Å lære seg å lære seg å lære

Da jeg, lett tilårskommen, begynte å studere sykepleie i 2015, fikk jeg hakeslepp. Vår første oppgave på skolen het noe sånt som «Gjør rede for din opplevelse av særtrekk ved behov». Dette var før vi i det hele tatt visste hva behov var, eller særtrekk. Ganske raskt forsto vi at utdannelsen ikke konsentrerte seg om det vi trodde vi skulle lære – anatomi, sykdomslære, farmakologi – men at vi skulle reflektere, oppleve og loggføre det vi kjente og følte gjennom den skrale læringen i de tre årene. Da jeg i 2016 skrev en kronikk om dette, fikk jeg blant annet svar fra en universitetslektor som ganske nedlatende rådet meg til ydmykhet – og at jeg måtte «lære meg å lære» før jeg i det hele tatt fikk lære meg noe.

Senere har jeg forstått at det å «lære seg å lære» har blitt mantraet for hele vårt utdanningssystem. Den såkalte didaktikken har blitt så dominerende at den har slukt den kunnskapen det er meningen elevene skal lære seg å lære. Aschehougs samfunnsfagbok for femteklassinger, Arena 5, er i så måte nærmest en parodi på pedagogenes katastrofale inntog i skoleverket.

Det er nok dårlig gjort å legge skylden på læreboka, for parodien ligger allerede i læreplanen. Under overskriften «Kompetansemål og vurdering» er det 17 punkter. De dreier seg i liten grad om faktisk kunnskap og er formulert med dette ugjennomtrengelige og liksom-nære robotaktige språket læreplanene preges av. Ordene refleksjon, samhandling, utforsking og drøfting inngår i samtlige punkter. En sentral brikke er underveisvurderingen, som «skal bidra til å fremme læring og til å utvikle kompetanse i faget». Et hovedpunkt er at de «med utgangspunkt i kompetansen de viser, skal få mulighet til å sette ord på hva de opplever at de får til, og hva de får til bedre enn tidligere».

Sånn sett kan du si at Arena 5 leverer, som det heter. Den er del av Aschehougs Arena-serie som ble utgitt mellom 2020 og 2022, og dekker samfunnsfag i alle trinnene fra første til tiende klasse. På nettsiden heter det at et hovedfokus for serien – også dette hentet fra læreplanen – er demokratiforståelse, bærekraft, identitet og fellesskap, med vekt på kildekritikk og kritisk refleksjon.

«Vi lærer mye av å tenke over vår egen læring – mens vi lærer!» heter det i innledningen til boka. Den strekker seg over flere titalls sider og handler om nettopp dette – å lære seg å lære. Den såkalte Arena-metoden består av elleve punkter som skal «gjøre elevene til læringseksperter!». Her må jeg med en gang si noe om de mange utropstegnene forfatterne har strødd rundt i boka. Helt sikkert for å skape entusiasme, men de er så mangfoldige og virker så tilfeldig plassert at de mister sin mening. Spør du meg, er utropstegn også en uvane som heller bør avlæres enn å overføres til fremtidige læringseksperter.

Det handler nemlig om å bli «læringsekspert!». Da må du «våge å gjøre feil!» Det blir du ved å «være en alliert!» før du strider til «aksjon!». Det siste, leser vi, er ment å gi elevene «handlingskompetanse!», mens «begrip ordene!» handler om å lære seg å lære begreper. Dette kan de lære «ved hjelp av å spille bingo!», «si det med andre ord!» eller «spille så mye dere vil!». De fire forfatterne advarer om å «være kritisk til kilder!». Akkurat dette forstår vi er essensielt i vår falske nyheter-tid, selv om jeg er usikker på om femteklassinger blir så mye klokere av at de må være obs på «blindsoner» – uten at det blir forklart nærmere.

