Konspirasjonsempiri

Det slo meg et stykke ut i lesningen av Forfølgelsen av Julian Assange at dette ikke kan ha vært noen enkel bok å skrive. Disse forfatterne må ha slitt, tenkte jeg, og ikke bare av de sedvanlige grunnene – som senebetennelse, mangelen på et inspirert grep, eller behovet for å prioritere mer innbringende arbeid. Nei, å skrive denne boka må ha vært vanskelig av en helt spesifikk grunn, nemlig at forfatterne har bestemt seg for å påstå at bokas hovedperson har vært og stadig er gjenstand for en konspirasjon.

I en tid der «konspirasjonsteori» har omtrent samme klang som «falske nyheter» og «alternative sannheter», er dette et mildt sagt krevende retorisk utgangspunkt. Slikt lukter vondt, synes mange i dag, og følgelig må konspirasjonens budbringere ta til med nærmest null troverdighet. Når vi har blitt nærmest instinktivt avvisende til konspirasjonsteorier, er det ganske uheldig. Riktignok er noen konspirasjonsteorier den rene galskap, men det er samtidig naivt å anta at konspirasjoner aldri finner sted, og følgelig bør vi ta påstander om slike på et visst alvor. Kanskje må vi tilbake til en eldre forståelse av dette skillet, der en konspirasjonsteori simpelthen betegnet en konspirasjon som kun, foreløpig, var spekulasjoner – men som altså kunne vise seg å være sann.

Grundig dokumentasjon

Gisle Selnes og Frode Helmich Pedersen, to litteraturforskere ved Universitetet i Bergen som over flere år har kommet til Assanges forsvar i offentligheten, synes vel vitende om dette skillet, for i deres bok finner man lite i retning av spekulasjoner. Det man isteden finner er det vi kanskje kan kalle konspirasjonsempiri, altså en hel masse dokumentasjon som viser at akkurat denne teorien, om at Julian Assange har vært gjenstand for en konspirasjon, faktisk stemmer. Inntil Assanges kritikere kommer opp med troverdige motbevis – og det vil være litt av en jobb – må Selnes og Pedersens bok bli stående som en fordring om å endre ikke bare vår egen, men også våre beslutningstakeres, holdning til denne bokstavelig talt triste affæren.

Mer konkret er påstanden i boka at Assange og Wikileaks i mer enn et tiår har blitt utsatt for en jevn strøm av uriktige anklager fremsatt av politikere, rettsvesen, journalister og kommentatorer, og at disse anklagene – ofte på høyst ureglementert og rettsstridig vis – har fordreid manges bilde av Assange. «Alskens løse påstander og usannheter er blitt spredt av et velorganisert propagandaapparat», skriver Selnes og Pedersen, og denne propagandaen har materialisert seg i form av tvilsomme rettsprosesser mot Assange, som nå, i påvente av en endelig dom, soner under uverdige forhold blant drapsmenn og ekstremister i Storbritannias strengeste fengsel, Belmarsh.

Bevismengden forfatterne bringer til torgs for å dokumentere denne påstanden er overveldende omfangsrik og imponerende grundig – og de har dessuten en analytisk skarp måte å legge den fram på. Når det er sagt, fremstår Selnes og Pedersen ikke det minste nøytrale. Fra første til siste stund er deres agenda klar: Det dreier seg om å overbevise leseren om at det fordømmende bildet mange i dag har av Assange og Wikileaks er et resultat av «en massiv svertekampanje» drevet fram av «amerikansk etterretning, høytstående politikere og store mediehus». Bokas umiddelbare og uttalte formål er bidra til at utleveringen av Assange til den amerikanske spesialdomstolen – som en britisk rettsinstans godkjente i juni i år, men som Assange har anket – ikke skal finne sted.

Prinsipielle spørsmål

Det at boka på den ene siden hviler tungt på et løfte om å bevise en konspirasjon, mens den på den andre siden er åpent partisk, gir forfatterne en noe vanskelig avsenderposisjon. Er de formidlere av bevis eller er de partisaner? Er dette en dokumentarbok eller en pamflett? Stort sett turnerer de likevel posisjonen godt, og man kan ha en viss forståelse for hvorfor de valgt denne løsningen: Om Selnes og Pedersen hadde ikledd seg en forstilt nøytralitet, ville mange lesere nok blitt mistenksomme: «De bare later som de følger bevisene, men egentlig har de allerede bestemt seg!» Likevel kan man mene at visse innvendinger og motperspektiver kunne fått mer plass. For eksempel avviser de ettertrykkelig påstanden om at Wikileaks har for vane å «dumpe» uredigert materiale og dermed sette uskyldige liv i fare, men de går ikke særlig langt inn i hva og hvordan Wikileaks redigerer, eller om de gjør det godt nok.

