Allerede før den var utgitt, hadde agenturet bak Livet er livsfarlig! spilt opp til budkrig. Forlag i Tyskland, Sverige, Tsjekkia, Romania, Danmark og Spania sikret seg rettighetene til å oversette og selge boka i sine markeder. Historien om livets utvikling, fremstilt av geolog Reidar Müller og tegneserieskaper Sigbjørn Lilleeng, vil dermed få en usedvanlig bred leserskare.
Historien begynner på Naturhistorisk museum i Oslo, der Liv (vanskelig å oversette dette!) er på en drepende kjedelig klassetur. Medelevene er kjipe, læreren teit. Under omvisningen snubler Liv bort fra klassen og møter den entusiastiske dinosauren Iggy, som slett ikke lar seg smitte av hennes dårlige humør. Nei, fortiden er verken kjedelig eller død! Lille Iggy kan vise Liv de største, skumleste, kuleste og farligste dyrene som noen gang har levd, om hun bare blir med ned til kjellerlaboratoriet og stiller seg på en monstrøs maskin, Iggytron 2000.
Grepet er godt, og Knut (7) henger med. Ikke minst på grunn av Lilleengs fantastiske tegninger. Det må være noe med formatet som treffer bedre enn en illustrert faktabok. Tegneserie er både film og litteratur på samme tid.
Tidsmaskinen sender Liv og Iggy tilbake til jordas begynnelse, der asteroider, støv og gass klumpet seg sammen for 4,5 milliarder år siden. På med oksygenmaskene! Vi blir introdusert for bakterier, som la grunnlaget for fotosyntesen. «Vi er dødsmange, men dere ser oss ikke!» roper en bakterie med arbeidshjelm. «Liv, du har flere bakterier i munnen enn det er mennesker på jorden!»
Boka er full av artige fakta, og Müller har lovet oss at fakta er fakta. At de lærde strides om antall beboere i munnhulen, får så være.1 Økosystemet i munnhulen er ikke beskrevet en gang for alle, likesom livets første bevegelser. Som Müller påpeker avslutningsvis: «Det vi vet i dag, kan være forskjellig fra det vi vet i morgen.»
Liv og Iggy trer på seg dykkerdrakt for å se hva som skjer under vann, for det er her det skjer. Mens det fortsatt er «ganske dølt» på land, er det «party» i havet. Tegningen illustrerer poenget: goldt land og lyden av teknomusikk som stiger opp fra havet. Vi får vite at manetene, slik vi kjenner dem, har eksistert i minst 600 millioner år. «De har verken rompe eller hode, og bruker samme hull til å spise og bæsje med»! Dyr med symmetrisk kroppsform, med munn i den ene enden og anus i den andre, skal man vente mange millioner år på.
Omsider kravler fiskepadden Ichthyostega opp på land med både gjeller og lunger. Han har sju fingre og sier «gimme seven», noe Knut synes er morsomt. Strengt tatt er det vel bare funnet fossiler av bakbena med sju tær, men igjen – dette funker.
«Jeg trodde dinosaurene kom først, jeg», sier Knut før han sovner.
Vi blar videre til «den største masseutdødelsen noensinne» (perm-trias-utryddelsen), som jeg leser som «den største massedøden noensinne». Sånn er det når man leser for barn, det enkleste er alltid det beste. Det skal likevel nevnes at forenklingsrefleksen min stort sett er overflødig i Livet er livsfarlig!.
Replikkvekslingene er like levende som talespråket. Vanskelige ord er der fordi de er vanskelige. Iggy er alltid rask med å fylle begrepene med innhold, gjerne etter et «Hæ?» eller «Asfaltsjø?» fra Liv, og det kunne ikke vært gjort smidigere.
Jeg tør påstå at enhver som ikke allerede har inngående kjennskap til hvordan alt henger sammen, vil lære noe nytt. Boka treffer nesten alle aldersgrupper. Faktaboksen om konvergent evolusjon – at flyveevnen i ulike dyregrupper har utviklet seg uavhengig av hverandre – hopper vi bare over. Enkelte ting er mat for de litt eldre. Knut kan likevel følge framdriften i historien, og mye fakta er forankret i kjente størrelser. At hjertet til en blåhval veier like mye som tre voksne mennesker, er enklere å få grep om enn 180 abstrakte kilo.
