Ekstremt urovekkende og utrolig meningsfullt

To utgivelser fra bokhøsten 2018, Sylvi Listhaugs Der andre tier og Knut Arild Hareides Det som betyr noe, gir innblikk i et par av fjorårets mest omtalte politiske tildragelser i kongeriket: Frp-justisministeren som måtte gå etter en Facebook-post, og KrF-lederen som forsøkte å få partiet sitt med på en kursendring som kunne ha felt Solberg-regjeringen. Landskapene de to skriver om, overlapper hverandre også, naturlig nok, og Listhaugs avgang i mars i fjor blir et slags omdreiningspunkt i begge bøkene. Stilen og retorikken, måten å overbevise leseren på, er derimot svært ulik.

Raust og nøysomt
Det som betyr noe er ment som en refleksjon over aktuelle problemstillinger KrF og Norge står overfor, skriver Hareide innledningsvis. Lett springende, ispedd personlige betraktninger og anekdoter, drøfter han den kristendemokratiske posisjonens muligheter i norsk politikk. Med referanser til partiets historie, Jon Lilletun, Jesus og Jürgen Habermas forklarer Hareide hvorfor de to store, Høyre og Ap, bør lytte til lille KrF.

Det handler gjennomgående om å vise raushet, men også nøysomhet, på alle livets og politikkens områder, om å «løfte fram» de gode, verdige sakene og «løfte opp» de fattige og marginaliserte til verdighet. Det utredes optimistisk om alle fordelene ved å være den lille, men kloke samarbeidspartneren som kan gjøre venstresiden mer raus mot familien og høyresiden mer raus mot de fattige. Budskapet fremføres med alvor og saklige argumenter, der Hareide gjerne korrigerer seg selv og understreker at han spøker litt, hver gang han spøker litt. Det gode humøret klarer likevel ikke helt å veie opp for fortellertekniske svakheter, som når Forfatter-Hareide siterer Politiker-Hareide som siterer mamma Hareides kloke ord om Erna Solberg for en begeistret Høyre-forsamling. Sitatet ble godt mottatt, får leseren vite, noe som fikk Hareide til å respondere med nok en kvikk replikk – og så bortetter.

Veivalget
Derimot tar det sin tid for Hareide å komme til det bebudede veivalget, og når det gjenstår 30 sider, vet vi fortsatt lite om hvor KrF-ferden går. Etter å ha skrevet så langt og pent om Martin Kolberg at det nesten tangerer lovtalen over Lilletun, for så å ha latt godordene om Martin gli over i skamros av Jonas, hvilket fordrer like mange overstrømmende karakteristikker av Erna, finner Hareide det påkrevd å skyte inn en drøy side om hvor flott kongen er, og hvilken sentral plass kongehuset har i vårt demokrati. Men hva blir konklusjonen? Jo, helt på tampen røper han at han bevisst har valgt «ikke å skissere noen konkret løsning». For ikke å svikte forventningene helt kan han imidlertid røpe at KrFs strategiutvalg allerede i 2010 konkluderte med at partiet kan sitte både i en sentrum-Høyre-regjering og en sentrum-Arbeiderparti-regjering.

Kapittelet «Velge å stå sammen» handler først og fremst om Listhaug-saken våren 2018, men starter med Hareides egne private minner fra 22. juli 2011. Å trekke en linje fra den famøse FB-posten tilbake til Breiviks udåd er et effektivt fortellergrep som gir troverdighet og berettigelse til Hareides indignasjon. Han leste Listhaugs formulering om Ap’s angivelige omsorg for terrorister som grov og konspiratorisk; den lignet på «det vi finner i de mørkeste krokene på nettet». Så rystet var han, skriver han, at han først spurte seg om Listhaugs FB-konto kunne være hacket.

Det at justisministerens uakseptable tale ikke var blitt fremført i stortingssalen eller på en pressekonferanse, men på Facebook, gjorde ikke saken enklere. Kontrasten mellom de to politikerne blir aksentuert i Hareides drøfting av sosiale medier som «ny mark» i politikken; mot Lik & Del-ministeren står den sindige, ansvarlige partilederen som ikke vil handle overilt i en situasjon der KrFs stortingsgruppe plutselig sitter med nøkkelen til regjeringens være eller ikke være.

Opptakten til 20. mars i fjor skildres nærmest minutt for minutt. Da dagen opprant, «sa jeg til Lisa at dette nok blir en av de mest krevende dagene i min politiske karriere», forteller han. Om han kjente et snev av triumf over å kunne dytte Listhaug ut på planken, skjuler han det godt, og troen har jo også lært ham at Jesus er et bedre lederforbilde enn Frank Underwood. «Nå trenger vi å gjenreise respekten for og tilliten til hverandre», skriver Hareide og henviser til et annet godt forbilde: kronprinsen.

