En tragisk heltefortelling

Tron Øgrim ville bygge et alternativ til kapitalismen og Arbeiderparti-staten. Han lyktes ikke, men «forsøkte i hvert fall». Formuleringen oppsummerer Bo Brekkes ferske biografi om AKP (m-l)-ideologen Tron Øgrim (1947–2007).

Ikke dermed sagt at biografien er ukritisk. Brekke går gjennom de «obligatoriske temaene», som våpen i ml-bevegelsen, overvåkning av NKP-medlemmer og den apologetiske holdningen til Pol Pots terrorregime. Han mener også at AKP (m-l) på 70-tallet bygget på en «ledelsesform som hadde overlevd seg selv», og som «baserte seg på maktmisbruk og undertrykking av medlemmene – ikke fysisk, ikke terror, men manipulasjon».

Brekke stiller likevel ikke det overordnede spørsmålet: Hva var det med Tron Øgrim som gjorde at han bygget opp en slik bevegelse? Brekke antyder flere svar, men gjør knapt noen analytisk innsats for å få frem sammenfattende konklusjoner. I stedet er han flere steder opptatt av å forsvare Øgrim og å tolke ham i beste mening.

SYMPATISK INNSTILT Det er kanskje ingenting annet å forvente. Bo Brekke har bakgrunn fra ml-bevegelsen og gjør det klart at han fremdeles er sympatisk til deres politiske prosjekt.

I et oppslag i Klassekampen 8. juni 2012 forklarer Brekke at AKP var «et opprør mot selve systemet», og han beklager at «sentrale SV-ere ikke lenger vil kalle seg marxister». Å fortelle Øgrims historie vil gi mulighet til å tenke over «hvor klokt det er å bannlyse muligheten for systemendring». Brekke etterlyser altså at noen tar opp arven etter AKP (m-l).

Denne holdningen preger boken. Etter tjue års etterkrigstid med optimisme og økonomisk vekst levde vi «godt på det store flertallets elendighet», skriver Brekke. Hvorfor skulle ikke da «unge Trond Øgrim tro på et annet og mer rettferdig samfunnssystem»?

Øgrims oppgjør med Sosialistisk Folkeparti var betimelig, ifølge Brekke. Øgrim «satte fingeren på SF-ernes ømme punkt: at de ikke hadde noe reelt politisk alternativ til sosialdemokratiet». Brekke mener det var «noe narraktig ved SF» fordi «partiet manglet svar på de viktigste spørsmålene». Diagnosen forutsetter at man deler Øgrims syn, nemlig at det viktigste var å svare på hvordan man kunne velte kapitalismen og sosialdemokratiet.

I Klassekampen mener Brekke at Øgrim «var ekstremt god til å analysere den politiske situasjonen og peke ut hva man kunne og burde gjøre». Likevel gjorde han ikke alt riktig, understreker Brekke i boken: «Så kan man innvende at Trons helhetlige svar ikke var så mye å skryte av når det kom til stykket. Men han forsøkte i alle fall.»

SCIENCE FICTION Vi får vite at Øgrim var «ekstremt sosialt umoden» og «en gutt som stengte sin nære virkelighet ute». Science fiction og bøker om politikk og filosofi ble en erstatning. Klaus Hagerup spurte om ikke Tron kunne holde et foredrag om science fiction på gymnassamfunnet. Nei, han hadde lest for lite, bare 700 bøker. 17 år gammel sluttet Øgrim på gymnaset og gikk i «indre eksil på gutterommet» med Karl Marx’ Kapitalen. Han trengte «en slags politisk klarhet».

Hva sier slike ting om Tron Øgrim? Kan elementer i oppveksten bidra til å forklare hvorfor han ble som han ble siden? Brekke forsøker knapt å svare på hvorfor akkurat Øgrim laget et parti som både ideologisk og organisatorisk utviklet seg i svært destruktiv retning.

I 1970 bestemte Øgrim og Pål Steigan seg for å lage et leninistisk kaderparti styrt i tråd med den demokratiske sentralismen, forteller Pål Steigan i memoarene En folkefiende (2013). Da var de tidlig i tjueårene. Brekke diskuterer ikke om dette bare skyldtes inspirasjon fra andre bevegelser, eller om det var noe ved Øgrim som ga ham et uvanlig sterkt behov for kontroll.