Så til didaktikken. Metode 8 handler om å skrive lærelogg. Her heter det at «forskning viser at dersom vi skal lære og utvikle oss best mulig, er det viktig å vurdere egeninnsats og arbeid underveis». Som vi alle vet, kan «forskning vise» hva som helst, og utover i boka får man inntrykk av at forskningen viser det forfatterne vil at den skal vise. Metode 9 handler om å bruke følelser og kroppen når vi lærer. Her får elevene råd om å reflektere, skrive ned eller snakke med noen om følelsene læringen frembringer. Selv ventet jeg bare på at forfatterne tilbød et kriseteam om læringen ble for overveldende.

Selve læringen starter først på side 29 og består av syv kapitler. Vikingtiden og historieforskning, menneskerettigheter, demokrati, urfolks rettigheter, normer og normbrudd og identitet og kjønn. Boka er visuelt variert, med intervjuer, tegneserier, tenkebobler, brev, intervjuer, faktabokser og spørsmål. Litt rotete for oss oppi årene, men sikkert fint for tiåringer.

Første kapittel er rent pedagogisk svært godt laget. Forfatterne viser til en rune i Hagia Sofia i Istanbul der det står «Halvdan». Her skal elevene være læringsetterforskere og finne ut hva runen betyr. Det gis en rekke gode eksempler på hvordan vi kan finne ut om fortiden, grave i jorda, finne DNA, tolke spor. En morsom tegneserie viser hvordan fremtiden kan mistolke spor fra vår tid, og det er sitater fra ulike kilder – kongesagaene og en arabisk skribent. Det handler om kildekritikk og hvordan vi kan ha mistolket spor og feiltolket vikingtiden.

Forfatterne synes å ha en didaktisk mistro til både årstall og fakta. Først noen sider uti kapittelet står det at vikingtiden startet rundt år 793. I en av de mange «boblene» i boka står det: «Hvordan kan vi tenke for å finne ut hvor lenge siden det er?» Selv hadde jeg problemer med å forstå hva forfatterne mente, inntil jeg skjønte at det var snakk om noe så enkelt som å regne tiden fra vikingtiden frem til i dag.

Deretter kommer forfatternes egentlige fokus, nemlig de usynlige kvinnene. Den eneste eksperten som er intervjuet, er arkeologen Marianne Moen. Hun forsker på kvinnenes plass i vikingtiden og stiller spørsmål ved antagelsen om at kvinner ikke fikk bære våpen.

Gjennomgående handler boka om å lære elevene hva historien ikke har fortalt oss. Jeg har stor respekt for behovet for en motfortelling til klisjeene om vikinger som stort sett har handlet om menn som sloss, og kvinner som ble giftet bort. Jeg har også respekt for en samfunnsfagbok som vil fortelle den andre historien – til de tause kvinnene og de undertrykte minoritetene. Problemet er at femteklassene får servert mothistorien uten annet enn banal og omtrentlig kunnskap om hvilken historie de skal tenke mot.

Denne omtrentligheten er tydelig i kapittelet om menneskerettighetene. Det innledes med et lite avsnitt om andre verdenskrig, med setningen «I Tyskland fikk nazistpartiet kontrollen og begynte å drepe jøder, rom, homofile og utviklingshemmede». Det fortelles ikke hvem nazistene var, mens dette barnlige uttrykket «begynte å drepe» står i skrikende kontrast til alle didaktiske ord de tar for gitt at tiåringene skal måtte pugge – «handlingskompetanse» for eksempel.

Her drister jeg meg til å si noe om forfatterne. Det er ulike forfattergrupper på de ulike trinnene i Arena-serien, og for Arena 5 og Arena 6 er det Kristin Gregers Eriksen, Sara Kristensen Grødem, Tuva Skjelbred Nodeland og Guro Sibeko. De har alle solid faglig bakgrunn, og et Google-søk viser at forfatterne er opptatt av feminisme, dekolonisering, rasialisering, skeiv historie, kjønnsidentitet, urfolksperspektiv og barns politiske engasjement. To av dem er uttalte aktivister. Dette engasjementet er tydelig i boka. Så tydelig at det etter min mening blir problematisk. For én ting er å vekke barns refleksjoner og politiske engasjement. En annen ting er å bevisst styre elevene i retning av det forfatterne vil de skal mene.

