Glede og desperasjon

Likevel, sjelden leser jeg en så sympatisk sakprosa, skrevet på et rikt og variert nynorsk. Hva handler boka om? Reklamen spiller på at dette er en bok om Norge og havene som formet vilkårene for menneskelivet her i nord. Det er en lesning jeg er uenig i. Slik jeg leser Todal, handler boka om mye mer enn nasjonen Norge og om havenes betydning for norskingene. Snarere tematiserer den hvor prekær naturen er, og hvor svakt mennesket står i den. Sånn sett er Todals bok uttrykk for et bestemt verdensbilde, en ideologi. I dette verdenbildet er naturen radikalt ustabil, og mennesket spiller en uavklart rolle i den. Vi er del av naturen, men framstilles også som en fremmed art. Vi ødelegger naturen, men skaper stadig ny kunnskap som også kan gjøre tilværelsen bedre.

HVALER SOM ENDEPUNKT
Rammefortellingen er en reise rundt kysten av Norge, med start i Barentshavet og med Hvaler ytterst i Oslofjorden som endepunkt. Gjennom ni deler og fjorten tekster tar Todal oss med på seilas over store havdyp, inn blant skjærene og inn i fjordene. På turen møter Todal mennesker med havet som arbeidsplass: kystvakta ved Svalbard, marinbiologer i Norskehavet, brislingfiskere i Sognefjorden og ringnotmannskap i Nordsjøen.

Fiskeriene er det stadig tilbakevendende motivet. Det settes hele tiden i et økologisk perspektiv, i skjæringspunktet mellom menneskene og kreftene som dypest sett former livsbetingelsene i havet: havstrømmer, klima, geografi. I hvert kapittel utforsker Todal en nærmere tematikk knyttet til havområdet eller distriktet han besøker: historiske overblikk og fortellinger om fiskearter.

Todal har et nysgjerrig og rolig blikk. I tenksomme tekster skriver han om fiskerienes betydning for menneskene, samtidig som han viser hvor kortvarige mange av fiskeeventyrene var, og hvor ødeleggende de var for naturen. Tekstene har ikke spor etter den optimistiske tonen som preger perspektivløse verk om næringslivet. Her er ingen enøyd feiring av helter og pionerer, men en stadig refleksjon. I kapitlet «Ringar i vatnet» om oppdrettsnæringen gis det rom for menneskene ute ved merdene, samtidig som Todal går inn i en diskusjon om natur, penger og politikk. Hvorfor har næringen så stor makt, spør Todal, og gir tre svar: Næringen er distriktsnær, den er patriotisk og har ikke minst framtiden foran seg. Det er dette vi skal leve av etter olja. Da er det meste lov.

GODE METAFORER
Todals tekster er rike. Han har gode metaforer og fine observasjoner. «Språket slepper taket i terrenget når menneska ikkje treng det lenger», skriver Todal i en refleksjon over hvordan stedsnavn forsvinner i takt med at menneskene slutter å bruke naturen. Han skriver om saltvannet som et slør over havbunnen, som måne og sol to ganger i døgnet trekker bort, og sikter med det til tidevannets bevegelser. Evolusjonen, heter det, har bredd ut en «breiare livsvifte» i varmere strøk enn i kalde. Naturen personifiseres: Barentshavet «hugsar ein kuling ved Kola, ein storm ved Svalbard, ein dønning frå Novaja Semlja».

Havlandet beveger seg inn i et boklandskap tett befolket av bøker om hav, fisk og sivilisasjoner. Todal nevner en bok spesielt, Mark Kurlanskys klassiker fra 1997, Cod. A Biography of the Fish That Changed the World. Kurlansky var en pioner og åpnet et marked for historier belyst gjennom én gjenstand og for bøker med tematikk om havet. Todal er skeptisk til Kurlansky og viser hvordan han bygger på et sviktende faktagrunnlag. Jeg er enig med Todal. Kurlanskys tekster er overflatiske og går sjelden dypt ned i materien. Forskjellen mellom de to bøkene viser utviklingen i den litterære sakprosaen de siste 25 årene. I dag kan ingen slippe gjennom med bare en god idé, også gjennomføringen må være solid.

