Kjennes på kroppen

Jan Grue er skjønnlitterær forfatter og litteraturkritiker i Klassekampen, har en doktorgrad i språkvitenskap og jobber som forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO. Her er et lite tankeeksperiment. Legg til «er funksjonshemmet og sitter i rullestol» etter Grues navn i den setningen du nettopp leste, og se om dette forandrer oppfatningen din om hvem Grue er.

Temaet for Kroppsspråk er nettopp dette: Personer med en annerledes kropp blir sett annerledes på, og behandlet annerledes, enn folk med «normale» kropper – et begrep som problematiseres i boken. Hvis kroppens annerledeshet i tillegg gjør at personen havner i kategorien «funksjonshemmet», så blir vedkommende favnet inn i en konstruert kategori, som igjen fører med seg en rekke sosiale, kulturelle og samfunnsmessige konsekvenser.

Kroppsspråk er i utgangspunktet en gjennomgang av faghistorien til samfunns- og kulturanalyser av funksjonshemninger og funksjonshemmede, et mangfoldig fagfelt som har grodd fram parallelt med annen sosialt bevisst samfunns- og kulturforskning i etterkrigstida. Gjennom en ryddig struktur og et usedvanlig leseverdig språk åpner boken ikke bare opp for innsikt i ulike forskningstradisjoner og teorier, men viser i praksis et utvalg måter å lese funksjonshemning på – som noe annet eller noe mer enn kun et utslag av fysisk lidelse. Ved å utforske den annerledes kroppen viser Grue hva det er som gjør at vi i det hele tatt ser en annen kropp som annerledes, og hvordan kategorier for annerledeshet har oppstått og er blitt bestridt over tid. Grue forklarer kroppen som et produkt av, og en aktør i, samfunnet, og han viser hvordan kropper ikke er noe vi eier eller har, men noe som i praksis definerer oss som individer og preger vår sansning, tenkning og sosiale roller.

ULIKE DISKURSER
Boken forklarer hvordan begrepene og kategoriene funksjonshemning og funksjonshemmet har endret seg over tid og ikke er direkte oversettbare mellom ulike språk. Begrepene og kategoriene er blitt skapt og forstått i ulike diskurser. En diskurs, forklarer Grue, er et sett av tanker, tekster og konsepter. En diskursanalyse er en analyse av en symbolsk representasjon av disse tankene, tekstene og konseptene. La oss bruke den medisinske diskursen som eksempel, noe Grue også gjør.

Medisinens forståelsesmodeller har hatt stor makt når den funksjonshemmede er blitt konstruert. Med dette mener ikke Grue at medisinen påfører folk de fysiske avvikene, men at medisinens tanker, tekster og konsepter former hvordan disse kroppslige annerledeshetene skal forstås og håndteres. Legenes hvite frakker, institusjonenes lukkethet og det medisinske språket som brukes, kan gi en forståelse av avviket som en mangel eller skade som ideelt sett skulle ha vært fikset. Et alternativt perspektiv til det medisinske kunne ha vært at den annerledes kroppen er en minoritet, på lik linje med andre minoriteter. Den samme kroppslige annerledesheten blir tolket ulikt i ulike diskurser.

Grue viser videre at også innen film og litteratur blir kategorien funksjonshemmet gitt mening og innhold. Grue presenterer en rekke lettleste og forståelige analyser av hvordan funksjonshemninger blir gitt en ekstra eller annen mening utover de direkte fysiske konsekvensene av kroppens funksjonsnedsettelse. I Iliaden av Homer, som er ett av Grues eksempler, blir Tersites, skurken og taperen, beskrevet som hjulbeint, halt og pukkelrygget for å understreke hvor feig og kranglete han er. Skurkene i filmene om James Bond er de reneste freakshowene for å understreke hvor slemme de er.

Poenget til Grue er at gjennom fortellinger blir vi gitt representasjoner av hva kroppslig annerledeshet fører med seg av personlighetstrekk, tanker, egenskaper og muligheter for livsførsel, og gjennom disse fortellingene danner det seg mønstre. Når så du sist på film en førsteelsker i rullestol, for eksempel?

Jeg kan i utgangspunktet knapt tenke meg noe mindre sexy enn diskursanalyser, men Grue gjør analysene morsomme og lett forståelige.

MINSKE GAPET
Grues mantra i boken er at funksjonshemninger er resultater av møter mellom person og samfunn, der utviklingshemningen består minst like mye av samfunnets begrensninger som kroppens avvik. I den siste delen av boken viser Grue hvordan ulike samfunnssyn og kulturer har åpnet for ulike aktivist- og forskningsstrategier for å avdekke og motarbeide nettopp disse hindringene i samfunnet, de som gjør en funksjonsnedsettelse i kroppen til en funksjonshemning. I Storbritannia har det grodd fram et marxistisk syn på funksjonshemning, der den funksjonshemmede er den som både av stat og kapital blir holdt utenfor det produktive arbeidslivet og dermed blir dyttet ut i fattigdom. I USA har aktivister og forskere ofte sett funksjonshemmede som en minoritet med krav på lovbeskyttelse og diskrimineringsvern, inspirert av homokamp og borgerrettsbevegelse, og fått gjennomført en rekke lovbaserte rettigheter. I Norge har man i stor grad sett på funksjonshemning som gapet mellom hva samfunnet forventer av deg, og hva kroppen kan mestre, og målet har vært å minske dette gapet.

Dette er en bok som vil mye, og som i små rullestolbevegelser (det føles feil å skrive skritt) sniker seg inn i bevisstheten. Ved annen gangs lesning slår boken meg som litt banal i betydningen selvsagt. Men når jeg ser mine entusiastiske notater i margen fra første lesning, tenker jeg at bokens banalitet kommer av at budskapet allerede er blitt internalisert i meg.

Jeg er bevegelseshemmet selv, men jeg har alltid unngått rullestoler; jeg har heller gått på meg smerter og sår enn å svelge ydmykelsen rullestolen ville gitt meg. Idet jeg la fra meg denne boken den første gangen, på en flyplass i USA, bestilte jeg for første gang rullestolskyss helt til taxiholdeplassen. Mens jeg ble trillet rundt, resiterte jeg fra Grues bok inni meg, og jeg satt der rak i stolen, uten angst eller skam.