Det virker åpenbart at det er det de gjør når de under kapittelet om menneskerettigheter trykker historiene til tre elever som skal snakke om skolen sin. Det er Miriam, som har gått på en internasjonal skole i Malawi – med mange av de samme fagene som i Norge og ganske strenge lærere. Tormod forteller at han gikk på Alternative Family Education (AFE) i California. De hadde ulike prosjekter, blant annet brukte de mange måneder på å lære om urfolk og frekventerte museer og utstillinger: Da Tormod flyttet hjem til Norge, forteller han at den norske skolen var vanskelig, men at han nå har begynt på den alternative Nyskolen, som likner AFE i California. En skole der «Ingen var misunnelige når andre var flinke – kanskje det var fordi vi ikke hadde noen prøver eller vurderinger sånn at vi aldri konkurrerte?». Den tredje historien er fra Nosizwe i Sør-Afrika. Han forteller om en streng rektor med prestekjole som pisket elevene: «Vi skrev med fyllepenn og fikk mye ros for å skrive pent og huske riktig, ikke for å være kreative og tenke selv», skriver han.

Deretter skal elevene – liksom nøytralt – ta stilling til hvilken skole som oppfyller menneskerettighetene, og hva slags skole de selv ville likt. Og hva ville du valgt? Den der pugging assosieres med en prest som pisker – eller den der du kan være kreativ og prøvefri og ingen er misunnelig på de andre?

Så til et mer brennende tema. Kjønn og identitet. Her har Arena 6, skrevet av de samme forfatterne, allerede skapt debatt. I den boka fortelles det om den kristne, homofile gutten Emil og hans frykt for å fortelle om egen legning til sine foreldre. «Hvis de hadde fått vite noe, og Emil ikke hadde dødd av skam, ville mamma skreket og pappa hadde låst ham inn på rommet uten mat», heter det. Innsigelsene dreide seg om hvilke fordommer sjetteklassingene podes inn med om fordomsfulle kristne hjem. Forfatterne svarte at det var en skjønnlitterær eksempeltekst om barns tanker og følelser knyttet til negativ sosial kontroll, ikke om religiøse eller kulturelle normer.

I Arena 5 er det ikke en så konkret dømmende historie, men heller ikke her er det tvil om hvor forfatterne vil. Det handler om normer, identitet og kjønn, og hvorvidt kjønnsforskjeller er naturskapt eller samfunnsskapt. Her konkluderer forfatterne med at forskning viser at kjønn er mer samfunnsskapt enn medfødt. Akkurat det vil jeg tro det er delte meninger om. Her lærer barna om hun, hen og han og at det er helt normalt ikke å vite hvilket pronomen som passer for deg. Det er intervju med cispersonen Marte, transmannen Luca og ikke-binære August. Luca kommer med rådet: «Om noen forteller deg at de er jente, gutt eller et annet kjønn, kan du si: Takk for at du forteller meg det. Hvilket pronomen skal jeg bruke om deg?» Her vil jeg tro det finnes mange tiåringer som kommer fra hjem – det kan være muslimer eller kristne – som finner dette problematisk, og det hadde vært fint om forfatterne også innlemmet disse barna og problematiserte at dette kan være vanskelig.

Som ellers i boka er det også i kapittelet om kjønn og identitet lagt mest vekt på kvinneundertrykkelse, og vi blir presentert for store kvinnelige oppfinnere. Dette er gjennomgående i boka. En av de få (cis)mennene som er intervjuet, er den tidligere kriminelle Nahom Daniel. I mitt stille sinn tenker jeg at det virkelig ikke er rart at gutter faller ut av skolen slik den feministiske mothistorien fremstilles i denne samfunnsfagboka. En kan selvsagt innvende at historien tidligere stort sett har dreid seg om sterke menn, men dagens tiåringer har hverken ansvar for kolonialismen eller kvinneundertrykkelse. Spør du meg, er det ikke rart at mange av disse gutta havner rett i fanget på Simen Velle og co. Det vil jeg tro er det siste de fire forfatterne ønsker.