Lettvint om skjermer og sosiale medier

Formålet med Ole Petter Hjelles nye bok Det digitale dopet – hvordan bli kvitt skjermavhengigheten er tredelt, kan vi lese i innledningen. Det skal handle om hvorfor vi har blitt så avhengige av skjerm, hvordan det påvirker hjernen og livet vårt, og hva vi kan gjøre med det. Det er altså et underliggende premiss om at skjermer har negativ effekt.

Avhengig av hva?

Avhengighet er i denne boken på den ene siden definert som noe sykelig. Det er en ukontrollert motivasjon for å være pålogget, som går ut over private relasjoner, fritidsaktiviteter, jobb og relasjoner. I boken er det gjengitt to test deg selv-varianter hvor man kan finne ut hvor avhengig man er av henholdsvis Facebook og av mobiltelefon. Men avhengighet beskrives også som en mer generell tilstand både på individuelt og samfunnsmessig plan. Vi vil ikke få utført mange oppgaver hvis vi ikke har skjermer. Hjelle skiller ikke mellom disse to betydningene av avhengighet. Og når diagnosen er uklar, kan det være vanskelig å foreskrive adekvat behandling.

Bokens kapitler tar for seg ulike undertemaer som psykisk helse, hukommelse og søvn, krydret med tips som at det er lurt å være fysisk aktiv før leggetid, ikke drikke kaffe og ikke ta med seg mobilen i sengen. Råd av den typen man finner i utallige VG- og Dagbladet-artikler om samme tema.

Hvilke skjermer er det så snakk om? Det handler mye om smarttelefoner, men også om PC-skjermer. Noen ganger velger Hjelle å beskrive én type skjerm ut fra temaet han behandler. I kapitlet om fysisk inaktivitet er det den gamende tenåringen foran PC’en det manes fram bilder av. I kapitlet om søvn handler det primært om smarttelefon, da som et problem. Mot fysisk inaktivitet kunne man jo tenke seg mange skjermbårne tilbud som kunne ha positiv effekt. Spillet PokemonGo er i nevnt i en parentes, men ellers er hverken treningsapper eller andre apper som genererer fysisk aktivitet viet plass. Det behøver jo heller ikke være noen motsetning mellom «skjerm» og søvn, her kunne det vært tipset om apper for meditasjon og pust.

Mitt største problem med denne boken er at det er vanskelig å følge resonnementene, fordi man aldri helt vet hva forfatteren skriver om. Er det klinisk avhengighet og behandling av denne, eller mer generelle samfunnsutfordringer? Er det fysiske skjermer, eller spesielle apper og plattformer? Det er alt dette, og det framstilles springende.

Alt utdatert?

Jeg får tidlig i lesningen en snikende følelse av at dette ikke er en ny utgivelse, men en noen år gammel bok. Det begynner med en lengre case om «Line», som opplevde Facebook som en besettelse: «Etter flere måneder med intens behandling er Line i dag kvitt sin Facebook-avhengighet og er ikke lenger på plattformen.» Om Snapchat spørres det retorisk: «Vet du hva streak er?», og som lærer tenker jeg at jo, ja, det var jo noe elevene var veldig opptatt av for en del år siden. Teknologien bak streaks, som trigger ønsket om å holde ved like en praksis, er nå innarbeidet i en rekke programmer og applikasjoner. Mange av dem også med innhold som neppe kan oppfattes som skadelig, for eksempel i språklæringsapper som DuoLingo og treningsapper. Det hadde det vært interessant å lese om.

Kommunikasjon og sosiale konvensjoner eksemplifiseres med et par på kjærestekveld: «De setter seg ned, tar frem telefonen sin, og der blir de, resten av kvelden, uten så mye som å se på eller snakke til hverandre.» Eksempelbruken, med Facebook-besettelse, Snapchat-streaks og uhemmet scrolling i 1:1-situasjoner oppleves som noe utdatert. Men det er når man ser hva som ikke er med i boken at man virkelig må stille spørsmål ved aktualiteten: Det er nesten utrolig at det går an å gi ut en bok om digitalt dop og skjermavhengighet i 2022 uten å ta for seg TikTok eller korte reels/shorts/stories-videoer.