LITTERÆR SAKPROSA
Dette viser til en sentral problemstilling. Skal sakprosa gi mer enn leseglede i øyeblikket, må den bygge på refleksjoner over et materiale som ligger utenfor forfatterens tekst. Strevet med å forstå må være synlig. Jeg som leser må stole på at forfatteren har arbeidet seg gjennom et stoff før teksten skapes og med det låser erkjennelsen fast i en fortelling. Selvfølgelig, for en lekperson er det vanskelig å bedømme grunnlaget for tekster som Todals Havlandet. Jeg må stole på vurderingene hans, og jeg stoler på Todal fordi han skriver godt. En god tekst er forførende, den får meg til å slippe det kritiske blikket. Todal får meg der han vil ha meg, kan jeg tenke. Hva kan jeg si om Todals refleksjoner over berget med rapporter, bøker, artikler og statistikk som er knyttet til hav og fiskerier? At boka hans har skjulte fotnoter? Eller at tekstene hans er troverdige fordi jeg tror på fortellerstemmen?

Jeg kan også si dette: Todals bok er litterær sakprosa, ikke faglitteratur. Det er en sentral forskjell mellom de to sjangerne. Fagteksten er bundet til et kollektivt fagmiljø, hvor målet er en stadig konstruksjon av bedre kunnskap om nye felt og nye problemstillinger. Det snakkes om forskningsfronten, som om kunnskapen flyttes framover mot et mål. Hjelpeløse tekster, sett fra utsiden, kan være epokegjørende. Litterær sakprosa reflekterer også faglige tradisjoner, men jeg leser slike tekster som individuelle verk og mindre som uttrykk for tendenser i et fag. Men også den litterære sakprosaen står i et forhold til tekster utenfor seg selv; den kan leses som barometer for aktuelle verdensbilder og tidsbestemte ideologier.

BLIKK I ENDRING
Et begrep som «verdensbilde» kan være synonymt med en mentalitet, en grunnleggende forståelse av hvordan verden henger sammen. Ikke minst kan det være et begrep som sier noe om hvordan menneskene opplever seg selv i verden. Det som gjør Todals tekster til gode sakprosatekster, er at han spør hvordan slike verdensbilder skapes og omskapes, ja er under stadig forandring. Nettopp det er et sentralt poeng hos Todal, hvordan ny og annerledes kunnskap stadig skyver verdensbilder ut av vater og skaper nye rammer for å forstå verden og havet.

Etablering av kunnskap og endring av verdensbilder er et bærende motiv i disse tekstene. Dette skjer veldig konkret: I kapitlet om kontinentalsokkelen er Todal på reise med forskningsskipet «G.O. Sars» langs kanten av kontinentalsokkelen mot Norskehavet. Marinbiologene er heltene her ute, han kunne vært en slik selv, innrømmer han. De er fagfolk som kartlegger, registrerer, beskriver og prøver å forstå livet på sokkelen og langs kanten mot dypet. Ny kunnskap endrer menneskenes forståelse av naturen og sniker seg inn i dagligspråket. Også andre fag bidrar. I dag er det undersjøiske Storeggaskredet for mer enn 8000 år siden et kjent begrep, et skred geologer først fant restene av da de søkte etter olje på sokkelen for ikke mange tiår siden. Menneskenes blikk på verden endres hele tiden. Da kontakten tvers over Skagerak økte for et par tusen år siden, må det ha «omskapa verdsbileta på grunnleggjande vis», skriver Todal. Menneskene langs norskekysten ble knyttet til kontinentale nettverk. «Nordvegen» ble skapt, og grendelag langs kysten fikk en annen verden å forholde seg til.

TRAGISK ROLLE
Todal skriver ikke tekster preget av tilstrebet objektivitet. Han vil noe, men hva? Fremme et blikk på verden? Hvilket verdensbilde er Todals tekster selv uttrykk for? Jeg vil hevde at tekstene reflekterer et utpreget prekært verdensbilde. Usikkerheten er fundamental. Menneskenes rolle i spillet er tragisk: Vi har store krefter og rike muligheter til å erkjenne verden, men også en enestående evne til å smadre det vi kommer over. Vi gjør det ikke alltid av ond vilje, men i god tro. Vi fullbyrder vår egen skjebne. Der ligger en nøkkel til Todals verdensbilde, tror jeg.

Men en slik mangel på stabilitet er innebygd i naturen selv, mener jeg å lese. I kapitlet om strendene skriver Todal om hvordan menneskene i løpet av 1800-tallet erkjente istiden og deretter landhevingen. Lenge før det hadde mennesker observert hvordan forholdet mellom hav og land stadig ble forskjøvet. Gode og dype hav ble over tid grunne poller i takt med at landet steg. Det var ikke første gang naturens volatilitet viste seg. Steinalderens Doggerland forsvant for om lag 7500 år siden i takt med at isen smeltet og havnivået steg. Hva som en gang var et rikt sletteland, ble til Nordsjøen.

ET TVISYN
Menneskene bidrar til å gjøre naturen enda mer ustabil. Gjennom menneskeskapte klimaendringer smelter isbreer, og havene varmes. På Vestlandet er ikke lenger landheving en utfordring. Der opplever man det motsatte: Havnivået stiger, og det som en gang var sikker landjord, ligger snart i en utsatt sone hvor springflo stadig truer det menneskene har bygd opp. Arter vi har levd ved og av gjennom århundrer, flytter. Hvor lenge vil skreien gyte i Lofoten? Også lokalt ødelegger menneskene økologien. Vettløs fangst og overfiske er stikkord. Katastrofen skjer til stadighet: I teksten om Barentshavet er ikke norske fangstmenn barske menn, men også drapsmaskiner som selvfølgelig ikke kunne unngå å ta livet av den siste hvalrossen på Bjørnøya vinteren 1866. Todal unngår omskrivningen: Fra brua på KV «Svalbard» ser han åstedet gjennom kikkerten.

Todals bilde av en verden som er fundamentalt ustabil, går sammen med et tvisyn på menneskene. Han beskriver oss som en fremmed art i naturen, som en art fra verdensrommet: Lerøys oppdrettsanlegg «blinkar så framandt på haustkvelden, det likna ein romstasjon som flyt i den mørke fjorden». Våre krefter er formidable, og det gjør oss stadig overmodige. Menneskenes årlige uttak påvirker ikke sildebestanden, ble det hevdet fra norsk vitenskapelig hold i 1960-årene. Det hele endte nær katastrofen. Samtidig er Todal nær menneskene, ikke bare de gode hjelperne, som marinbiologene og mannskapet på kystvakta, men også trålermannskapet, hvalfangere, ringnotfiskere og oppdrettere. Menneskesynet i boka pendler mellom humanisme og fortvilelse. Det er som om han sier med Strindbergs gudinne Agnes: Det er synd på menneskene.

DE NORSKE HAVENE?
Innledningsvis poengterte jeg at reklamen for boka spiller på forholdet mellom Norge og havene. Undertittelen på boka er Historia om hava som skapte Noreg. Dette er et valgt perspektiv, tror jeg, i regi av Todal selv. Han samtaler med en over 200 år lang tradisjon av tekster, skrevet av offiserer, teologer og naturforskere. Gjennom beskrivelser av landskapet og naturen ble det norske landskapet utvidet, «Norge» ble skapt geografisk. Noen steder er det som om Todal selv hever Norge fram som noe bestandig, som noe fast. Dette er en fortelling om de norske havene, skriver han. Han viser til marinbiologer som kartlegger havet på vegne av staten Norge. De er som byråkratene som holder folkeregisteret ved like.

Et slikt nasjonalt perspektiv bryter med det jeg mener å lese som et fundamentalt prekært verdensbilde i tekstene, hvor alt flyter og alt går til grunne. Også nasjoner er fundamentalt ustabile, vil jeg hevde, slik boplassene på fortidens Doggerland i Nordsjøen viste seg å være. Norge vil bli borte med tiden. Derfor tror jeg ikke helt på påstandene hans om det norske. Her skal jeg legge til at Todal aldri forteller norske heltehistorier. Todal bagatelliserer ikke norske fiskere og norske fangstmenn, men han setter dem inn i en kontekst.

Dette får meg til å tenke at det norske hos Todal ikke er heltebragder og de store offentlige fortellingene om oss selv. Kanskje det norske hos Todal er folk flest, mennesker som lever langs og ved sjøen, som stadig strever med å leve et liv hvor de ikke gjør for mye skade. Det er som om nøkkelen til Todals tekster ligger i tredje strofe av Ivar Aasens «Nordmannen» og fiskerbondens nysgjerrighet over livet han vil se «ned i kavet». Det er, vil jeg si, flertydigheten som gir Todals bok karakter.

Åsmund Svendsen (51) er historiker og forfatter.