Å treffe planken
Det er en helt annen ulykkelig dag Listhaug velger å gjenkalle når hun beretter om samme sak. I kapittelet «Den tøffeste uken» minnes hun 11. september 2001, da tvillingtårnene falt og «ondsinnede, kaldblodige islamistiske selvmordsbombere» drepte tusenvis av uskyldige mennesker. Nå, i 2018, ser hun hvordan byrommet her hjemme avstenges og sperres «etter at terroristene begynte å bruke biler og lastebiler som mordvåpen». Fraværet i denne sammenhengen av assosiasjoner til bilbomben som ødela regjeringskvartalet og drepte åtte, gjør henne på en pussig måte troverdig når hun hevder at hun ikke på noe tidspunkt under denne saken hadde 22. juli i tankene. Og der Hareide kjente lettelse da hun trakk seg, fremstiller Listhaug selv avgangen som en triumf: Mens journalistene «tørket svette og virket slitne», holdt hun en foreløpig avskjedstale som var «noe av det råeste» tilhengerne hadde hørt – «jeg hadde truffet planken akkurat slik jeg ønsket».

Som gammel EU-motstander kan Listhaug effektfullt heve Nei-fanen fra 72 og 94. Kampen fortsetter, nå mot EØS-avtalen, for Listhaugs Norge er truet av globalismen, i det høyreradikale språket en -isme, en ideologi med avskaffelse av nasjonalstaten som mål. Globalistene i Brussel og deres venner i den norske «eliten» vil ha multikulturalisme og masseinnvandring; Listhaug står opp for folkestyret.

Muslimene som følger med innvandringen, representerer trusselen fra en annen -isme, og Listhaug gir god plass til Resett-skribenten Shurika Hansen og andre profilerte talspersoner for de ytterliggående antimuslimske – og nasjonalistiske – miljøene. I disse kretsene er muslimenes tro en ideologi, ikke en religion, noe som gjør det like logisk å fremme forslag om å forby islam som nazisme i Europa.

«Uforståelig»
Skjelingen til andre styreformer enn det liberale, indirekte demokratiet blir aldri eksplisitt. Boka prøver heller ikke å drøfte, men beskriver en verden der «alt skjer av en grunn» og det aldri er tilfeldig at motstanderne taler og handler som de gjør. En slik insisterende og samtidig dulgt det er hevet over enhver tvil at-retorikk kan være virkningsfull når man taler til sine egne, men den bærer ikke utenfor ekkokammeret. Løsningen for Listhaug er å klistre merkelappen «uforståelig» på alt som ikke passer inn, og på den måten lukke ethvert spørsmål. Mens andre politikere griper til ord som «uforståelig» og «meningsløst» i møte med store tragedier, setter hun punktum for både smått og stort på denne måten: Det er «utrolig» at Arne Strand brukes som kommentator, og at Jan Egeland fortsetter å insistere på at vi skal ta imot flere flyktninger. At noen er med på denne ferden, «er ikke til å forstå»; hun «kan ikke begripe» at ikke flere reagerer på galskapen.

Språket er gjennomgående flatt, og det som ikke er ubegripelig dumt, er utrolig artig og utrolig moro. Hun har et utrolig godt samarbeid med apparatet rundt seg. Det er utrolig hyggelig å reise rundt i landet og besøke bønder. Et sted går «Jeg liker godt å reise rundt i Bygde-Norge» over i en beretning om Sunnmøres historie med diverse kildehenvisninger, en slags pustepause før mantraet tas opp igjen: «Det er mange som trenger å våkne opp og innse realitetene.»

Velferd, trygghet og frihet
«Jeg tror på FrPs politikk, og jeg tror på at vi må ta vare på Norge», skriver Listhaug om hva det betyr å ha tillit til noe større. Gullkorset etter farmor symboliser ikke dåpen til Kristus, men slektsbånd og røtter. Listhaugs tro handler ikke om evangeliet slik det forvaltes i den institusjonen de kirkelige elitene «lar råtne på rot», men om synet av den hvitmalte langkirken i Ørskog, Storfjordens katedral med utsikt mot havet.

For Hareide handler troen derimot om å «dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra», og på slike punkter blir ulikheten i sinnelag og ideologisk forankring hos de to mest påfallende, stemmene deres er like forskjellige som når de deltar i Politisk kvarter på P2.

Sjangergrep og stil i de to bøkene er altså svært ulike – den ene er trygg og ganske traust sakprosa med vekt på sak, den andre kan minne om et langt, opphisset leserbrev. Likevel er det språklige berøringspunkter. Det føles mye, og det er mange av de samme tingene som føles «ekstra nært og sterkt» for begge, eller som «vekker en uro vi bør ta på alvor». Etter endt lesning er det ikke så lett å huske om det var Listhaug eller Hareide som skrev at «verken velferdsordningene eller frihetsverdiene kan tas for gitt». Dessuten finnes det en fellesnevner til: Begge skriver på bokmål til tross for at de kommer fra utpregede nynorskområder, et valg ingen av dem tematiserer.