Natur og kultur

Denne nyskapende antologien spenner vidt på mer enn én måte. Sann opplysning? dekker nærmere 400 års historie, rommer medregnet innledningskapitlet 18 kapitler skrevet av i alt 20 forfattere, og inkluderer bidrag på norsk, svensk og dansk. I tillegg har boken et etterord, skrevet av den prominente miljøhistorikeren Sverker Sörlin, kjent som en av opphavsmennene til begrepet «planetary boundaries» (planetariske tålegrenser).

I etterordet bemerker Sörlin at bidragene i boken ikke i særlig grad benytter seg av «gemensamma begrepp eller teorier för att närma sig frågorna» knyttet til nordisk kunnskapshistorie i ulike «tekstkulturer», for å bruke Kjell Lars Berges uttrykk. Resultatet er ifølge den svenske miljøhistorikeren mangfoldige bidrag fra ulike forskningstradisjoner, men ingen felles fagforståelse eller fagidentitet. Sverker påpeker ellers at norsk akademia har en fordel i sakprosaforskningen i og med at idéhistoriemiljøet i Norge har hatt en «vital kontaktyta» med tilgrensende fagfelt som studerer sakprosa- og litteraturgenrer.

Ett uttrykk for Norges potensial for sakprosaforskning er at det ved Universitetet i Oslo er opprettet et professorat i sakprosastudier, som innehas av Johan Tønnesson, en av bokens redaktører. Sammen med medredaktør Merethe Roos, professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge, har han loset et snes forfattere fra ymse bakgrunner gjennom det som har blitt atten kompetente bidrag. Som Sverker observerer, er et flertall av bidragene tekstnære, empiriske studier.

HVILKET NORDEN?

Et av de få sammenbindende begrepene som brukes, «nordiske offentligheter», forekommer i bokens undertittel, men viser seg i bokens bidrag å være en heller forbeholden størrelse. Ett poeng er at Island, et av de nordiske land, ikke er gjenstand for selvstendige studier i antologien. Videre er kun ett bidrag viet til finske forhold. Det dreier seg om kapitlet «Naturvetenskap sett från Finland – folkupplysning i finländsk press 1770–1910», skrevet av Mona Forsskåhl, professor i nordiske språk ved Helsingfors universitet.

Forsskåhls kapittel skiller seg ut også ved at kildematerialet hennes utgjøres av et stort korpus – faktisk samtlige avis- og tidsskriftartikler utgitt i Finland i den nevnte perioden – og ved at hun benytter seg av kvantitativ metode. I korpuset til Forsskåhl inngår ikke mindre enn 453 668 avisutgaver og 63 499 tidsskriftnumre. Etter en søketerm-basert kartlegging av omtalen av naturvitenskapelige emner i disse medietekstene er konklusjonen til den finske professoren at Finland på 1800-tallet var en «utomstående observatör i förhållande till nordisk folkupplysning med naturvetenskapligt fokus». Finlandsk presse «ställer sig utanför den nordiska diskursen och betraktar den på avstånd». Polemikk mot nordiske synspunkter på naturvitenskap begrenser seg til avklaringer om finske forhold eller rent teoretiske betraktninger. «Nordiska diskurser och argument dras inte in i debatter om finländska förhållanden.»

NASJONSBYGGING

Det ene finske bidraget i boken gjør det med andre ord klart at begrepet «nordiske offentligheter» ikke er en helt organisk størrelse. Med bakgrunn i finsk historie er det fullt forståelig. Etter å ha blitt avhendet fra Sverige til Russland i 1809 var det ikke nødvendigvis et felles nordisk prosjekt som sto på agendaen for finnene. Snarere var det en tid for finsk nasjonsbygging, som kulminerte i finnenes uavhengighetserklæring i det turbulente unntaksåret 1917, etterfulgt av en smertefull borgerkrig. Grunnen for uavhengighet hadde blitt beredt av en språkstrid mellom det gamle herskerspråket svensk og det hjemmeavlede finsk, som utover 1800-tallet gikk i finskens favør. Dette gjenspeiles i Forsskåhls dokumentasjon av at svensk var det dominerende skriftspråket i det finske mediebildet fram til 1860-tallet, mens finsk overtok rollen som største språk en gang på 1870-tallet.

