Moralismens dødvinkel

Da jeg først leste tittelen på Espen Gamlunds nye bok, Kunsten å moralisere, trodde jeg dette var et ironisk skrift. Men det viste seg å være det motsatte, nemlig et oppriktig og alvorsfylt forsvar for vår alles rett til å moralisere. Vi er altfor konfliktsky, mener forfatteren, vi burde bli flinkere til å si hverandre et og annet pauli ord. «Det er imidlertid uvanlig i våre dager å omtale en moralist i positive ordelag. Selv om man som Ibsens Brand også er streng med seg selv, synes dagens ideal å være at man alltid skal være barmhjertig i sin bedømmelse av andre.» Dette vil Gamlund gjøre noe med. Ingen er perfekte, sier han, og det vil han også gjøre noe med. Boka handler om verdien av å benytte oss av vår moralske rett til å kritisere og klandre, disiplinere og oppdra hverandre i håp om en bedre verden.

Gamlund bruker eksempler fra eget liv og egen moralisering gjennom hele boka – et likandes og godt grep – samtidig som han hele veien argumenterer for det rettmessige ved sin moralisering. De tar feil, de som kritiserer ham, for moralisering over moralisering er en hersketeknikk som hindrer diskusjon, sier han. Det er et godt poeng. Samtidig setter det jo en effektiv stopper for potensielle kritikere, for hvem vil vel mistenkes for å bedrive maktretorikk? Likevel, i ulydighetens navn, la oss gjøre akkurat det han advarer mot: servere en liten dasj moralisering over moralisten.

Sapere aude!

Men først litt skryt: Boka er forfriskende ikke-ironisk, ja nesten troskyldig i sin klokkertro på verdien av rettmessig moralsk kritikk. Den er ryddig og oversiktlig. Og det er interessant å få vite hvordan moralismebegrepet kan endres over få år, fra en nøytral term til et klart negativt ladet begrep, slik Gamlund viser gjennom ulike definisjoner fra Oxford English Dictionary. Han vil løfte fram det moralsk verdifulle i det foraktede moralismebegrepet, vise at en ensidig nedvurdering av det kan ende opp med å slå barnet ut med badevannet: at frykten for å være moralistisk kan hindre oss i å handle moralsk. Og dette er et viktig budskap. Det er som om Immanuel Kants evigaktuelle oppfordring fremdeles nynnes mellom linjene: Sapere aude! Våg å tenke selv! Boka vil invitere oss til å bli frimodige, og modige, bryte ut av flokkdyrmentaliteten og si ifra! Selv er han tydeligvis en som våger. Etter eget sigende framstår han titt og ofte som en brysom moralens vokter som stikker nesa si i andres saker; som en irriterende liten Sokrates som med sine meningers mot vil vekke til moralsk bevissthet.

Slik tankearven fra Sokrates er tosidig, forsøker Gamlund også å vektlegge (moral)filosofiens tosidighet: at viljen til kritikk, avsløring av andres mangelfulle forståelse hele tiden bør befruktes av viljen til selvkritikk, viten om egen ikke-viten. Og i dette forsøket er Gamlund på sitt beste (dog ikke modig nok!) når han trekker opp grensene for sin egen og andres moralisering: Moralsk kritikk bør formidles på en hensynsfull måte. Det er da moralisering blir noe mer enn retthaveri, mener han – nemlig kunst.

At forfatteren selv synes å ha et stykke igjen før han behersker denne kunsten, kan bokas til tider harmdirrende selvrettferdighet hinte om: Moralistens forsvarstale når han blir «grønn av irritasjon», viser finger’n, blir forbanna – på naboers tomgangskjøring, venners barneoppdragelse, ukjente bokelskeres «vederstyggelige» understrekninger i bibliotekbøker, «illegitime heisbrukere», taggere, pornobrukere, kjærestens kjøttspising, morens pelskåpebruk – fordi de alle viser moralsk slapphet og uanstendighet og bør kritiseres: «Det er ikke nødvendig med en intensjon om å gjøre noe galt for å være gjenstand for moralsk kritikk. Ei heller må man ha begått en alvorlig synd for å gjøre seg fortjent til kritikk. Det er tilstrekkelig at man tar manglende hensyn til andre som berøres av ens handlinger», skriver Gamlund. Ethvert «lite skadebidrag som er av moralsk betydning», fortjener kritikk.

Jeg tenker, altså er jeg – moralist?