For det kan det ha vært. Øgrim hadde, skriver Brekke, en uvilje «mot å gi andre rett» og «en tendens til å dele folk inn i fiender eller venner». Helge Rønning siteres på at man «overhodet ikke kunne stole på» Øgrim, og at han var «grunnleggende intolerant når det gjaldt avvikende syn». At Øgrim var hard mot de som brøt med den rette linjen, bekreftes av mange. Jorun Gulbrandsen, kona gjennom mange år, siteres på at Øgrim «kunne være virkelig slem mot folk han oppfattet som politisk fæle eller dumme».

Da Øgrim og Steigan etablerte SUF (m-l), var de harde mot konkurrentene, noe Brekke ikke berører. I Den store ml-boka (2009) kaller Jon Rognlien og Nikolai Brandal oppgjøret med Kjell Hovden og hans Marxistisk-leninistisk front i 1971 for «en ekstrem svertekampanje». I En folkefiende beklager Steigan bruken av «nedsettende karakteristikker og sjikane». Brekke gjengir en senere episode der Øgrim skjeller ut Arne Rolijordet etter å ha blitt kritisert: «Du er en jævlig god soldat, men du har aldri vært en offiser. Det er det jeg som har vært!»

Inntrykket er at Øgrim var sjeldent arrogant og ikke nølte med å bruke stygge metoder for å få makt. Brekke unnskylder Øgrim. Han viste visstnok selvinnsikt ved å si: «Jeg er for ml i hue.» Kan det heller tenkes at det var AKP (m-l) som ble «for Øgrim» i toppledelsen?

MODERERER IDEOLOGIEN Brekke anstrenger seg heller ikke særlig for å sette Øgrims ideologiske tenkning i relieff. Et eksempel er gjengivelsen av et foredrag om proletariatets diktatur, som Øgrim holdt for Studentersamfundet i 1970.

Alle klassesamfunn er diktaturer, sa Øgrim, enten overklassens eller arbeiderklassens diktatur. Arbeiderklassen må ta makten og være forberedt på at «klassefienden vil sette inn våpenmakt». Øgrim brukte Hornsrud-regjeringen, Arbeiderpartiets første regjering, som eksempel.
Regjeringen falt etter 14 dager. Hvis den ikke hadde gått frivillig, ville hæren slått til, for vi har en «borgerlig klassehær som bare er bygd opp for å kjempe mot folket», sa Øgrim.

Brekke gjengir Øgrims resonnementer, men moderer ham: Øgrim var jo glad i science fiction som leker seg med «hva hvis», og Brekke skriver: Kunne ikke Øgrim spurt hva som hadde skjedd hvis Hornsrud hadde blitt sittende og organisert massedemonstrasjoner? Øgrim kunne nok gjort det, men svaret ville nok vært at det hadde brutt ut væpnet klassekamp.

Videre mener Brekke at det er «nærliggende å tolke Trons foredrag slik at kampen for sosialismen […] grunnleggende ville være en kamp for mer demokrati – ikke mindre». Brekke innrømmer at Øgrim ikke var seg «dette punktet så bevisst som velvillige ører mente å høre, for han var for preget av ml-ideologiens begrepsapparat, der klasse trumfet demokrati», men han mener at Øgrim egentlig var tilhenger av demokrati.

EF-KAMPEN Analysen av den første EF-striden viser at Brekke ikke tar på alvor hvor «far out» Øgrim, Steigan og SUF (m-l) var. Den fremstilles fullstendig på ml-ernes premisser.

EF-kampen skapte «en reell mulighet for det Tron hadde drømt om: å utfordre Arbeiderpartiets hegemoni over arbeiderklassen og fagbevegelsen», skriver Brekke. Øgrim var innstilt på å lage en bred front på venstresiden. Han var optimist og mente at «enigheten om hovedspørsmålene kunne føres videre i norsk politikk». For å knekke Arbeiderpartiets hegemoni måtte man våge «å tenke nytt» og droppe «all snever maktkamp om partiposisjoner».

Det skjedde altså ikke. Parallelt med denne prosessen ble AKP (m-l) stiftet. Partiet ble ikke tatt med i Sosialistisk Valgforbund, men stilte i stedet til valg med RV, noe som ble en katastrofe. SV fikk bortimot 240 000 stemmer, RV fikk 9000.

Spørsmålet er om ikke Brekke skjønnmaler AKP (m-l)s posisjon. Var det «enighet om hovedspørsmålene» bare fordi man var samlet i EU-motstanden? Neppe. Steigan skriver i En folkefiende at ml-erne krevde et program som var «entydig progressivt» og ikke la opp til «løfter og illusjoner om Stortingets makt og betydning». Var det dessuten grunn til å tro at man ville droppe «all snever maktkamp»? En samling til venstre for Arbeiderpartiet virker illusorisk.

Brekke godtar også for lett AKP (m-l)s versjon av hvor store de var. De lanserte organisasjonen AKMED, som konkurrerte med Folkebevegelsen mot EEC. Brekke skriver at Folkebevegelsen hadde 130 000 medlemmer, mens AKMED hadde 20 000, og spør hvorfor man ikke kunne bygge på «denne grasrotbevegelsen». Rognlien og Brandal kritiserer tallet, noe Hans Petter Sjøli også gjør i Mao, min Mao (2005). I en meningsmåling fra Fakta i juni 1972 svarte bare 0,1 prosent, eller 3000 mennesker, at de var medlem av eller hadde gitt økonomisk støtte til AKMED. Det fantes altså ikke noen «helt ny politisk grasrot» som favnet hele venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet, slik Brekke antyder.

Det er imidlertid ikke rart at Brekke tolker EU-kampen slik. Han gir nemlig full tilslutning til AKP (m-l)s forsøk. Det er «grunn til å trekke linjene fram til i dag både når det gjelder EU og Arbeiderpartiet», mener han. Perioden 2005–13 «fikk svært mange SV-velgere til å stille spørsmål ved SVs berettigelse som eget parti. Har SV og Ap det samme politiske prosjektet – eller ikke?» skriver han. Brekke fortsetter også med «hva hvis»-leken. «Hva hvis» man hadde gått sammen om å utfordre Arbeiderpartiet i 1973: «Hva hvis dette hadde fått deres [Aps] organisatoriske jerngrep om fagbevegelsen og diverse andre organisasjoner til å løsne?»

SEKTERISMEN Maktmisbruket internt skjøt fart etter 1975, da Øgrim lanserte «Teser om høyreavviket». Notatet tok et oppgjør med alle sider av AKP (m-l)s virksomhet. Høyrestandpunkter hadde sivet inn i organisasjonen. Nå var «ingenting viktigere enn å renske dem ut av tenkninga vår», skrev Øgrim. Hans analyse var helt i tråd med kulturrevolusjonen til Mao: Ml-erne må hele tiden utfordre seg selv for å holde tanken ren. Revolusjonen må være konstant.

AKP (m-l) utviklet seg i sekterisk retning, og Brekke gjør det klart at dette også var Øgrims ansvar. Men i stedet for å gå inn i hva det var med Øgrim som trigget utviklingen, nyanserer han Øgrims posisjon. Han skriver at Øgrim «forsøkte å slå på bremsene», mener at Steigan og Sverre Knutsen var hovedarkitektene bak innstrammingene, og forteller at Øgrim også holdt balanserte innlegg om utenrikspolitiske temaer i perioden.

Nyanseringene virker malplasserte. Øgrim var en av de mest sentrale i AKP (m-l) disse årene. Han var blant annet sikkerhetsansvarlig og pønsket ut mange av de nye «direktivene» sammen med Sverre Knutsen. I 1976 sa Øgrim at hvis vi ikke forberedte oss på verdenskrig, «kan det gå med oss som det gikk med indianerne. Sosialimperialista kan sende 2 millioner nordmenn til Sibir». Frykten legitimerte en voldsom detaljstyring av medlemmenes liv, og de ble avkrevd en umenneskelig innsats. AKP (m-l) gjorde flere medlemmers liv uutholdelig, noe som kommer frem i intervjuer Rognlien og Brandal gjorde med menige ml-ere. Brekke refererer til intervjuene, men bare for å understreke at mange i AKP (m-l) så positivt på Øgrim. Rognlien og Brandal slår imidlertid fast at folk hadde svært ulike oppfatninger om Øgrim, og siterer også en som forteller at: «Jeg har aldri møtt et like manipulerende menneske i mitt liv.»