På siden «Hval i alle dager?» ser vi hvordan hvalen har utviklet seg gjennom 50 millioner år, fra en landlevende, firbent skapning ved navn Pakicetus. Klør ble til luffer, forben til finner. Det er altså ikke bare padder som har kravlet opp fra havet, men pattedyr som har svømt ned i det!
Iggy har lovet oss at vi skal få møte verdens farligste dyr, og noen av oss forstår hvor det bærer. «Homo betyr menneske», sier Iggy, og jeg hopper videre til Liv sin snakkeboble: «Det er det vi kaller de kjipeste mobberne på skolen.» I alle dager … «Glem det, Knut! Jeg glemte å lese i ruten over! Neandertalere!»
Så var det verdens farligste dyr, da. Liv må gjette. Løver? Isbjørn? «Nei, du er verdens farligste dyr», sier Iggy mens en fortumlet Liv plastres opp på en plakat under overskriften «Dette monsteret har utryddet over 350 pattedyrarter!» Knut sier det samme som Liv før hun rekker det: «Jeg har ikke drept noen!»
En hai som sier hallo, klarer vi nå å plassere visuelt, langt tilbake i utviklingshistorien. De har levd på jorda i over 400 millioner år og overlevd alle slags farer. Nå blir det færre og færre av dem, står det. Sjimpansene, våre nærmeste slektninger i menneskeapefamilien, er også truet. Dette har vi voksne hørt før. Men tidsperspektivet i boka setter endringene i relieff. Homo sapiens har bodd på planeten i skarve 300 000 år.
Likevel fylles ikke leseren med avmakt. Dette er en historie om hvordan alt på jorden henger sammen, og hvordan vårt eget livsløp er en del av en uavbrutt rekke med utvikling i verdenstidens millioner av år. Spor etter utdødde forfedre finnes i kroppen vår, og vi får se hvordan Liv har fått gripeevne, kjeve, hud, hår og ryggrad fra ulike skapninger som har levd før oss. Hadde ikke dinosaurene dødd ut, ville kanskje ikke våre pattedyr-forfedre klart seg.
Som et bilde på det moderne mennesket har Lilleeng tegnet Leonardo da Vincis vitruviske mann, og beskrivelsen er ganske presis:
Leser bøker
og ikke minst
tegneserier.
Knut har lyttet og sett, fra perm til kvartær. Lese kan han ikke, siden barn på steinerskolen lærer skriving før lesing. Her skal man kunne skrive ned egne tanker før man leser andres. Noe må man allikevel høre. På skolen er det mytiske fortellinger som gjelder, de samme igjen og igjen. Rytme sparer kraft og frigjør oppmerksomhet til å oppdage noe nytt.
Om man først skal «tenke med et fremmed hode i stedet for sitt eget», slik Schopenhauer beskriver lesing, er det naturligvis ikke alt som fortjener gjentakelse. Dårlige bøker kan man aldri lese for få av, gode aldri for ofte.
Enhver viktig bok bør man straks lese to ganger, dels fordi man annen gang begriper sakene i deres sammenheng og først forstår begynnelsen ordentlig når man kjenner slutten; dels fordi man til hver passasje bringer med seg en annen stemning og et annet humør enn første gang, slik at inntrykket blir forskjellig.2
Livet er livsfarlig! er en bok som tåler gjentakelse, og den bør leses på nytt. Kanskje vil man legge merke til at lærerens ansikt faktisk er asymmetrisk på første side, lik en amøbe eller manet fra presymmetrisk tid. Men helst fordi stoffet først må omgås med en viss letthet, før selvstendige tanker oppstår.
Jeg ser for meg alle de spansktalende, tsjekkiske og rumenske barna som snart skal bla i hver sin versjon. I et eller annet hjørne av verden er det helt sikkert noen som vil bite på Müllers invitasjon: «Kanskje det er du som gjør den neste store oppdagelsen?»
1. Det vanlige anslaget synes å være 6 milliarder. Se for eksempel https://www.forskning.no/bakterier-tenner/du-har-seks-milliarder-bakterier-i-munnen-flere-av-dem-er-resistente-mot-vanlige-bakteriedrepende-midler/2057787.
2. Schopenhauer, A. (1997 (1851)). Om det gode og det slette, Pax Forlag. Oversatt av Sverre Dahl.
