Kreativ refleksjon uten innhold

Kanskje skyldes det minnet om lange skoledager med algebraprøve og svett gulost, eller kanskje er det forlagenes halvhjerta forsøk på å fri til skoletrøtt ungdom med fargesterke bilder av sporty tenåringer, som til forveksling ligner en Coca-Cola-reklame. Resultatet er uansett like edgy som når NRK prøver å konkurrere med TikTok i å lage skjermfyll for unge mennesker.

Utgangspunktet for å lykkes med engelskfaget er jo egentlig veldig godt. Det er i hvert fall et av de fagene mine elever på 10. trinn er mest motivert for å lære, og i en verden der uttrykket no man is an island oppleves som stadig mindre sant, skjønner også de at en bred språklig og kulturell kompetanse er noe som kan binde oss sammen. Av alle kullene jeg har hatt, er det jeg har nå, ett av de aller mest politisk engasjerte og historisk interesserte. De bruker fritida si på å se på Netflix-dokumentarer om det osmanske riket, og de har intense diskusjoner om menneskeverd i lunsjen. De er på ingen måte en fortapt generasjon, men de skal sannsynligvis møte noen massive utfordringer, og de har behov for at vi gir dem de nødvendige kunnskapene og ferdighetene på veien.

Engelsk er først og fremst et ferdighetsfag, men ferdighetene skal læres i møte med litteratur og saktekster. Siden den nåværende læreplanen er bygget opp rundt kompetansemål framfor konkret innhold, vil tekstene elevene møter, variere mellom ulike læreverk, og det er i stor grad opp til hver enkelt lærer å finne ut hvordan de brede kompetansemålene skal nås. I læreplanen vektlegges begreper som utforsking og medvirkning, og dette fører – sammen med kompetansemålene – til at læreverkene har en annen balanse mellom innhold og elevaktivitet enn de hadde i gamle dager.

Læreverket Enter 10 har to deler: en bok som bare er for 10. trinn – Learner’s Book – og en bok som dekker de grunnleggende ferdighetene for 8. til 10. trinn, og denne har logisk nok fått navnet Basic Skills. Basic Skills er «boka jeg gjerne skulle hatt da jeg gikk på ungdomsskolen», for å sitere en venninne. Den har en ryddig og logisk oppbygging, og forklaringene er mulig å forstå for en gjennomsnittlig ungdomsskoleelev. I tillegg har den en del skriverammer og modelltekster til ulike teksttyper som argumentative text og speech. Dette er gode verktøy for elevene – spesielt de som strever med faget.

Enter 10. Learner’s Book har en tematisk inndeling, og dette gir mening ut fra dagens læreplan. De fleste kompetansemålene er knytta til språk- og kulturforståelse, der det ene målet ofte ikke kan isoleres fra det andre, så det handler mer om ulik grad av vektlegging, og at man i løpet av tre år har fått jobbet med alle målene. I læreplanen finnes det noen få konkretiseringer av hva elevene skal gjennom, som for eksempel «utforske og reflektere over situasjonen til urfolk i den engelskspråklige verden og i Norge» (udir.no), men merk at det fortsatt ikke står «lære om urfolk».

Learner’s Book er delt inn seks kapitler og deretter i mindre underkapitler basert på skjønnlitterære tekster eller sakprosa. Ingen av underkapitlene er mer enn ti sider lange. De fleste er mellom to og seks sider, og spennvidden i tekstene er stor. I kapittelet «The US» for eksempel, skal elevene lese og lytte til Martin Luther Kings «I have a dream»-tale og Barack Obamas tematisk like tale fra 2015, de skal lese utdrag fra en Romeo og Julie-inspirert roman, og de skal studere en moderne raptekst. Gjennomgangsmelodien er at tiden de skal bruke på input, er kort, og tiden de bruker på output, er ganske lang. Hvert delkapittel avsluttes med en oversikt over activities, og disse har likelydende overskrifter som henger sammen med Basic Skills, som reading to understand, analysis, speaking og writing.

