Husk å sjekke kildene!

Åsmund Forfang, som er født i 1952 og bor i Orkdal i Sør-Trøndelag, har tidligere skrevet både for barn og voksne, så vel skjønnlitterære fortellinger som faglitterære historier, om blant annet smelteverk og gruvesamfunn. I denne boken forteller han to historier. Den ene om ytringsfrihetens kår i Norge i de første tiårene etter 1814. Den andre om faglitteraturens behandling av dette emnet, der to konkurrerende syn har stått mot hverandre. De eldre, anført av blant andre C.M. Falsen, Emil Stang og Sverre Steen, som hevdet at trykkefrihetbestemmelsen i Grunnloven § 100 representerte et brudd med eneveldets trykkefrihetsforordning av 1799, og de yngre, som de siste 20 årene har påstått at den forhatte forordningen, til tross for Grunnlovens fagre løfter levde videre i beste velgående frem til Criminalloven så dagens lys i 1842.

Modige, frekke skribenter

Den første historien, som er bokens hovedanliggende, bygger på omfattende kildestudier av alle trykkefrihetssaker der myndighetene påstår straffeansvar for skribenter i perioden 1814 til 1842. Her tegner Forfang et portrett av modige, men også frekke skribenter i kamp mot Carl Johan og hans administrasjons forsøk på å kvele en nyvåknet norsk offentlighet. Kritikken gjaldt alt fra militærets lite heltemodige innsats i kattekrigen med svenskene og forbigåelse av mer velfortjente offiserer til fordel for venner og bekjente, til det kongelige kvelningsforsøket på ytringsfriheten. Mathias Conrad Peterson (1761–1833) påsto modig at forsøket på å skjerpe grensene for trykkefriheten gjennom et tillegg til riksakten, var i strid med grunnloven.

Den andre historien handler om hvordan nyere faglitteratur har misforstått hva domstolene bygget på når de tok stilling til disse sakene.

De 17 trykkefrihetssakene Forfang gjennomgår kom i to bølger. Første bølge kom straks etter selvstendigheten og personalunionen med Sverige, fire saker som alle til slutt ender med frifinnelse i Høyesterett. Den andre bølgen kom som følge av en ny offensiv fra Karl Johan og hans norske administrasjon, for å få bukt med skrivefrekkheten. Kongen forsøker å få inn et tillegg til riksakten som innsnevrer trykkefriheten, men blir avvist av Stortinget. Kongen besørger så forordningen av 1799 distribuert til alle landets domstoler med beskjed om å anvende den i trykkesakene, også det uten særlige resultater. Og administrasjonen reiser endelig 13 straffesaker i det som skal vise seg å bli et nokså fåfengt forsøk på å bringe tilbake de gode gamle prinsippene fra eneveldets dager, den gang offentlige myndigheter var hevet over kritikk.

Helten i den første historien er Peterson, innstifteren av 17. mai-feiringen, avismann og kjøpmann og på denne tiden direktør i Norges Bank i Trondheim, som får både første og siste ord, flankert av dommer i Trondheim Henning Brinchmann. Peterson har i en lang artikkel sendt inn til det viktigste opposisjonsorganet, Det norske Nationalblad, argumentert for at forsøket på å få inn et tillegg i riksakten er i strid med grunnloven. Peterson har senere bedt redaktøren Hans Abel Hielm om ikke å trykke artikkelen, fordi kongens forsøk allerede er parert og avvist av Stortinget. Faren var derfor over. Men Hielm trykket den likevel. Det resulterte i tiltale for majestetsfornærmelse. Peterson har ingenting å skamme seg over, mener Forfang, «argumentasjonen hans var sakleg, poengtert, fengande og på eit høgt intellektuelt nivå». Grunntanken var inspirert av Michael Gottlieb Birckner, den danske skribenten som i 1797 hadde levert det til da grundigste forsvaret for en vidtgående trykkefrihet i Danmark og Norge.

Prejudikat for trykkefrihetssakene

Henning Brinchmann dømmer i Petersons sak, og dommen blir opprettholdt av Høyesterett in terminis – i siste instans. Dermed blir Brinchmanns dom stående som rettesnor – et prejudikat – for hvordan trykkefrihetssakene skulle bedømmes (Høyesteretts voteringsprotokoller var ellers på denne tiden hemmelige). Forfang viser at norske domstoler brukte § 100 som rettsgrunnlag for avgjørelsen av skyldspørsmålet i trykkefrihetssaker. Etter 1814 så norske domstoler bort fra forordningen av 1799 fordi den, som bestemt i grunnlovens § 94, måtte anses bortfalt av seg selv i og med innføringen av § 100. At det ikke fantes straffebestemmelser for overtredelse av trykkefriheten av formell lovs rang var en pussighet som ikke synderlig sjenerte datidens dommere. De brukte § 100.

Nationalbladets redaktør Hans Abel Hielm og broren Jonas Anton Hielm spiller viktige roller på denne tiden, og i Forfangs fremstilling. De var begge radikale nasjonalister. Jonas Anton var en markant talsmann for nasjonale og liberale ideer, utrolig nok utnevnt til regjeringsadvokat i 1820, og briljant som forsvarer også i sakene som ble anlagt mot broren på grunn av anonyme artikler i Nationalbladet. Både bladet og brødrene klarte seg i det lengste, men det endte dårlig. De gikk for langt, og ble begge dømt. Til slutt havnet de i klammeri med hverandre. Og Nationalbladet måtte til slutt si takk for seg da kongen inndro portomoderasjonen, slik at utgivelse ikke lenger var økonomisk bærekraftig. Slik fikk kongen i hvert fall inn ett stikk mot trykkefriheten. Men ikke ved gjenopplivning eller bruk av 1799-forordningen.

