdragervold og mobbing. Men veien fører ham til jusstudier og forelskelse, og som voksen deltar han i skiløp på Svalbard og får sitte ved kongens bord som Norges kulturminister. Rajas frigjøringskamp er en kamp mot både ytre og indre hindringer, og for å bli «heilnorsk».

Fortellingen er ekstrem og minner om at det ikke er bare jenter som blir undertrykt. Raja skriver: «Frykt, skam og skyld har styrt mye av livet mitt. Misdannelsen jeg ble født med, har preget hvem jeg er og hva jeg har gjort. Som voksen jeg fortsatt redd, fortsatt usikker og engstelig for å trå feil. Barndommen er umulig å sette enn strek over.»

Slike mørke områder som må belyses og bekjempes, finnes i visse innvandrermiljø. Men heldigvis ser det ut til, slik bøkene også viser, at norske med innvandrerbakgrunn står i frontlinjen i kampen mot ærekultur, negativ sosial kontroll og ekstrem islamisme. Innvandrere flest lever ikke på måter som går på tvers av norsk lov og kultur. Innvandrermiljøene er ulike, ikke bare fra landbakgrunn til landbakgrunn, men fra familie til familie og person til person. Det er Kadafi Zamans selvbiografi et tydelig vitnesbyrd om.

Sammensatte identiteter

Zamans Den norske drømmen (Kagge 2021) starter i Nagrian i provinsen Punjab i Pakistan, hvor besteforeldrene bodde. Foreldrene kom til Norge i 1970. Zaman er født og oppvokst her, og har markert seg som en modig reporter som har avdekket kriminelle miljøer i Norge og utlandet. Han forteller om da han dekket opprøret på Tahrir-plassen i Kairo under den arabiske våren, om da han ble arrestert i Pakistan, og om opplevelsen av store katastrofer som tsunamien i Indonesia. Han skriver også om krigen mot terror etter 11. september 2001. Zaman lever opp til journalistikkens samfunnsansvar om å rapportere uansett hvor farlig det kan bli.

Mens Raja har gått gjennom et helvete, har Zaman hatt en god oppvekst uten noen spesiell opplevelse av kulturkollisjon. Der Ayoub ble utsatt for vold, overvåking og negativ sosial kontroll, virker likestilling uproblematisk i Rashids familie. Slik illustrerer disse bøkene hvor feil – og farlig – stereotypisering og generaliseringer av nordmenn med flerkulturell bakgrunn kan være.

I den offentlige samtalen er det full forvirring i begrepsbruken om norske med innvandrerbakgrunn. Ord som blir brukt er: tokulturell, flerkulturell, multikulturell, fremmedkulturell eller fjernkulturell, minoritetsnordmenn og enda flere. Dette er et språklig tegn på uenighet og noe uavklart rundt definisjonen av det nye, mangfoldig Norge, både som samfunn (hva slags samfunnet er det?) og individuelt (hvem er de norske med innvandrerbakgrunn?) Det de fire forfatterne har gått gjennom, er ikke så mye en identitetskrise som en begrepskrise.

Zaman gikk fra å kalle seg pakistaner til å si norskpakistaner, verdensborger og muslimsk sosialdemokrat før han endte opp med bare: «meg selv, Zaman fra Lier». Han liker miksen og skriver at mesteparten av livet har «handlet om å blande det norske og pakistanske». Videre skriver han: «Alle må selv definere hva det vil si være norsk. Det kan ikke være noen fasit på dette. I det moderne Norge er kebaben og hijaben like norsk som kjøttbollene og bunaden.»

For Raja var det ikke helt slik. Han måtte jobbe hardt for å bli «godtatt»:

Jeg hadde alltid vært opptatt av å bli godtatt som jeg var, en som følte seg norsk, en som ville være norsk, men som aldri kom til å se typisk norsk ut. Bollywoodmusikken og den pakistanske maten ville jeg aldri gi slipp på. Heller ikke pakistanske klær og bahangra-dans.

Rashid var som barn sint på foreldrene sine på grunn av hudfargen hun hadde, «olivenbrun om sommeren, men gulgrå om vinteren». Hun ville være så norsk som mulig. Til tross for forvirrende begreper, er forholdet til Norge som hjemland krystallklart.