Svenskspråklige og finskspråklige publikasjoner omtaler ifølge Forsskåhl folkeopplysning og naturvitenskap i omtrent samme grad. Et påfallende funn er imidlertid at mens folkehøyskoler omtales mest av finskspråklige medier, er Grundtvig, folkehøyskolens danske opphavsmann, mest omtalt i svenskspråklige medier. Dette forklarer forfatteren med at nordisk tankegods generelt ikke hadde noe sterkt omdømme i Finland, og at den finske varianten av folkehøyskolen derfor måtte selges inn som genuint finsk, uavhengig av sitt nordiske opphav.

HVILKET SKANDINAVIA?

Av det finske eksempelet ser vi hvordan kunnskapshistorien kan være innviklet i både språkstrid og identitetskamp. Slikt er det flere eksempler på i Sann opplysning?. «Geopolitikk» er et megetsigende begrep i denne sammenhengen. Etter den finske avskallingen og utelatelsen av islandske temaer står vi i boken om naturvitenskapens plass i nordiske offentligheter igjen med det vi i dag kaller Skandinavia. Er så det en organisk, naturlig forekommende enhet?

Spørsmålet om hva som menes med «Skandinavia», står sentralt i kapitlet til forskningsbibliotekar Ruth Hemstad ved Nasjonalbiblioteket, «Geopolitikk og geografibøker for folket. Den norsk-svenske unionens besværlige beskrivelser». Der kommer det fram at svenskene, i en lærebok fra 1815, var frekke nok til å omtale Skandinavia som synonymt med Sverige i vid forstand, altså inkludert Norge. Med denne begrepsbruken var Danmark utelukket fra det skandinaviske fellesskap, til tross for at begrepet vitterlig har sitt etymologiske opphav i stedsnavnet «Skåne», som i sin tid var å regne som dansk.

Det var selvsagt politikk som lå bak. Akkurat som da en annen svensk lærebok ti år tidligere, da Finland ennå inngikk i det svenske riket, hadde definert Skandinavia som bestående av «Sverige, Danmark, Norrige och Finland». Med politiske omveltninger i kulissene måtte kartene tegnes om. Som Hemstad påpeker, fremhevet Oscar, kronprinsen under sin far kong Carl Johan, i sin første tale til nordmennene i 1814 at foreningen «imellem Sverrig og Norge er grundet paa deres geographiske Beliggenhed». Slik kunne man tenke i 1814. Bare noen få år tidligere hadde Finland «naturlig» inngått ikke bare i Sverige, men også i Skandinavia, som tydelig nok var en foranderlig størrelse. Også landskapet endret karakter. I den nye politiske retorikken ble havet mellom Norge og Danmark, som før hadde blitt regnet som handelsvei og bindeledd, fremstilt som et uttrykk for avstand og grenser.

OBJEKTIV OG NØYTRAL?

Det vanlige inntrykket av naturvitenskap er at denne typen kunnskap er objektiv og nøytral, og ikke tilsmusset av personlige perspektiver og synsing på samme måte som samfunnsvitenskap og humanistisk forskning er det. Beretningen til Hemstad får fint fram at geopolitikken representerer en politisering av geografifaget, og at tilsynelatende objektive, rent beskrivende geografiske termer i realiteten kan være normativt ladet og inneha politisk sprengkraft. Det er godt å minnes på dette – så vi ikke kommer i skade for å forveksle konvensjonelle, mer eller mindre vilkårlige begrepsbestemmelser med evige, uforanderlige størrelser. Samtidig minnes vi altså på at heller ikke naturvitenskapen er fri for det Michael Polanyi kaller «personlig kunnskap».

Et annet eksempel på politisert naturvitenskap finner vi i Siv Frøydis Bergs kapittel «Der skoen trykker. Om Populært tidsskrift for seksuell opplysning». Tidsskriftet, som ble utgitt fra 1932 til 1935, kom i stand på initiativ fra legen og sosialmedisineren Karl Evang, som senere skulle tjene som helsedirektør i en mannsalder. Evang var knyttet til Mot Dag og var en fremtredende stemme i den radikale delen av arbeiderbevegelsen. For Evang var seksualopplysning ikke bare faktaformidling, men også et frigjøringsprosjekt, som skulle bidra til realiseringen av et bedre, mer sosialistisk og altså mer frigjort samfunn.

