Folkedypets formidler

Jørgen Moe var romantikeren som ble teolog og biskop. I dag er han mest kjent som parhesten i Asbjørnsen og Moe, merkevaren bak de norske folkeeventyrene. Nevnes navnet Jørgen Moe alene, er det færre som har kunnskap. Det er derfor på tide at Moe fikk sin biografi, ikke minst med tanke på det kommende Moe-jubileet i 2013.

Gjefsen gir en kronologisk fremstilling av Jørgen Moes liv fra oppveksten på Mo gård på Ringerike til hans død i Kristiansand i 1882. Denne gang har ikke Gjefsen lykkes i like stor grad som med sin biografi over Asbjørnsen fra 2001.

Eventyr og folkeminne
Mange mener Moe som ideolog og stilist betydde mer for eventyrene enn Asbjørnsen. Men det var samarbeidet mellom de to som gav store resultater. Det unike samspillet kommer blant annet frem i brevvekslingen mellom Asbjørnsen og Moe i årene 1842–44. Det var en utfordring å overføre folketradisjonen og det muntlige bygdespråket til et «Bogsprog», som ikke svekket det opprinnelige uttrykket. Skulle de skrive Stolbebod eller Stabur? Gjefsens gjenfortelling av kildene viser at diskusjonene var mange og langt fra samstemte og hjertelige.

Gjefsens slutninger rundt samarbeidet er en av mange tråder som kunne trengt en tydeligere hypotese. Biografiens store svakhet er at temaene ikke struktureres og analyseres samlet, der det kunne vært behov for det. Siden Jørgen Moe er mest kjent for eventyrene kunne jeg ønsket meg et eget kapittel som tok for seg “eventyrstilen” under ett. Da hadde det blitt rom for et mer detaljert dykk i 1800-tallets språksituasjon og stilistisk debatt.

Som i biografier flest er Moes liv presentert kronologisk, men tidslinjen virker som en tvangsaktig mal over formidlingen. Halvveis i boka er Moe halvveis i livet. Gjefsens springer progressivt fra den ene anekdoten til den andre, for å holde tritt med sidetallet og krokene i Moes liv. Jeg er ikke fornøyd med tempoet, langt mindre at interessante temaer ofte synes uttømt før refleksjonen er i gang.

Men Gjefsen viser samtidig spennvidden i Moes folkloristiske interesser, og gir en detaljert oversikt over Moes innsamlingsferder av folkeminne, vel og merke hvis leseren makter å samle trådene. Dette gjelder også når Gjefsen skriver om den ideologiske motivasjonen for eventyrarbeidet. Inspirert av Brødrene Grimm mente Jørgen Moe at han fant det opprinnelige utrykket for folkeånden i folketradisjonen. Det gjaldt å foredle det spesielle til noe allment nasjonalt.

Dikterisk engasjement
Gjefsen har gjort grundige undersøkelser i Moes omgang med Christianias samtidige åndsliv. Beskrivelser av Moes relasjoner til Welhaven og maleren Gude bidrar til å belyse Moe som en nasjonsbygger i kulissene. Sangene Moe skrev til diverse markeringer i byen, og utdrag fra aviser og tidsskrift viser frem en humoristisk, livsglad dikter og kritiker med snert, som når Wergelands oder får gjennomgå i Morgenbladet. Slike tekster kunne kastet lys over Moes produksjon mellom stive permer, men problemet er at Gjefsen sjelden fordyper seg i de litterære aspektene. Til tross for selvstendige vurderinger rundt Moes kjente forsøk på å gjenskape en tapt gullalder i diktning og eventyr, er det vanskelig å øyne nye og tankevekkende tilskudd til Moe-resepsjonen.

Dessverre er Gjefsen ofte opptatt av mindre interessant kuriosa som setter oppmerksomheten på prøve. Leserens gode hukommelse tas for gitt når personer og tema som er introdusert langt tidligere i boken behandles innforstått. Spesielt er dette tydelig i de mange sitatene som flere steder burde vært oppsummert gjennom tydeliggjørende kommentarer, eller transkribert til fordel for dveling ved temaer, som for eksempel Jørgen Moes interesse for – og omgang med – barn og barndom. Flere sitater fremstår lite forankret, og da er det desto mer uheldig at listen over sitater bak i boken ikke er merket med sidetall. Når Sten Inge Jørgens i VG omtaler bokens som «frydefull lesning» og fremhever Gjefsen formidlingsevner (20.11.11), er det derfor vanskelig å si seg enig. Biografien hadde med enkle grep blitt bedre.

Fra samfunnsrefser til kirkereformator
Til biografiens forsvar må dens andre del fremheves. Den tar for seg Jørgen Moes liv etter 1850, hans virke som prest og biskop. Her skildres Moes reise fra streng folkerefser i Krødsherad til kirkereformator og prominent kirkefader. Et ledigere språk og en mer strukturert historiefremstilling bidrar til at det jeg finner minst interessant i Moes liv, paradoksalt nok er det mest leseverdige. Blant annet er Moes kamp mot brennevinservering på Krøderens første dampskip og ukristeligheter som bannskap og nattlige frierier lystig lesing. Kanskje peker dette tilbake på at Gjefsen har stått friere i forhold til tidligere Moe litteratur? Siden Gjefsen har konsentrert seg om områder i Moes liv som tidligere har vært mindre belyst, savner jeg en tydeligere skissering av bokens prioriteringer.

Et isolert og lidende unntaksmenneske?
Hvorfor Moe i 1850 forlot folkeminnene til fordel for en prestekarriere er omdiskutert. Enkelte har pekt på dette som et brudd i Moes liv, en «religiøs krise» der nasjonalromantikken måtte vike for modernisme og pietisme. Sigurd Aarnes kjente ord: Estetiker og Lutheraner brukes også til å strukturere Gjefsens todelte biografi. Gjefsen skriver undersøkende om det han omdøper fra “en religiøs krise” til en «midtlivskrise». Det har vært savnet, fordi temaet har vært preget av uvisshet.

Det hersker liten tvil om at Moe hadde det vanskelig vinteren 1850. Han fikk ikke forlenget statsstipendiet for å arbeide videre med folkeminnene, og fremtiden som lærer i Christiania så ikke lys ut. Spesielt ikke når Moe beilet til en av byens finere frøkner. Men om vinteren vet vi lite, og når det kommer til omgang med ikke-eksisterende kilder, er det et poeng å mane til taushet og ikke til tolkning. Gjefsen skriver: “Moes østlandsnatur fornektet seg ikke; når det var noe riktig alvorlig fatt, tidde han ” (s. 186). Det er å trekke det altfor langt slik Gjefsen sier til VG: «Moe var det vi i dag kaller en bipolar person. Han hadde en sammensatt personlighet. Han var hyperaktiv i en periode med stor arbeidsaktivitet, så var han borte fra alt og alle i opp til et par år” (VG 20.11.11). Én ting er å retrospektivt gi psykiske diagnoser, en annen ting å bedrive vilkårlig kildetolkning. Når det ikke finnes kildemateriale fra de fire første månedene i 1839 tolker Gjefsen det som at han leste døgnet rundt til sin embetseksamen. På den annen side tolkes periodevis mindre brevveksling mellom Jørgen Moe og henholdsvis Welhaven og Asbjørnsen som et tegn på tett kontakt.

Når det gjelder Moes mange nedturer undrer jeg meg med Anders Aschim i Dag og Tid, over hvor lett Gjefsen lar den portretterte slippe unna med diagnosen han setter på seg selv: “Melancholie”. Moes depresjoner burde vært diskutert i lys av den romantiske kunstnermyten, og biografiens tendens til å fremstille diktere som lidende unntaksmennesker.

Biografi med mangler
Med biografens vektlegging av til dels underholdende kirkehistorie, er det kanskje ikke så rart at det var avisen Vårt Land som utropte biografien til en av fjorårets beste bøker. Beklageligvis for Jørgen Moes skyld og den formidleren han var, så fortjener ikke boken en så stor heder. Gjefsen lykkes ikke godt nok verken med disponering av relevant innhold eller øvrige formidlingsstrategier. For den jevne leser er det nok mange som vil finne boka underholdende, men for særskilt interesserte kan det nok være en bedre investering å lese i originalkildene selv.

(Denne anmeldelsen er ikke publisert i papirutgaven av Prosa.)