Forrykende konklusjon

Den historiske gjennomgangen munner ut i en forrykende konklusjon. Forfang påviser hvordan «alle» har tatt feil, og særlig de siste 20 årene. Han har nemlig gjort det ingen andre har gjort før ham i dette spørsmålet – gått til kildene. Det er innhentingen, gjennomgangen og bruken av disse, som er nøkkelen til denne boken. Og ikke et hvilket som helst kildemateriale. Forfang tar særlig for seg rettspraksis om ytringsfriheten – trykkefriheten som det i samtiden ble kalt – i Norge i den første grunnleggende fasen i den nye nasjonens utvikling etter 1814.

Forfang korrigerer et bilde som har fått feste seg, som på nesten mystisk vis vokste frem i kjølvannet av Ytringsfrihetskommisjonens utredning i NOU 1999:27. Det var et bilde av en ytringsfrihet som ikke var så fri som et raskt blikk på § 100 skulle lede til å tro, men tvert imot var preget av slangene Wergeland hadde talt om, slangene fra forordningen av 1799 og som fortsatt skulle være i live også etter 1814. Dette er beviselig feil, konstaterer Forfang. Og legger frem dokumentasjon det blir vanskelig å gjendrive. Slik viser også Forfang hva forskning og historiske undersøkelser kan utrette. Forskning betyr noe. Fakta betyr noe. Å gå til kildene blir aldri feil.

Nesten ingen nyere jurister og historikere, skribenter og forfattere (denne anmelder inkludert) kommer uskadet fra Forfangs kildegranskning. Det er ikke tale om ulike tolkninger av det samme materiale. Det er tale om sløyfer av følgefeil og misforståelser grunnet i manglende undersøkelser av kildene på den ene siden, og begrunnede påstander basert på arbeid med kildene på den annen. «Problemet for faglitteraturen har», som Forfang kort kan konstatere, «vore at vi til no har mangla sikker kunnskap om den faktiske rettspraksisen».

Bildet Forfang tegner opp overbeviser fordi det er grundig belagt og saklig fremlagt. Det er dessuten plausibelt. Den norske «renessansen», det utrolige året 1814, nasjonalfølelsen og selvstendighetstrangen, oppvåkningen fra firehundreårsnattten, Grunnlovsforsamlingen og den utholdende striden med svenskekongen – hvorfor i all verden skulle norske dommere – patrioter mange av dem også – fortsette å bruke eneveldets forhatte trykkefrihetsforordning, når de hadde fått fastslått i Grunnloven § 100 at «Trykkefrihed bør finde sted»?

Hvordan kunne vi ta så feil?

Desto mer oppsiktsvekkende er det at så mange forskere og forfattere i de senere år kunne ta feil. Hva kan det skyldes? Først og fremst at ingen tidligere har studert det samlede kildematerialet slik Forfang har gjort. Men også at dette hullet i forskningen synes å ha gått nokså upåaktet hen. Det er skrevet mye om ytringsfriheten i Norge, men uten at kildene er undersøkt. Danmark fikk sin kildekritiske ytringsfrihetshistorie i 1944, Sverige i 1989. Her har vi måttet vente lenge.

Dessuten synes tvetydige eller feilaktige påstander i tidligere verk å ha fått en større troverdighet enn det var grunnlag for, fordi de ble stående uimotsagt. Slik oppsto følgefeilene som Forfang så fornøyelig nøster opp i. For ikke å henge ut andre, skal jeg ta som eksempel Forfangs oppsummering av merittene til en feil jeg selv ubetenksomt var med på å sirkulere, om at Stortinget i 1821 vedtok at forordningen av 1799 fortsatt skulle gjelde som norsk lov: «Heiberg var altså feilinformert om hendingane i Norge; Lexow refererer Heiberg; Blandhol refererer Lexow; og på toppen av det heile blir Blandhol brukt som referanse av andre historikarar …» Slik dannes sløyfer av misforståelser som skyldes at alle viser til hverandre uten at noen egentlig vet hva de snakker om.

Men det som ser ut til mer enn noe annet å ha ført historieskrivningen på vidvanke om dette viktige kapittel i norsk historie, er nevnte rapport fra Ytringsfrihetskommisjonen fra 1999. En offentlig utredning burde kanskje ikke bidratt til å føre en generasjon av forskere bak lyset, men det frø til feiltakelse som der ble sådd, ble nokså raskt fulgt opp i andre arbeider av anerkjente historikere, slik at feilene som ble gjentatt flere ganger etter hvert fikk preg av sannhet. Og endelig var det kanskje fordi forestillingen om at trykkefriheten etter 1814 egentlig ikke var så fri som det kunne se ut, var en god historie.

Åsmund Forfang har tidligere utgitt skjønnlitteratur og vet hva som skal til for å fortelle en god historie. Men historien bør helst stemme med kildene. I hvert fall hvis den skal utgis som historie. Forfang har gitt oss en god historie, godt fortalt. Som attpåtil er sann.