Mangelfull historikk

Best er Hjelle når han er på sin faglige hjemmebane som lege, og beskrivelsene av dopamin, Skinnerboksen og forklaring av hva en dobbeltblindet test er, er eksempler på god faglig formidling til et bredt publikum. Dette stoffet ble for alvor kjent gjennom Netflix-dokumentaren Det sosiale dilemmaet fra 2020. Den viser hvor manipulerende algoritmer og ikke minst varsler kan være, og aktivt generere avhengighet. Dette er et tema vi alle kan kjenne oss igjen i, og jeg synes det kommer fint fram. Selv om det vel begynner å bli en utbredt oppfatning at varsler er til for å skrus av, og at mennesker på ingen måte er determinerte til å være slaver av teknologien. Det kunne med hell vært løftet mer fram i denne boken.

Når de avhengighetsskapende mekanismene skal settes inn i en mediehistorisk sammenheng, er ikke presisjonsnivået like høyt: «Like-knappen endret fullstendig psykologien bak bruken av Facebook: Fra å være en enkel måte å passivt følge vennene dine på ble opplevelsen nå dypt interaktiv, og nå med nøyaktig samme periodevise forsterkning som vi ser hos gamblere som spiller Enarmet banditt.» De som gjennomlevde det interaktive 00-tallet vil neppe kjenne seg igjen i denne framstillingen. Fra MySpace, Nettby og Blink var det en glidende overgang til Facebook, som intensiverte sosialisering på nett, først og fremst ved at brukerne ikke lenger brukte nick, men eget navn og bilde. Den passive betrakterrollen var aldri en del av denne fasen.

Debatten om skjermbruk blant barn har historisk vært svært polarisert, med teknologioptimister mot skeptikere. Tiden for å diskutere for eller mot skjerm er forbi, nå handler det om hvordan, og i hvilken grad skjermer kan og bør brukes. Hjelle gjengir en del råd og anbefalinger om skjermbruk blant barn og unge. Men han henter også fram 10-15 år gamle sitater fra Steve Jobs og andre Silicon Valley-teknologer, og presser meningsinnholdet i disse langt ut i polemiske grøftekanter. For eksempel: «Siden 2010 har Apple solgt over 500 millioner iPader. Barna til Steve Jobs fikk aldri en i barndommen.» Barna til Steve Jobs var for øvrig fra 12 til 32 år på det tidspunktet Ipaden ble lansert, så det er historiske grunner til at de ikke fikk den i barndommen. Eller: «Dette er urovekkende. Hvorfor fremstår noen av verdens ledende teknokrater nærmest som teknofober på privaten?» Å begrense barns skjermbruk er vel for common sense å regne i vår tid, og at en teknolog gjør dette, er trolig like lite oppsiktsvekkende som at en ansatt på Freia ikke lar barna sine spise sjokolade til alle måltider.

Gjenbruk

Det er ikke bare PC’er og smarttelefoner vi snakker om når det gjelder skjermbruk. Skjermer omgir oss og har infiltrert livet i nær sagt alle situasjoner, fra pulsmåling på FitBit-skjermen til GPS-veiledning i bilen. Sosiale medier-teknologien, som i Facebooks begynnelse handlet om å gjenoppta kontakt med gamle klassekamerater, strukturerer nå sosialt samspill i alle slags sammenhenger, fra LinkedIn til Finn.no, i privatlivet og arbeidslivet. Det er åpenbart behov for veiledning i hvordan man orienterer seg i vår digitale tid og får til fornuftig bruk av teknologien. Med eksempelbruk som virker utdatert, manglende begrepsmessig presisjon og uklare resonnementer har Hjelles bok lite å bidra med på dette feltet.

Det er også noe paradoksalt med at forfatteren fletter sammen svært negativt ladet retorikk, som digitalt dop, digital demens og junkier, og mer teknologioptimistiske betraktninger: «Dagens teknologi har utvilsomt gitt oss et bedre liv, og det er nesten umulig å se for seg en hverdag uten smarttelefoner.» Setningen inngår for øvrig i et av mange partier som er klippet rett ut av Hjelles forrige bok, Lev til du blir 100 – 7 nøkler til et langt og godt liv. Denne manglende tekstlige bearbeidingen er symptomatisk for en bokutgivelse som framstår som lettvint. Boken som medium, med sine muligheter for presise begreper og lange resonnementer, kan fungere som en kilde til dypere innsikt og stå i kontrast til internettets mer fragmenterte informasjonsstrøm. Dessverre gjør ikke denne boken det.