Det er ingenting i veien med tekstene som er valgt ut. De fleste er av god kvalitet, enten det er gamle klassikere (som utdrag fra Shakespeares A Midsummer Night’s Dream) eller moderne tekster (blant annet en nyhetsartikkel kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun sannsynligvis ville likt: «Computers in class ‘a scandalous waste’»). Tekstene er dessuten støttet av ulike læringsstrategier vi vet hjelper elevene med å forstå hva de leser: Ulike førlesingsoppgaver (warm up), oppgaver underveis i lesinga (som refleksjonsspørsmål til tekstene) og nevnte activities til slutt, der noe av hensikten er å konsolidere ny kunnskap og utvide leseforståelsen.

Når jeg likevel må stoppe og rive meg i håret underveis i denne læreboka, er det ikke fordi lærebokforfatterne Elizabeth Diskin og Kirsti Grana Wisvold ikke har oppfylt kravene læreplanen stiller, men fordi jeg etter snart ni år i klasserommet – både som lærer og som veileder – vet en del om hva som virker. Jeg vet at førlesing må handle om mye mer enn å gjette hvilken hemmelighet som avsløres i et romanutdrag elevene aldri har hørt om, eller at det ikke er noe særlig læringsutbytte i å sende elevene ut for å lage et fem minutters TV-innslag om å besøke USA, etter at de har lest en halv side og hørt et kort klipp om noen flagg og stater. Det er ærlig talt heller ikke særlig gøy å måtte se fem minutter med tomprat, selv for en lærer med et relativt godt oppmerksomhetsspenn. Dessverre vet jeg også så altfor godt hva som skjer når du gir elever en oppgave som er altfor vanskelig for dem, som for eksempel å lage en musikkvideo om sweatshops (etter å ha tilegnet deg ca. en halv side med kunnskap om temaet), som man også blir tvunget til å vise til sidemannen, for deretter å forklare egen virkemiddelbruk.

Siden jeg er en erfaren lærer med et solid team rundt meg, vet jeg hva jeg kan bruke fra lærebøker som denne, men dette vet jo ikke nødvendigvis en nyutdanna lærerstudent. Jeg vet at tekster må settes inn i en tydelig kontekst, og at ny informasjon må jobbes med over lenger tid. Mye lenger tid enn denne læreboka legger opp til, selv om tilleggsboka Basic Skills kan gi god metodestøtte. Som aksjonsgruppa Lærere for evidensinformert undervisning skriver i Utdanningsnytt 4. september, vet vi fra nyere forskning hvilke undervisningsmetoder som fungerer godt, men disse synliggjøres for lite. Aksjonsgruppa refererer blant annet til verdens største utdanningsvitenskapelige eksperiment, Project Follow Through, som viser at det ikke er den elevstyrte og utforskende tilnærmingen elevene lærer best av, men en lærerstyrt og interaktiv form.

Dette innebærer ikke at vi skal tilbake til den gamle forelesningsmetoden der elevene var passive tilskuere, men vi skal heller ikke se på læreren som en ren tilrettelegger for elevenes eksperimentering. Gode lærere trenger ikke være redde for å kjede ungdommen. De kan stole på at de kan noe elevene ikke kan, og at de faktisk er interessert i denne kunnskapen. For det er de jo! De skal så klart «koble dem på» og gi dem små oppgaver underveis, men skal framtidige generasjoner noensinne klare å drive reell refleksjon rundt så vanskelige tema som demokrati og rasisme, er man nødt til å gi dem en solid grunnmur med kunnskap først.

Regjeringen ønsker at den fysiske læreboka skal ta en større plass i klasserommet, men da må de i større grad enn Enter 10. Learner’s Book faktisk ha en legitim plass, for det er nok av andre ting vi kunne brukt skattepengene våre på. Innholdet blir veldig lett utdatert (jf. kapittelet «The US» fra 2021), så det er en krevende øvelse å konkurrere med den digitale sfæren. Jeg mener de fysiske bøkene har sin plass, men de må suppleres av digitalt innhold. Basic Skills ønsker jeg meg i julegave til elevene mine, men de øvrige kompetansemålene dekkes foreløpig best av en kombinasjon av digitale læreverk, litterære verk (gjerne en hel roman) og nøye utvalgte nettressurser.

Lærebøkenes innhold vil uansett begrenses av læreplanens rammer. Vi må tilbake til en læreplan med tydeligere kunnskapsinnhold og slutte å gi elevene oppgaver som krever et modenhetsnivå man først kan forvente på universitetet.