Brekke mener at Øgrim utviklet seg i demokratisk retning. I en tale i 1981 gikk han inn for «ytringsfrihet» og «et samfunn med forskjellige meninger, med demokratiske valg, og ei regjering som må respektere valg». Det er ikke troverdig. Det er en kjensgjerning at Øgrim var ansvarlig for en av de minst demokratiske organisasjonene Norge har sett, og han fortsatte å trekke i trådene på lite demokratisk vis frem til slutten av 90-tallet.

Øgrim var grunnleggende optimist, forteller Brekke. For en utenforstående virker det ikke slik. I debattboken Grisen før jul (1985) spår Øgrim at «det kommer en generasjon av ungdom som aldri får jobb. Svære ‘kunstige naturkatastrofer’. Byer i kaos, der soldater slåss i gatene for ‘ro og orden’». Brekke trekker «optimismen» videre og skriver at Europa og Nord-Amerika i 2015 «er inne i en vedvarende nedgangstid» som «kan føre til opptøyer og en stadig mer undertrykkende stat med militarisert politi». De er optimister. Revolusjonen kommer.

FORSTERKER MYTEN Tron Øgrim gikk ut av AKP (m-l)s ledelse i 1984. Siden opptrådte han i kulissene og hadde nær tilgang til ledelsen gjennom kona Jorun Gulbrandsen, som i alle disse årene satt i ledelsen.

På 90-tallet mente Øgrim at Aslak Sira Myhre kunne bringe inn en ny generasjon som ville skape en ny radikal bevegelse, og han støttet ham aktivt på veien til å bli leder i RV. Det gikk imidlertid ikke bra. Øgrim var over tid blitt mindre sosial, og nå var han også syk en periode. RV fikk bare 1,7 prosent ved valget og mistet sin ene stortingsplass. Brekke skriver at «da Aslak Sira Myhre trengte det som mest, var det ingen hjelp å få fra Tron». Tron «var ikke i stand til å gi de rådene som trengtes, og så ble RV stående utenfor igjen».

Her ser vi at Øgrim har antatt en mytisk posisjon i Brekkes fortelling. Øgrim var håpet helt fra 70-tallet til i dag. Han har ikke lyktes, og løsningen hans hadde noen svakheter, men «han forsøkte». Sira Myhre ble lei og gikk av i 2003. Det kom ingen ny radikal bølge.

I 2007 døde Tron Øgrim, og Brekke forsterker myten. Mange mente at Tron med «sin kunnskap, sin formuleringsevne og skaperkraft kunne ha utrettet så mye mer hvis han hadde fått lov. Hvis han ikke hadde forblitt utstøtt resten av livet». Brekke forteller om bisettelsen, hvor ml-eren Kjersti Krog leste høyt fra Rudolf Nilsens dikt «Stjernen»: «Ja, det var en flokk naive, / som […] tross i alt som stengte / brøt sin vei mot stjerneland!»

HELTEFORTELLINGER Bo Brekkes biografi om Tron Øgrim er en tragisk heltefortelling. Slik går det når ml-ere skriver historien om ml-erne. Problemet med heltefortellingene er at de fortelles helt uten samvittighet for ofrene etter AKP (m-l) og bevegelser med samme ideologiske utgangspunkt.

Øgrim og Steigan støttet en rekke grusomme regimer. I motsetning til Brekke stiller Rognlien og Brandal spørsmål ved hva som var forskjellen på Pol Pot og AKP (m-l)s ideologi, og de skriver om sistnevnte: «De slapp å bli satt på prøve, og kanskje det mer er flaks enn ideologiske forskjeller som gjorde at de ikke endte i en blindgate av vold?»

AKP (m-l) forpestet det politiske livet i Norge. De infiltrerte andre organisasjoner og kuppet «frontorganisasjoner». De manipulerte seg til makt og skapte konflikt og fiendskap. Enda verre var konsekvensene for mange partimedlemmer. Den demokratiske sentralismen skapte rom for betydelig maktmisbruk. Slike bevegelser, og lederne for dem, skal man ikke bygge heltefortellinger rundt.