Jakten på den nye sakprosaen

Det er ikke ofte vi får presentert en sjangeranalytisk fremstilling som våger seg frempå med en hypotese om at noe nytt er i gjære i sakprosamiljøet. Boken henvender seg primært til forskere, forelesere og studenter innenfor sakprosafeltet, og til dokumentarforfattere, men bør likevel interessere flere.

Bech-Karlsen mener at vi opplever en ny litterær bølge i dokumentarlitteraturen, og peker på ni tendenser. Hver tendens representerer en strategi forfatterne tar i bruk i formidlingen av sin historie. For å belegge sine påstander har Bech-Karlsen analysert 10 dokumentarbøker: Steen Steensens Beboerne, Simen Sætres Hugo, Åsne Seierstads De krenkede, Bjørn Westlies Fars krig, Kjetil S. Østlis Politi og røver, Anders Sømme Hammers Drømmekrigen, Geir Angell Øygardens Bagdad Indigo, Morten A. Strøksnes’ Tequiladagbøkene, Trude Lorentzens Mysteriet mamma og Kristin Solbergs Livets skole.

TRANSPARENS
Den overordnede tendensen han trekker frem, er transparens: at forfatterne tydeliggjør overfor leserne hvordan de har arbeidet med stoffet, og dermed inviterer til å bli kikket i kortene. De åtte andre tendensene er: sterk bruk av subjektivitet (selvfremstilling), økt bruk av reflektivitet/selvreflektivitet, bruken av dialogiske eller polyfone grep i formidlingen av stoffet, språklig originalitet (skrivekunst), betydningen av det saklige (som en forpliktelse overfor saken), utbredt henvisning til andre tekster, bruk av referanser og at forfatterne inngår en klar leserkontrakt med leseren om at bøkene er virkelighetslitteratur. Disse fremstilles som selvstendige tendenser, men oppleves likevel som underordnet det transparente. Ved å følge Bech-Karlsens analyseprosess kan leseren på en lettfattelig måte følge med på hvordan de ni tendensene er representert i forskjellig grad hos forfatterne.

Bech-Karlsen har valgt seg en formidlingsform som minner mye om masteroppgavens struktur og oppbygging. Kanskje er det ment som et pedagogisk grep.

Flere av kapitlene fremstår i seg selv som eksempler på hvordan man, med utgangspunkt i en hypotese, kan analysere en saklitterær tekst. Leseren får i innledningskapittelet en oversiktlig innføring i det historiske, sjangermessige og metodiske bakteppet for påstanden om den nye litterære bølgen. Her bruker han blant annet litteraturdebatter som eksempler på viktige pådrivere i utviklingen av det han mener representerer «det nye». I kapittel 2 blir bøkene presentert med en kortfattet deskriptiv analyse, og i kapittel 3–5 med fortolkende analyser. Boken avsluttes med et sammenfattende kapittel der konklusjoner og perspektiver presenteres.
Materialet som behandles, er komplekst og i utgangspunktet krevende å formidle på en oversiktlig og klar måte. Bech-Karlsen har valgt å behandle stoffet i korte, repetitive tekstbolker, med hyppig bruk av underkapitler, der hver enkelt bok blir undersøkt etter samme lest i kronologisk rekkefølge etter utgivelsesår. Dette kan oppleves som litt trettende for leseren, og kanskje særlig for en som ikke er innforstått med bokens tema. På den annen side får en slik struktur klart frem hvordan Bech-Karlsen bruker begrepene han legger til grunn for sine analyser.

Hovedinntrykket er at han lykkes i å gi leseren innsikt i at noe nytt er i gjære i dokumentarlitteraturen.

DET SAKLITTERÆRE
Et spennende prosjekt i boken er Bech-Karlsens forsøk på å sirkle inn hvordan forfatterne bruker litterære grep som er spesifikke for dokumentarlitteratur. Her får han definitivt frem hvordan dokumentarforfatterne utforsker ulike former for saklitterære virkemidler i formidlingen av sine historier. Et eksempel finner man i hans analyse av betydningen av det saklige. Her viser Bech-Karlsen blant annet til at flere av forfatterne «siterer kilder og andre dokumenter i den løpende teksten, slik at det skriftlige aktstykket transformeres til litteratur». Eksempler er brev, dagbøker, e-poster mv. som «inngår nærmest på en organisk måte i det litterære uttrykket».

Det er særlig Østli, Lorentzen, Øygarden, Steensen og Sætre som ifølge Bech-Karlsen bevisst utnytter et slikt saklitterært grep. Det Bech-Karlsen beskriver, er forfatternes bruk av multimodale tekster, altså tekster som består av flere ulike uttrykk, som bilder, håndskrevne notater, ulike fonter, forskjellige tekstoppsett, typer av tekstkulturer mv. Multimodale tekster bidrar blant annet til å utvide tekstens troverdighet og gi en annen tekstur i formidlingen av innholdet. Bech-Karlsen knytter denne tendensen til Roman Jakobsons begrep «litteraritet», altså det spesifikt litterære i en tekst.

Samtidig er det sider ved dette eksemplets litteraritet Bech-Karlsen kunne viet mer oppmerksomhet. Jakobson var opptatt av hvordan språket, over tid, tas for gitt, og at virkeligheten på den måten formidles gjennom vanens slør. Et sentralt aspekt ved Jakobsons litteraritetsbegrep er språkets evne til å skape undring og på den måten vekke, fornye og skape bevissthet gjennom overraskende måter å beskrive verden på. Som leser vil jeg for eksempel sannsynligvis merke om brevene, dagbøkene eller e-postene, som Bech-Karlsen bruker som eksempler, glir sømløst inn, eller om de tvert imot virker forstyrrende i den løpende teksten. Det forstyrrende kan virke provoserende på meg, men også få frem flertydigheter og åpne opp for nye tolkninger og forståelsesformer. Slike perspektiver ved bruken av multimodale tekster kommer i for liten grad frem hos Bech-Karlsen.

