Håp og fortvilelse

Mange bekker små gjør en stor å i intervjuboken Fortellinger om flukt av Shilan Ahmadian, Camilla Bruu Næsmo og Ingeborg Aspfors-Sveen. De personlige vitnesbyrdene i boken viser at håp og handling nytter, selv i møte med krig og grusomhet på flukt. Kristina Quintanos Budbringeren fra Helvete – tjue år med vitnesbyrd fra Middelhavet har et langt dystrere budskap, selv om boken også inneholder lysglimt av livredning og hjelp. Forfatteren kritiserer de humanitære overgrepene som skjer langs verdens største ­og dødeligste migrantrute i Middelhavet.

Ulikheten i budskap gjenspeiler seg i formen på de to bøkene. Fortellinger om flukt er kortfattet, presis, oppløftende og empativekkende. Budbringeren fra Helvete er oppstykket, seig, utmattende og sjokkerende. Der førstnevnte er et lysende håp, er sistnevnte et rop i natten. Begge bøkene inneholder viktige vitnesbyrd.

Historier om håp

Når man noen gang frem som flyktning? Fortellinger om flukt gir håp om dette. De tre forfatterne Ahmadian, Næsmo og Aspfors-Sveen har sammen intervjuet ti ungdommer i Norge om deres flukt fra hjemlandet og hvordan hendelsene har preget dem i ettertid. Målet «er å gi unge mennesker bak statistikk og nyhetsoverskrifter et ansikt», skriver de. Ved å la migrantene selv sette ord på sine opplevelser formidles disse historiene med overbevisning og kraft.

I måten noe blir sagt ligger det ofte en egen fortelling. Og nettopp ivaretagelsen av denne synsvinkelen er det som gjør Fortellinger om flukt til en så vellykket bok. Ved å la ungdommene skue bakover og bearbeide traumer i trygge omgivelser oppnås refleksjon og innsikt som er vel verdt å formidle videre i bokform. Empati er bare én av tingene boken kan lære leseren. Håp og tro på menneskets evne til å reise seg igjen skinner gjennom blant de intervjuede.

Forfatterne er åpne om hvilke valg som har påvirket både intervjusituasjonen og redigeringen av boken i etterkant. Tekstene må «av flere grunner leses som fiksjon», mener de, og viser til oppfølgingsspørsmålene de har stilt, anonymiseringene som er gjort og detaljene som er lagt til for å skape visuelle fortellinger med et troverdig muntlig preg. Idealet de nærmer seg er like fullt gripende og opplysende førstehåndskildringer.

Collage som formidling

Blikkontakt er et bærende element i de ti illustrasjonene Stian Hole har laget til Fortellinger om flukt. Bruken av collage gir en ekstra dimensjon til fortellingene, hvor bruddstykker fra et liv samles til et estetisk hele.

Gutten på omslaget møter forsiktig blikket til leseren. Bak ham står en sliten sykkel som vitner om at han har kommet til Norge via grensen til Russland. Treet han gjemmer seg bak fungerer både som stengsel og beskyttelse. Den hvite snøen bak ham gir assosiasjoner til både kulde og lys. Stian Holes illustrasjoner gir økt innlevelse til fortellingene og gjør dem både drømmende og konkrete. Sammen med tekstene inngår de i en større helhet.

Fotoverket Alive (2019) av eksilkunstneren Gazelle Pezeshkmehr pryder forsiden til Budbringeren fra Helvete. Fotocollagen viser en kjolekledd kvinne fanget levende under vann. «Med én fot evig lenket til havet strekker jeg meg stadig mot lyset og håper det en gang kan finnes glimt av håp der oppe ved overflaten», skriver Quintano i bokens forord. Forfatteren beholder denne posisjonen gjennom hele boken.

Fortellinger om avmakt

Quintano viser den andre delen av historien – fortellingen om alle de som ikke kommer frem. I Budbringeren fra Helvete gir hun stemme til dem som lider og dør under flyktningkrisen i Middelhavet. På Facebook har hun lenge rapportert om grove brudd på menneskerettighetene i området – ofte fra myndigheters hold. Bloggen hennes vakte stor oppsikt i media i 2019 da hun adresserte daværende justisminister Jøran Kallmyr (Frp) med ordene «jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter».