SAMLEIESTILLINGER

Populært tidsskrift for seksuell opplysning var inspirert av en spalte i Arbeidermagasinet hvor Evang hadde svart på spørsmål fra leserne. Enkelte av numrene av tidsskriftet gikk i opplag på flere titusen eksemplarer. Særlig populære temaer var onani, kvinnelig nytelse, samleiestillinger og homoseksualitet, med onani som det aller bestselgende temaet. I alle disse tilfellene hadde kunnskapsformidlingen til Evang og co. en agenda, nærmere bestemt «å spre frigjørende kunnskap til leg og lærd». Det som i andre kanaler ble fordømt som umoralsk, unormalt eller ukristelig, ble i tidsskriftet til Evang omtalt som naturlige, sunne menneskelige aktiviteter.

Evang var en foregangsmann for seksualopplysning, og på mange måter forut for sin tid. Det at han hadde en radikal politisk agenda, falt selvsagt enkelte tungt for brystet, og han møtte også betydelig motstand fra konservative kristne kretser. Konfliktlinjen gikk her ikke bare mellom ulike politiske syn i deres tilnærming til naturvitenskapelig kunnskap, men også mellom ulike livssyn, i deres tilsvarende orientering. I andre kapitler i antologien beskrives det hvordan kristendomskulturen i de ulike skandinaviske landene gjennom hele den nesten 400 år lange historien boken dekker, har strevd med å innpasse naturvitenskapelig kunnskap i sitt kristne verdensbilde, et verdensbilde som har vært i stadig utvikling, i samspill med vitenskapelig utvikling og samfunnsutviklingen for øvrig.

NYBROTTSARBEID

På samme måte som et geopolitisk perspektiv får fram hvordan geografiske grenser over lange tidshorisonter kan fremstå som flytende, kan vi slå fast at sakprosastudier i et historisk perspektiv er egnet til å få flytende faggrenser fram i lyset. Det kan gjelde hvor grensen skal gå mellom for eksempel naturvitenskap og religion, men det kan også gjelde hvor grensen for hvert enkelt fagfelt skal gå. Begge disse temaene diskuteres alt i et av bokens første kapitler, om Geologica Norvegica, «den første avhandling av naturvitenskapelig karakter som ble trykket i Norge». Denne teksten, som er transkribert og gjengitt i sin helhet som et appendiks, ble publisert av Mickel Pederssøn Escholt, prest ved Akershus slottskirke, i 1657, lenge før «geologi» var etablert som et eget fagfelt. I ettertid anses verket som et pionerverk, og noe av opphavet til begrepet «geologi».

Bidragene i Sann opplysning? er organisert i noenlunde kronologisk rekkefølge, alt etter hvilken tidsperiode kapitlene tar for seg. Boken avsluttes med Svein Sjøbergs ramsalte oppgjør med det norske o-faget, som skulle ta for seg alt fra samfunnsfag til historie og naturfag. Det aller mest blamerende som kom fram i utredningen av naturfaget i grunnskolen midt på 90-tallet, var at ikke bare lærerne, men også lærebokforfatterne i stor grad manglet naturvitenskapelig kompetanse. Naturfag, og særlig fysikk og kjemi, fikk da også lite plass i o-faget. Sjøberg påpeker en rekke elementære feil i naturfagformidlingen som over en halv million nordmenn ble utsatt for. Slik kunne det altså gå, etter nærmere 400 års norsk erfaring med naturvitenskapelig forskning og formidling.

VERD TRYKKSVERTEN

Etter endt lesning av denne mangefasetterte antologien har jeg kommet på opptil flere saksområder som med fordel kunne vært dekket i denne boken. Noen eksempler: minoritetsproblematikk (for eksempel fremveksten av en samisk vitenskapelig offentlighet), rovdyrforskning fra «Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt» (1845) til i dag og klimaforskningens forløper i Svante Arrhenius’ oppdagelse av drivhuseffekten i 1896. Slike tematiske hull illustrerer at Sann opplysning? ikke byr på noen systematisk, heldekkende beskrivelse av naturvitenskapens plass i Norden de siste 400 år.

Men det foregir den heller ikke å gjøre. Boken er, som forlaget sier på bokens bakside, «den første av sitt slag», ikke den siste. Og godt er det. Når det man sitter igjen med etter lesning av en murstein på godt og vel et halvt tusen sider, er et ønske om å lese om enda flere temaer etter samme lest, er det vel i hvert fall et tegn på at antologien er verd trykksverten.

Morten Tønnessen (41) er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger.