Året 2023 minnet oss ved flere anledninger på trusselen om en global atomkrig. Russlands invasjon av Ukraina har vart i snart to år og pågår med uforminsket styrke. Dessuten kunne kinogjengere se Christopher Nolans mektige biografiske film om den amerikanske fysikeren Robert Oppenheimer, som aktualiserer dagens atomtrussel med et historisk, om enn hollywoodsk, blikk. Dermed er det svært relevant å ta en titt på boka Fem på tolv. En global historie om atomvåpen av de danske forskerne Casper Andersen og Henry Nielsen, oversatt til norsk av Svein Sjøberg.
For hva hvis det utenkelige skulle skje? Om atommaktene skulle finne på å bruke kjernevåpen, med dagens design av presise missiler? Boka maler bilder av katastrofen, skulle den inntreffe – og det gjør stort inntrykk på denne leseren.
Boka er en velskrevet, tredelt fortelling om kjernevåpenets opprinnelse, om politiske vedtekter og hemmeligholdelse og om fremtidens muligheter. Forordet av professor emeritus Svein Sjøberg dekker norsk medvirkning til den globale utviklingen av atomvåpen – særlig utvinningen av tungtvann til fremstilling av kjernevåpen. Sjøberg utlegger godt hvordan norske bidrag til atomkraftutviklingen har blitt drevet frem av økonomiske insentiver og skjult for offentligheten, som på sin side har vært preget av protest og uvilje.
Sjøberg beskriver detaljert hvordan norsk opinion stadig har sluttet opp om fredsinitiativer mot atomvåpen, og hvor mange norske organisasjoner som har gitt tydelig beskjed om at Norge ikke ønsker slike våpen. Samtidig har Norge profittert godt på salg av teknologi og kunnskap som har ført til at land som Israel, USA og Sovjetunionen har kunnet akselerere utviklingen av kjernevåpen. Med et konsist språk og pedagogiske forklaringer loser Sjøberg leseren gjennom tungtvannets komposisjon, og han forklarer hvordan Norge har bistått med kunnskap og teknologi om dette til kjernefysiske militære formål globalt. Forordet gaper over mange tiår, men det må til for å gi leseren et overblikk over vår nasjonale atomhistorie. Sjøberg etterlater avslutningsvis rom for tvil om Norge overhodet kan kalles en fredsnasjon – og dette er et spørsmål undertegnede skulle ønsket seg et helt kapittel til om.
«Dommedagsuret», den visuelle fremstillingen i Bulletin of the Atomic Scientists av hvor nær menneskeheten er en atomutslettelse, er en gjennomgående allegori i boka. Den overhengende faren settes i sammenheng med hvordan manipulasjon av atomer ikke bare har endret hvordan naturlige grunnstoffer som hydrogen, helium og uran kan reproduseres, men også hvordan de følgelig kan bli brukt til masseødeleggelse. Denne delen av boka er spesielt sterk og informativ.
Videre poengterer også Andersen og Nielsen at trusselen som atomvåpen innebærer, ikke er den eneste menneskeskapte krisen vi står overfor. Klimaendringer på grunn av økt utslipp av CO₂-gasser er også et resultat av den menneskelige påvirkningen på planeten. Selv om atomtrusselen og klimakatastrofen er to forskjellige prosesser, argumenterer forfatterne godt for at begge dreier seg om menneskets skjebne i det store bildet og er problemer verdens befolkning må løse sammen. De diskuterer balansert hvor lett eller vanskelig denne oppgaven er.
I arbeidet for å vinne andre verdenskrig opprettet USA Manhattan-prosjektet, der Robert Oppenheimer jobbet som ledende forsker. Bokas forfattere trekker frem at den første vellykkede prøvesprengningen av atombomben, Trinity, i 1945 regnes som starten på antropocen – den historiske tidsalderen vi nå er i, der menneskeskapte endringer på naturen forårsaker store og muligens irreversible effekter på livet slik vi kjenner det. De mener vi må skille mellom den første atomalderen, som opphørte ved den kalde krigens slutt i 1991, og den andre, som vi befinner oss i dag. Nye problemer krever nye løsninger, mener forfatterne, og innleder dermed en ny spennende samtale om hvorvidt man trenger radikalt nye løsninger for varig atomfred.
Etterspillet av bombene som ble klare til bruk etter Trinity, er kjent. Ødeleggelsene fra slippene over Hiroshima og Nagasaki endret hele den globale maktdynamikken i 1945, og forfatterne viser hvordan stillingskrigen mellom USA og Sovjetunionen de påfølgende tiårene ble hovedmotoren i den kalde krigen.
Hva var forskernes rolle i denne nye verdenen som hadde blitt konstruert, der noen land hadde kapasitet til å utslette hele byer og befolkninger med et tastetrykk? Forfatterne poengterer at majoriteten av forskerne, også Oppenheimer, var imot utforskning av kjernekraft til militære formål. «Jeg er blitt døden, verdens tilintetgjører», skal Oppenheimer ha sitert fra et gammelt ordtak fra sanskrit, etter at han forstod den fullstendige og langvarige effekten av atombombene i krigssammenheng.
Boka avrundes med å fortelle om de ni gjenværende atommaktene i verden i dag. Krigen mellom Ukraina og Russland og krigen i Gaza har igjen satt atomvåpen på dagsordenen, og i denne delen av boka kommer forfatternes egne meninger klarest frem: De fremstår som diplomatiske vitenskapsmenn, men ikke uten stikk mot stormaktene som ikke har ratifisert anti-kjernevåpenlover.
Det er en fornuftig stilling å ta. Den nøytrale fagligheten fungerer godt for å vise hvorfor atomvåpen ikke er et sikkerhetspolitisk gode. I tillegg til at de kan utslette store deler av livet på jorda, er atomvåpnenes rene eksistens en viktig brikke i maktspillet – og det er dette spillet forfatterne ønsker å kaste lys over og bekjempe med en realistisk beskrivelse av livet etter atomkrigføring. De har Hiroshima og Nagasaki å vise til som en advarende pekefinger. Forfatterne er klare: Verken de russiske eller israelske truslene om kjernefysiske våpen er lovlige etter folkeretten. Internasjonale avtaler som allerede er på plass, burde forhindret dette – selv om ikke alle land har ratifisert avtalene, heller ikke vårt eget. Sjøberg gir oss også et lokalt blikk og oppfordrer leserne til å stille flere spørsmål om norske partiers holdninger til kjernekraft.
Også formidlingen av den globale historien om kjernevåpen vinner på den nøytrale linjen, og forskerne unngår å male et kullsvart bilde av fremtiden. Boka avsluttes med en optimistisk tone: En verden fri for trusselen om atomkrig er mulig, men vil kreve omfattende, internasjonalt samarbeid, og enkelte aktører vil måtte jobbe hardere enn andre. Kjernekraft kommer også i spill når klimatrusselen tvinger oss til å søke mer fornybar energi: Forfatterne påpeker at flere land vurderer atomkraft som kilde til energi på grunn av den enorme kraften det kan gi, selv om bruken av det kan ha svært store konsekvenser. Menneskets skjebne hviler på vår evne til å både løse energikrisen og ivareta planeten for å unngå de største klimaendringene.
Fem på tolv er en spennende gjennomgang av både hvordan vi har utviklet kjernefysiske våpen, og hvorfor. Førstnevnte spørsmål kunne vært og burde være pensum for de fleste realfagsstudenter. Sistnevnte er den store, åpne samtalen boka inviterer til.
For å redde jorda må det en enorm innsats til, og forfatterne tegner et bilde av en nær fremtid der vi ikke har annet valg enn å legge ned denne innsatsen.
Før det er for sent.