Mange av hendelsene i boken har forfatterne selv bevitnet som frivillig redningsarbeider i Middelhavet. Andre fortellinger har hun fått overlevert muntlig som førstehåndsskildringer fra mennesker hun har reddet eller møtt på flukt. Det som fester seg etter å ha lest de 580 sidene er Quintanos opplevelse av avmakt i møte med myndigheter, kystvakt og hjelpeapparatet som opererer i Middelhavet. I den skarpe kritikken forfatteren retter mot humanitære svik og overgrep innenfor EUs grenser finner boken sin misjon.

Sterke bilder

«Slike øyeblikk er både vakre, meningsfylte og bekymringsfulle», sier senioroffiser Clinton O’Neill ved Armed Forces of Malta i forbindelse med en vellykket fødsel ombord et kystvaktskip. Senere i boken får vi høre at det oftest ender ille med gravide flyktninger. I disse partiene kommer bokens tittel til sin rett. Et sterkt bilde som fester seg etter å ha lest Budbringeren fra Helvete er beskrivelsen av druknede fostre under havet som fortsatt er tilkoblet sin mor gjennom navlestrengen.

«Hva ser vi når vi betrakter andres lidelser», spør Quintano midtveis i boken. «Når handler vi?» I kapittelet trekker hun inn forfatteren Susans Sontags betraktninger om fotografiets kraft. Hvordan kunne fotografiet av den døde gutten på stranden, Alan Kurdi, mobilisere så sterkt engasjement i 2015, undrer hun. Årsaken er, som Sontag er inne på, at et enslig barnelik i en uskyldig sovende positur ikke utgjør den samme trusselen som et overveldende antall døde og dødende flyktninger. Det samme prinsippet kan overføres til tekst.

I Quintanos gjenfortelling av flyktningenes historier går dessverre noe tapt. Forfatteren legger til sine egne betraktninger underveis og stykker opp innholdet i resonnementene. Uten egne ord reduseres flyktningene til ofre. Boken kunne med fordel vært redigert ned, slik at historiene kunne trådt mer ufiltrert frem. Enkeltfortellingene forsvinner i de overveldende beskrivelsene til Quintano.

Quintano trekker inn flere interessante aspekter rundt bildet av Alan Kurdi, men trekker ikke alltid så gode slutninger selv. Når Charlie Hebdos sterkt harselerende satiretegning med Alan Kurdi som voksen overgriper blir nevnt, er det kun kritikken mot tegningen som tas opp. «For dette fikk Charlie Hebdo voldsom kritikk og det var ingen tvil om at slike karikerte illustrasjoner gjorde dypt inntrykk på familien Kurdi, som fulle av sorg kjempet mot at bildet av den lille gutten skulle bli misbrukt», skriver hun. Men Charlie Hebdos satire fra januar 2016 tar nettopp et krast oppgjør med denne typen fremmedfrykt og utsagn som sidestiller flyktninger med voldtektsmenn. Budskapet i satiren er relevant for forfatteren selv, som et stykke lenger ut i boken beskyldes av nettroll for å hjelpe voldtektsforbrytere inn i landet.

Absurde kontraster

Grepene i Fortellinger om flukt fremstår gjennomtenkte og bevisste. Quintano skriver derimot oppstykket og tidvis nærmest i affekt. Resultatet er en løs kronologi som forsterker inntrykket av kaos og krise, men som gjør det vanskelig for leseren å få en ordentlig oversikt. For å kompensere for dette benytter forfatteren seg flittig av repetisjon. Slik blir boken unødvendig lang.

Quintanos litterære metode er også repeterende. Først utmaler hun historien, landskapet og kulturen i et område, før hun bryter idyllen med beskrivelser av den pågående flyktningkrisen samme sted. Absurde kontraster er hovedgrepet når hun skriver – og et begrep hun bruker selv, gjentatte steder. Når bildeskjønne beskrivelser av turistmål stadig settes opp mot lemlestelser og død, oppstår til slutt en metning hos leseren. Grepet blir for likt gjennom nesten 600 sider.