Retten til å moralisere kan ifølge Gamlund utledes av retten til tanke- og ytringsfrihet. Det å felle moralske dommer er altså en menneskerett, begrunnet ved vår status som tenkende vesener (homo sapiens). Det kan derfor hevdes at vi er moralister fra naturens side, mener han, fordi vi så å si er programmert til å forholde oss kritisk og dømmende til hva andre gjør. Men at dette samtidig inneholder muligheten for et kritisk blikk på vår «naturlige» rett til å dømme, nevner ikke Gamlund, som i stedet proklamerer: «Jeg er bombesikker på at vi har en moralsk rett til å moralisere»! At denne retten tolkes som «en sentral del av utøvelsen av vår personlige autonomi og integritet» understreker den tette legeringen mellom moralisme og styrking av jeget. Men at jegets autonomi og integritet også kan framstå som problematisk moralsk sett, problematiserer ikke Gamlund. Innledningsvis i boka identifiserer han seg med Ibsens Brand – og han ligner ham. Like overbevist om rettmessigheten av sine egne moralske oppfatninger. Like streng med seg selv som med andre. Og hvorfor skulle ikke han – og Brand – være det? Deres moralske idealer er fine. Riktige. Viktige. Hvorfor får man da en følelse av at noe enda viktigere utelates? Kan det være noe moralisten ikke ser i alt han ser?

Selvforaktens tid

Mye av forfatterens rettferdige harme anspores av folks uanstendige oppførsel, kan vi lese. Hva mener han? Jo: «En person som oppfører seg uanstendig er altså en som ikke nødvendigvis har brutt noen moralske plikter, men en som ikke lever opp til forventninger vi stiller til normalt informerte mennesker.» Gud hjelpe oss alle. Vi lever i en verden hvor kravet om perfeksjon allerede invaderer livene våre, hvor lykke oppfattes som å lykkes, leve opp til de til enhver tid rådende idealer om perfeksjon – på alle områder: kropp, helse, utseende, men også, ikke minst, sjelelige kvaliteter, som å være reflektert og miljøbevisst, ansvarlig og omsorgsfull, en god venn, kjæreste, datter, sønn. Vi leder oss selv ut av fristelse og bøyer livsutfoldelsen, frivillig, under idealenes krav. Det kan synes som om den latente, kulturskapte skyldfølelsen Freud en gang snakket om, i vår tid for altfor mange har brutt ut i lammende selvforakt og fortvilelse – kanskje særlig blant unge mennesker.

I en slik verden, hvor angsten for å ikke være bra nok er stor, og sosiale sanksjoner, særlig via sosiale medier, allerede er overveldende, presenterer Gamlund like godt en moralfilosofi som argumenterer for vår rett, med moralloven i hånd, så å si, til å dømme hverandre. Sosiale sanksjoner som moralsk kritikk og klander kan være berettigede, sier han, fordi de viser at «det er et spillerom for moralsk kritikk og sanksjoner ved siden av lovverket». Hver gang vi glemmer oss et øyeblikk, tråkker feil og ikke lever opp til forventningene som stilles til «normalt informerte mennesker», har vi gjort oss fortjent til represalier for «uanstendig oppførsel». For eksempel når vi tar heisen på et kjøpesenter uten å ha moralsk rett til det, fordi vi dermed «opptar heisen for andre som er avhengig av den» – for eksempel en moralist med barnevogn.

Ikke-intendert kulde

Gamlunds selvbesinnelse – kunsten å moralisere – angår kun måten den moralske kritikken serveres på. Men bokas grunnantakelse, at vi er i vår fulle rett til å moralisere, er han «bombesikker» på, så det problematiseres ikke. Men kan det tenkes at moralistens skråsikkerhet på sin egen rett til å dømme står i fare for å slå om i umoral? At forpliktelsen overfor idealet om «det gode» overser det gode i konkret forstand: dette menneskets, denne situasjonens unike karakter?

Min moralisering over moralisten er altså motivert av en mistanke om hans manglende mistanke: Han tviler aldri på jeget som rettmessig «dommer». Gamlunds idealistisk-moralistiske innstilling kan dermed klandres for å romme en dødvinkel – en ikke-intendert kulde – fordi den egentlig aldri evner å se sine medskapninger som noe annet enn projeksjoner av egne idealer.

I en kommentar til Kierkegaards myte «Agnete og Havmanden» fester filosofen Theodor W. Adorno seg ved Kierkegaards beskrivelse av hvordan den tenksomme Havmanden «holder vejret for den ringe skabning» – for Agnete. Her tror jeg Adorno ser noe moralisten overser: verdien av et tolkende jeg som på ingen måte er bombesikker, men som erfarer grensene for sin domsmakt. Og som derfor, midt i sin fortolkningsiver, evner å «holde pusten» for hver lille skapning, i dyp visshet om at dette du alltid er mer enn mine tolkninger når og forstår. Adorno kan kanskje med dette sies å uttrykke en sekulær variant av Ibsens sluttord til sin glødende moralist. Like før han begraves i ismassene, roper Brand mot sin Gud: «Svar meg Gud, i dødens slug; – gjelder ei et frelsens fnug manneviljens quantum satis?!». Han spør altså om ikke viljeskraft og meningers mot i arbeidet for «det gode», er nok til å bli frelst. Da lyder en røst fra oven: «Han er deus caritatis!», som betyr: Han er barmhjertighetens Gud.