Grepa kvinnfolk

Perpetua, Dronning Kristina av Sverige, Ragna Nielsen, Ingrid Bjerkås, Katniss Everdeen. Modige, sterke foregangskvinner. Heltinner av sin tid, på tross av samfunnets rådende normer, tross sterk motstand. Har disse kvinnene og deres historier noe å si til dagens unge kvinner?

Fra de frimodiges leir av Astrid Lorenz er historien om «Ragna Nielsen, født Ullmann – skolearkitekt og kvinnereformator». En usedvanlig kvinne, det fantes få av hennes kaliber i hennes tid. Og det finnes fortsatt altfor få som henne. Det nærmeste man kommer i vår tid, må være Gro Harlem Brundtland.

Den som vil lese en biografi om Ragna Nielsen, vil muligens bli litt skuffet, for i denne boken er det lange strekk der Ragna ikke er til stede i teksten. Men som et dokument over Ragna Nielsens tid er den uovertruffen. Det rike kildematerialet kommer til sin rett, og man får et tydelig inntrykk av hva hun stod for. Mest spennende blir det likevel å lese om Ragnas krets, det er så tydelig at en reformator av Ragnas kaliber vanskelig kan oppstå uten et nettverk av engasjerte mennesker rundt seg.

Ragnas ideer og vilje til samfunnsendring kom ikke bare fra henne selv, de kom også fra en usedvanlig ressurssterk familie på morssiden, og altså en meget oppegående omgangskrets. Hennes personlige historie, med et havarert ekteskap, forsørgeransvar for søsteren, som ble enke tidlig, og hennes fem barn, og ansvar for en mor som levde til hun var 99, gjør det enda tydeligere hvor sterk hun må ha vært. Hun klarte alt dette samtidig som hun hadde et aktivt yrkes- og foreningsliv i mer enn 60 år. Nielsen startet vår første fellesskole for gutter og jenter, hvilket ikke var noen selvfølge i 1880-tallets Norge. Hun måtte tåle krass kritikk i offentligheten for både fellesskolen og andre saker, men hun fortsatte utrettelig å kjempe for det hun trodde på.

Lorenz skriver stort sett godt, men boken preges tidvis av et gammeldags språk, noe som gjør den tung å lese. De lange gjennomgangene av artikler, anmeldelser og foredrag er ikke alltid like spennende, selv om Lorenz analyserer dem med forbløffende skarphet og balanse. Og hun får godt fram hva Ragna Nielsen har betydd for å føre land og folk i fremskrittets retning i en avgjørende periode i Norges historie.

Ragna var en enestående kvinne, en pioner innen fellesskole, kvinnesak, politikk, samfunnskritikk fra kvinnehold, riksmålsbevegelsen, kvinneforskning og organisering av husmorbevegelsen. En kvinnelig Bjørnson, kan man være fristet til å si. Men Ragna trenger ingen sammenligning med noen mann, hun står støtt på egne og den sterke Dunker/Ullmann-kvinneslektens ben.

SKAPTE HISTORIE
Aud Valborg Tønnessen har skrevet biografien Ingrid Bjerkås. Motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest. Bjerkås var som Ragna en sterk, modig og uredd kvinne. Hun ble født i Kristiania i 1901 (midt i Ragnas kamptid). Hun vokste opp med en mor som var likestilt, og som skulle bli et viktig forbilde for henne. Familien hennes var interessert i politikk og diskuterte dette ivrig, men religiøse var de ikke. Bjerkås tok artium og giftet seg tidlig. Hvem kunne ane at en tradisjonell oppvekst og husmortilværelse skulle avløses av offentlige protester mot Quisling, som etter hvert førte til at hun havnet på Grini?

Andre verdenskrig skulle bli avgjørende for Ingrid. Hun sa selv at det var krigen som hadde ført henne inn i prestetjeneste. Midt i krigens håpløshet opplevde hun en religiøs vekkelse. Den skulle gi Ingrid en kraft og et mot hun knapt visste at hun eide.

Hun talte Quisling midt i mot på Slottsplassen, i full offentlighet, hun skrev brev til ham der hun uttrykte sin klare mening. Hun fikk etter hvert den berømte diagnosen «jøssingismus anglemanicus paranoidformis», det førte til en rettssak som skulle stadfeste om hun led av sinnssykdom. Retten fant at det gjorde hun ikke. Men etter at hun også skrev et anklagende brev til Terboven, havnet hun på Grini, hvor hun tilbrakte ett år.

Etter krigen begynte hun å studere teologi. Da hun ble ferdig med studiet i godt voksen alder, var det vel ingen som trodde at nettopp hun skulle bli Norges første kvinnelige prest. Gjennom en lovendring ble det åpnet for kvinnelige prester allerede i 1938, dersom ikke menigheten reserverte seg mot det. Men da Ingrid var ferdig med studiene i 1960, fantes det fortsatt ingen kvinnelige prester. Dette var en tid med harde kirkestrider og steile fronter, både i saken om kvinnelige prester og i andre kirkesaker. Det skulle mer enn alminnelig styrke og mot til for å stå imot de konservative delene av kirken, der mektige menn ikke skydde noen midler i sin kamp. Offentlige svertekampanjer, ryktespredning, motstand, det var ingen lett vei å gå. Men Ingrid Bjerkås hadde et kall – og dagen da hun ble ordinert i Vang kirke i 1961, skapte norsk historie.