Norge, et elsket hjemland

En likhet mellom bøkene er at de gir inntrykk av et Norge hvor nesten alle drømmene til innbyggerne kan realiseres, ikke bare for de ressurssterke, men også for de svake, marginaliserte, funksjonshemmede og undertrykte. Et land som kontinuerlig forbedrer seg. Kjærligheten til Norge er eksplisitt uttrykt, og fortellingene gir inntrykk av stolthet, høy trivsel, tilhørighet og takknemlighet for å være norske. Zaman oppsummerer det slik: «Så elsker jeg Norge, landet som har gitt meg hele pakka, fra trygg og privilegert oppvekst til en spennende og meningsfull jobb.»

Raja har viet et helt kapittel til hvorfor og hvordan han er «heilnorsk». Han skriver:

Det handler ikke bare om den norske likestillingsmodellen, men også om ærlighet og transparens, måten jeg som menneske var blitt møtt på, limet av grunnleggende tillit jeg møtte i folk fra Finnmark i nord til Lindesnes i sør. Jeg ville også bli en som plukker søppel på dugnad, som hilste blidt på andre i skiløypene, som kunne diskutere skismurning og løypetraseer og være en del av felleskapet rund kanelbollen på Skjennungstua.

Rashid skriver: «Jeg har vokst opp i Norge. Det er det eneste hjemmet jeg kjenner til.» Hun er så integrert i norsk kultur at når hun drar til familiebesøk i Kurdistan, føler hun seg helt fremmed der. De få gangene hun føler seg mest som kurder, er når det blir snakket om å arve bunad eller kle seg riktig for fjelltur. Likevel vil hun ikke bli kalt «heilnorsk», fordi ordet neglisjerer hennes kurdiske side.

For Ayoub, som har hatt en ekstremt vanskelig barndom, virker det som en selvfølge at hun er norsk. Det er Norge hun er opptatt av, og hun arbeider for at jenter ikke skal oppleve negativ sosial kontroll og vold som hun har blitt utsatt for.

Disse beskrivelsene av Norge kan nærme seg en romantisering av landet som det perfekte hjemland, et egalitært felleskap basert på tillit, transparens, likestilling og likeverd. Det fører til at generelle menneskelige evner, universelle verdier og aktiviteter ofte blir ansett som noe «typisk norsk». For eksempel nevner Raja ski og svømming som typisk norske aktiviteter. Skildringene av sterk, norsk tilhørighet er altså ikke bare verdibasert, men handler også om vennskap og deltakelse i idrett og kulturelle aktiviteter. Kanskje er Norge på vei mot et nytt nasjonalt gjennombrudd? Men denne gangen er det minoritetsnordmenn som gjør jobben.

Rasisme i ulike former

Selv om vi kan tenke at vi lever i Norges gullalder, er ikke Norge så eventyrlig og perfekt som det av og til føles. Vi har utfordringer som de andre europeiske landene, om enn i ulike grader. Det betyr at om vi ikke gjør en innsats sammen, kan utviklingen sakke av eller gå i en annen retning. Holdningene og praksisene i de miljøene som Raja og Ayoub kommer fra er problematiske, men det finnes et annet, minst like alvorlig problem: rasisme og høyreekstremisme.

Rasisme finnes i mange former. Raja skriver om gutter som kalte ham «brun bæsj», Ayoub skriver om å få høre «dra dit du kom fra». Rashid har fått høre «du blir aldri nok norsk». Dette er hverdagsrasisme. Men det finnes også institusjonell og kulturell rasisme, en «typisk norsk» rasisme som er «skjult», slik Knut Olav Åmås skriver om i boka Dette er Norge (Dreyer, 2018). Den tredje formen er den ideologiske rasismen som fikk sitt ultimate uttrykk 22. juli 2011. Massedrapet på Utøya var en kollisjon mellom det mangfoldige nye Norge og det gamle Norge ment bare for hvite kristne. Verdiene og drømmene til Bano Rashid og de andre ungdommene som ble drept av terroristen, er det som det nye Norge handler om. Selv om terroristen har fått livstidsdom, lever ideologien han representerer videre og reproduseres uten å bli bekjempet på en ordentlig måte.