Boksidene blir for ofte en blanding av faktaformidling, utblåsninger, dramatiseringer, sitater og innforståtte referanser. Når Quintano eksempelvis refererer til «Listhaugs siste Facebook-post» viser hun hverken til årstall, innhold eller kontekst. Unødvendig kronglete setninger oppstår flere steder, som i dette eksempelet: «Blant dem var det elleve kvinner, og med et mannskap på tjue i en båt som var ment for maks tretti personer, var det nå sytti mennesker på et lite dekk uten beskyttelse mot solen, midt på sommeren.» Setningen må leses to ganger, eller sakte, for at innholdet skal forstås.

Vekker anstøt

Den prisbelønte forfatteren Svetlana Aleksijevitsj siteres innledningsvis i boken, men uten at Quintano dermed sagt tar i bruk forfatternes metode i skrivingen sin. Hvorfor er bøkene til Svetlana Aleksijevitsj så sterke? Hovedsakelig fordi det dreier seg om nøye foredlede førstehåndsskildringer fra mennesker som har lidd eller bevitnet ekstreme påkjenninger.

Når Quintano skildrer andres lidelser blir hun tidvis for opptatt av å smøre tykt på. I kapittelet «Verdens jævligste jobb» tester forfatteren ut en filmatisk synsvinkel hvor hun pålegger leseren en dykkers synsinntrykk fra et dypdykk under havet i en sunket båt fylt med lik. Formålet synes å være å vekke anstøt. Dykkernes innsats kommer mye bedre til sin rett når dykkeren Carlos får berette selv: «Det var som å bære sin egen døde datter i land», forteller han om den dagen han nesten sluttet i jobben. «Ingen medier kommer til å skrive om henne. Det er nesten det som bryter oss mest ned.»

Først etter 392 sider finner Quintano endelig en form som fungerer. Avsnittet «Vi rekker en båt før lunsj» er på mindre enn 20 linjer, men rommer samtidig hele den meningsfylte opplevelsen av samhold, rutine, samarbeid og humor som oppstår under en spontan redningsaksjon utført av Quintano selv og en mannlig kollega på Lesvos. Partiet er sterkt og viser at arbeidet hennes nytter.

Viktig mediekritikk – med svakheter

Quintano lykkes best når hun beskriver de strukturelle forholdene som intensiverer flyktningkrisen. Det er særlig disse delene som gjør boken vel verdt å lese. Hun tilfører debatten viktig mediekritikk når hun avslører mediene som nyttige idioter som lar seg bruke til å gjenfortelle arrangerte fortellinger fra flyktningleirene.

Andre steder bommer forfatteren i sin kritikk. «Jeg kan ikke huske å ha lest om denne hendelsen i norske medier», skriver hun i kapittelet «Julemassakren» tidlig i boken. Et raskt søk på Google viser at Morgenbladets Simen Ekern dekket denne saken i artikkelen «De usynlige» 18. desember 2015. Aftenpostens kunstkritiker Jonas Ekeberg siteres også feil når Quintano imøtegår hans kritikk av Christoph Büchels kunstverk Barca Nostra (Aftenposten 13. mai 2019). Den siste leddsetningen i sitatet hun bruker finnes ikke i originalteksten.
«For alle liv er ikke like mye verdt og Black Lives Matter-kampanjen har ikke nådd Middelhavet», resignerer Quintano når hun mot slutten av boken etterspør en bredere dekning av flyktningkrisen. Men BLM er jo også en kamp om strukturelle endringer, bevisstgjøring og solidaritet, slik Quintano etterspør i Middelhavet.

Heldigvis kommer den viktigste kritikken hennes godt frem. «Gjennom å bidra med utstyr, trening og koordinering har EU skapt et monster de selv ikke klarer å temme», oppsummerer Quintano til slutt om samarbeidet mellom EU, Libya, Tunisia og Tyrkia. Dokumentasjonen i boken tyder på at dette er sant.