Et annet eksempel på hvordan dokumentarforfatterne bidrar til å utforske ulike former for saklitterære virkemidler, er i analysene av tendensen til en utbredt henvisning til andre tekster i bøkene. Her påpeker Bech-Karlsen at forfatterne er seg bevisst at bøkene ikke representerer et lukket «univers, men har en utpreget intertekstuell karakter». I disse analysene utviser han en snever fortolkning av intertekstualitetsbegrepet og går dermed glipp av hvordan det anvendes som et spesifikt litterært virkemiddel på andre områder. Et eksempel er i Bjørn Westlies Fars krig. I denne boken er det mulig å spore mange skjulte henvisninger til verdiladede politiske uttalelser i den løpende samfunnsdebatten i radio, TV og aviser, noe som krever en våken og til dels kunnskapsrik leser. I møtepunktet mellom sin og andres tekster oppnår Westlie å tilføre sin egen tekst et nytt og utvidet meningsinnhold. (Westlie bekreftet dette som et bevisst litterært grep i samtale med anmelderen i juni 2009.) Intertekstualitet brukt på denne måten får dermed en annen funksjon enn rene henvisninger i den løpende teksten.

ULIKE STRATEGIER
Bech-Karlsen argumenterer for at dokumentarforfatterne i større grad enn tidligere legger til rette for innsyn og åpenhet i formidlingen av stoffet. Leseren skal, så langt det er mulig, kunne sjekke sannhetsgehalten i det som blir fortalt. Dette er en konvensjon vi kjenner fra andre tekstkulturer innen sakprosa, for eksempel vitenskapelige artikler. Kanskje burde Bech-Karlsen i større grad vist hvordan dokumentarforfatterne faktisk henter næring fra konvensjoner i andre tekstkulturer. Det samme gjelder forfatternes valg av metoder i innsamlingen av stoff til sine litterære prosjekter. Svært mange av forfatterne er journalister, men de henter mye av sin metodiske tilnærming fra antropologien, som også har i seg noe av de samme etiske forpliktelser til informanter. En større oppmerksomhet på slike sammenhenger kunne ha lagt grunnlaget for en drøfting av hvordan utveksling og blanding av konvensjoner, fra andre tekstkulturer og metoder for innsamling av materiale, bidrar til å inspirere forfattere til å utforske litterære grep som gir nye og interessante måter å formidle virkeligheten på.

Tidlig i boken siterer Jo Bech-Karlsen et essay av Geir Gulliksen fra 2003 der Gulliksen skriver at «først og fremst har den nyvakte interessen for sakprosaens estetiske kvaliteter bakgrunn i forsøk på å anvende kunnskap fra retorikken». Denne grunnleggende innsikten følges ikke opp av Bech-Karlsen i analysene av «det nye» senere i boken. Han er mer opptatt av å undersøke graden av den enkelte tendens i de utvalgte bøkene. Dersom han hadde fokusert mer på det relasjonelle forholdet mellom tendensene, ville han i større grad fått frem hvordan de virker retorisk inn på hverandre. I et slik perspektiv kan tendensene, samlet sett, fortolkes som en helhetlig saklitterær strategi der forfatteren har et ønske om å formidle saken med troverdighet, saklighet og evne til å berøre. Da blir det også klarere at den nye litterære bølgen henter næring fra Aristoteles’ Poetikken og den klassiske retorikken. Fra den klassiske retorikken er det særlig disposito – hvordan avsenderen disponerer sin tale – som belyser dette godt. Her er budskapet ofte satt sammen av elementer fra både logos (argumenter), etos (troverdighet) og patos (følelse, overbevisning).

Den klassiske retorikken er også noe forlagene har blitt forført av. I Prosa 5/2011 ble dette tatt opp som eget tema. Her uttaler Per Nordanger i sakprosaforlaget Spartacus at «kravene til [fag]litteraturen har blitt strengere. Det er ikke nok at den har faglig substans. Nå stilles det også krav til skrivemåten». Det handler om at stoffet skal gjøres mer tilgjengelig og levende for leseren. Kraften i dette tydeliggjøres ved at det i litterære kretser hviskes om at det for tiden er umulig å få utgitt fortellende eller allmenn sakprosa uten at dramaturgiske grep, som skal virke fengende på leseren, inngår.

SÅ HVA ER NYTT?
Bech-Karlsen er definitivt på sporet av tidsånden i norsk sakprosa. Men i sine analyser får han i for liten grad frem hvordan andre tekstkulturer, andre vitenskapelige metoder for innsamling av materiale til historieformidlingen og den klassiske retorikken bidrar til forståelsen av «det nye» i de ni tendensene han trekker frem. Hans bidrag er at han viser hvordan litterære virkemidler i sakprosaen ikke er en etteraping av skjønnlitteraturen, men et forsøk på å utvikle det spesifikt saklitterære i formidlingen. Boken bidrar også til å belyse hvordan sjangerkonvensjonene innen fortellende sakprosa, i forhold til andre sakprosasjangre, er mer fleksible, med store rom for eksperimentering og nye grep. Etter mitt syn ligger «det nye» først og fremst i at dokumentarforfattere utnytter dette mulighetsrommet ved å blande konvensjoner fra andre tekstkulturer og metoder for innsamling av materiale, som kombineres med sentrale dramaturgiske elementer hentet fra den klassiske retorikken.

Bech-Karlsens bok er uansett viktig som et faglig utgangspunkt for en større debatt om det spesifikt saklitterære, både i undervisningssammenheng og i det litterære feltet.