Selv opplever jeg det slik at rasisme har dype røtter og får stort spillerom i Norge. En ny undersøkelse fra Høgskolen i Innlandet viser at én av fem majoritetsnordmenn i Norge tror på biologisk overlegenhet, og to av tre tror på kulturell overlegenhet. Det plasserer Norge, sammen med Portugal, på rasismetoppen i Europa.²

Norge har endret seg mye siden 1970- og 80-tallet, samfunnet har blitt mangfoldig og polyfonisk, noe disse fire selvbiografiene illustrerer godt. Forfatterne snakker høyt og med selvtillit uten å føle seg som annenrangs borgere. De føler eierskap til det nye Norge. Derfor synes jeg at integreringsarbeidet også må gjelde etniske nordmenn som ikke har fått med seg at Norge faktisk er endret for alltid. De trenger ikke norskundervisning, men de trenger å lære at landet har blitt mangfoldig. Fra dette perspektivet er Sian-leder Lars Thorsen og Ubaydullah Hussain like dårlige nordmenn. Begge trenger integreringskurs for å få en riktig virkelighetsforståelse av dagens Norge.

Røtter i ny jord

En kjent talemåte er at mennesker ikke bare har røtter, men også føtter. Røttene er festet på hjemstedet hvor flere generasjoner av forfedrene bodde. Føttene får oss til å reise bort, men til sist vender vi tilbake til røttene. Dette kan gi inntrykk av at røttene er geografiske og genetiske og bare gror én gang. Som tidligere flyktning har jeg en annen forståelse av dette.

Vi kan skape nye røtter, ikke bare én gang, men flere ganger. Røttene er ikke fikserte, de gror, de er foranderlige. Vi kan føle oss hjemme, ikke bare i forfedrenes land, men også i et nytt land. Det nye hjemlandet kan gi oss like mye glede, trivsel og stolthet, og røttene her kan gro seg like sterke og tykke som røttene i fedrelandet, særlig når det har endret seg slik som Afghanistan. Røttene mine der kjennes mest som et åpent sår som stadig gjør vondt.

Etter mer enn 20 år i Norge reiste kona mi til Afghanistan i fjor. Jeg ba henne om å besøke stedene hun vokste opp. Hun nektet, for de stedene har forandret seg så mye. Hun sier: «Jeg foretrekker å ha de vakre uberørte bildene og minner fra barndommen istedenfor å besøke de stedene og lete etter tegn som kan gjenkjennes, som kanskje finnes, kanskje ikke.»

Jeg ble trist, men er enig med henne. Hjemme er der hvor du er trygg, har frihet, jobber og er anerkjent som likeverdig. Hjemme er der sårene leges og smilene skapes, hjemme er der du igjen gror og blomstrer. Norge er ikke vårt fedreland, men vårt eget hjemland. Når jeg løper i Østmarka føler jeg meg like heldig som da jeg samlet rabarbra fra høyfjellene rundt bygda der jeg vokst opp i Afghanistan.

En vedvarende kamp

Verdikamp er ikke noe nytt i Norge, det pågikk også da Wergeland kjempet mot jødeparagrafen, da Nansen skapte Nansenpasset for flyktninger etter første verdenskrig, da homofili ble tatt ut av straffeloven og så videre. Det er dette Norge som er hjemlandet for oss alle.

Nå som Norge er virkelig mangfoldig er spørsmålet ikke lenger hvor vi kom fra. Vi er uansett formet av så mange små biter, slik det står i Rumi-verset i starten av denne teksten. Slektskap er ikke bare biologisk, men også verdibasert. De humanistiske verdiene kan samle de små bitene sammen på tvers av bakgrunn og livssyn, fysiske ulikheter og kulturelle tradisjoner. Verdiene vi står for og kjemper for utgjør de sterkeste bånd menneskene har utviklet så langt.

Zaman avslutter Den norske drømmen med å si at han tror «at det som vil definere oss enda sterkere i tiden fremover, er våre verdier». Ytringsfrihetens og demokratiets fiender finnes midt blant oss, skriver han. «Det samme er de som hater mangfold. De som ikke tåler muslimer, jøder, og homofile. Disse mørke kreftene kan ødelegge Norge fra innsiden. Disse mørke kreftene må aldri få seire.» Jeg kunne ikke vært mer enig.