Det er imidlertid liten tvil om at Selnes og Pedersen lykkes med å diskreditere mange av kritikernes innvendinger mot Wikileaks, samtidig som de argumenterer godt for verdien av organisasjonens avsløringer. Takket være forfatternes vilje til å gå inn i etiske overveielser rundt forholdet mellom hemmelighold og åpenhet, blir boka mer enn et stykke dokumentasjon. Skal hensynet til «statshemmeligheter» få trumfe hensynet til åpenhet og ansvarsutkreving? Hva er det egentlig rimelig at staten har hemmeligheter om? Hva er forskjellen på Wikileaks og tradisjonelle mediehus? Er Wikileaks’ aktivitet journalistikk? Dette er bare noen av de viktige spørsmålene som Selnes og Pedersen berører, og svarene vi gir kan bli bestemmende for Julian Assanges skjebne: Strafferammen for tiltalene som venter ham i USA er 175 år i fengsel. Og ville det ikke vært ganske katastrofalt om et menneske ble sittende mange ganger livstid i fengsel for å ha bedrevet journalistikk?

Vår tids fremste publisist

Det er her affæren blir virkelig trist, for i bunn og grunn har Assange nettopp gjort hva en hvilken som helst journalist ville gjøre: Han har hatt kontakt med kilder som har gitt ham informasjon om urett begått av stater og andre høytstående institusjoner og personer, så har han redigert og tilrettelagt denne informasjonen, og til slutt har han publisert den. Ikke bare er han å betrakte som en journalist, han må sies å være vår tids fremste eksemplar av arten: «Avsløringene Wikileaks har stått for, særlig i perioden mellom 2010 og 2017, har langt oversteget det noe annet mediehus har produsert i samme periode, både når det gjelder betydning, rekkevidde og kvantitet», skriver Selnes og Pedersen.

Vår tids fremste publisist står altså overfor en 175 år lang fengselsstraff, men mange av aktørene som ble avslørt av Wikileaks’ lekkasjer synes like untouchable som før: Mens ingen har kunnet bevise påstanden om at liv har kommet i skade på grunn av Wikileaks, har amerikanernes «war on terror» – som var gjenstand for en av Wikileaks’ tidlige avsløringer – beviselig tatt livet av ti tusener uskyldige mennesker: sivile menn, kvinner og barn. Men utrolig nok har disse sjokkerende forholdene langt på vei fått drukne i spekulasjoner om Julian Assanges person, i et klassisk tilfelle av det retorikere kaller ad hominem.

Det er Selnes og Pedersens fortjeneste at de hele tiden veier, fortolker, analyserer – ikke bare det som finnes av bevis, men også hvordan bevisene har blitt brukt av ulike parter. Her blir man klokere på selve saken, samtidig som man får et sofistikert innblikk i hvordan informasjon sirkulerer i vår tids medielandskap. Resultatet er like skremmende som det er oppløftende. Skremmende, fordi radikal feilinformasjon om en vi gjerne kunne betraktet som en kulturell helt har fått sirkulere så altfor lett. Oppløftende, fordi to norske litteraturvitere har avdekket dette i form av en sakprosabok, som et lite norsk forlag altså har tatt sjansen på å gi ut.

Overbevisende

Jeg la en viss vekt på hvor vanskelig det må ha vært for Selnes og Pedersen å skrive denne boka, men etter å ha lest den til ende, er jeg mer tilbøyelig til å se helt motsatt på det, og det er naturligvis forfatternes fortjeneste: Konspirasjonen mot Julian Assange fremstår nå så åpenbar, konsekvensene for hovedpersonen så vedvarende og disproporsjonale, og konspiratørenes motivasjon så lav og selvrettferdig, at jeg tenker det må ha vært en smal sak å bevise det hele. Det som er mer av en gåte er hvorfor og hvordan så mange – herunder mange norske medier – har latt seg forlede av konspirasjonen?

Tidligere ble folk som tok Assange i forsvar ofte ansett som konspirasjonsteoretikere. De «luktet vondt» – som tilfeldigvis også er det mange har kommentert at Assange selv angivelig gjør. Med utgivelsen av Forfølgelsen av Julian Assange bør denne situasjonen være over her til lands. Takket være Gisle Selnes og Frode Helmich Pedersen kan vi nå slå fast at bevisene foreligger.