VIET FRASKILTE
Etter flere søknader fikk hun endelig jobb som prest på Senja, der hun virket i fire år. Dette er den beste delen av boken, med fine skildringer av livet der oppe, der Bjerkås sitt ektefølte engasjement kommer godt fram. De mest interessante partiene er når man kommer tett på Ingrid selv og hennes radikale holdninger. Det gir en dypere forståelse av hvorfor akkurat hun ble vår første kvinnelige prest. Etter at hun forlot Senja, var hun blant annet en populær dåps- og vielsesprest, og hun viet fraskilte, noe som ikke var vanlig på den tiden. Hun var godt likt av dem hun var prest for, og hun var med på å endre presterollen mot en mindre autoritær stil.

Mange innen Kirken hadde håpet at det skulle bli med Ingrid, at ingen andre kvinner skulle søke seg til prestestillinger, men i stedet ble hun en pioner som åpnet dører som til da hadde vært stengt. Mange av de kvinnelige prestene som fulgte etter, holdt seg unna Ingrid, hun var fortsatt en kontroversiell figur for mange. Men Ingrid mente selv at hun ikke hadde hatt noe valg: Uretten som ble begått mot kvinner, måtte rettes opp, de måtte få samme anerkjennelse som menn.

Denne biografien er med på å gi Bjerkås oppreisning i kirkekretser, sent, men så fortjent! Tønnessen er modig som børster støvet av mørkemennenes uttalelser og viser fram ondskapen i motstanden som rammet Ingrid. I våre dager er det sjokkerende å lese hvor ekstreme de faktisk var. Denne kampen gir gjenklang også i dag: Spørsmålet om homofile prester preget kirkemøtet i år. Frontene er der fortsatt, det er bare kampsaken som er endret.

OVERRASKENDE MODERNE
Lesebok for jenter ved Solveig Aareskjold er en perle av en bok. Dette er boken jeg skulle ønske jeg hadde lest da jeg var ung! Aareskjold henter fram utdrag fra litteratur fra oldtiden til i dag med jenter i hovedrollen. I innledningen sier hun at disse tekstene burde ha stått i skolebøkene for lenge siden, og det har hun aldeles rett i. Tekstene viser jenter og unge kvinner som tenker og handler som fullverdige samfunnsborgere. Her er det ingen kvinner som er hjelpeløse ofre for mannlig makt. De møter motstand, ja, men ikke som passive undersåtter. De står opp for det de tror på, de går sine egne veier. Tekstene er skrevet av kvinner, stort sett, og til hver tekst er det et innledningskapittel der det blir gjort rede for konteksten til den aktuelle teksten. Dette er et godt grep, som gjør tekstene tilgjengelige for moderne lesere. Tekstutvalget har en vid geografisk spredning og er overraskende moderne i innhold og tematikk. Denne boken er ikke bare med på å tydeliggjøre det faktum at sterke, modige og handlekraftige kvinner har funnes til alle tider. Den gir også lyst til å lese mer fra disse tekstene enn bare utdragene man får presentert her.

Aareskjold er en mester i å relatere hver enkelt tekst til vår egen tid. Det siste kapitlet, om mot, med utdrag fra Suzanne Collins’ The Hunger Games, skriver heltinnen Katniss Everdeen inn i en tradisjon, en lang linje av sterke kvinner, som tar ansvar og skaper sitt eget liv, uansett hvilke livsvilkår de ellers lever under.

Historien om den kristne Perpetua er fengslende. Hun levde i Kartago rundt år 200 og måtte dø for sin kristne tro. Eller: Hun valgte å dø. Hun hadde en liten sønn og kunne sluppet ut av fengselet dersom hun hadde fornektet sin kristne tro. Det ville hun ikke; hun var først seg selv, siden mor. Det leder tankene hen på dagens mødre, som kjemper for å få plass til alle deler av seg selv i livene sine, ikke bare moderskapet.

Mest fascinerende av alle disse kvinnene er kanskje dronning Kristina av Sverige. «Det har ikkje funnest maken til kvinnfolk her på våre kantar verken før eller seinare», skriver Aareskjold. Kristinas far, kong Gustav Adolf, bestemte at hun skulle være tronarving til tross for at hun var jente, og før han døde da Kristina var liten, hadde han forsikret seg om at hun skulle få en solid utdannelse, både teoretisk og praktisk. Kristina viste seg å være usedvanlig intelligent, gjetordene om henne nådde til og med Descartes, som flyttet til Sverige for å ha samtaler med henne. Det lille tekstutdraget gir et bilde av en usedvanlig sterk og selvstendig ung kvinne som alltid går sine egne veier.

SAMME MOTSTAND
Har disse bøkene noe å si til dagens kvinner? Ja, det har de! Foregangskvinnene har vært der, de sterke og fryktløse som banet vei, de som ikke ville gjøre seg mindre enn de var. Ved å bli kjent med deres historier kan en bevissthet vekkes hos den oppvoksende slekt, en bevissthet som kan få dem til virkelig å bruke de enestående mulighetene de har, muligheter som for et par generasjoner siden var ikke-eksisterende for kvinner, selv i Norge. Det kan også skape en annen forståelse for kvinnekamp på verdensbasis. Hvor mange kvinner lever ikke under lignende forhold, hvor mange kvinner møter ikke samme motstand som Ragna Nielsen og Ingrid Bjerkås, selv i dag? Så spørs det bare om dagens kvinner leser disse bøkene, da.

Heldigvis er vi nå inne i en bølge av bøker om våre store kvinner, men fortsatt er det altfor få av de viktige kvinnene som får sine historier fortalt. Og når skal menn begynne å skrive om disse kvinnene?