Det demokratiske korrektiv

Grunnlovjubileets år er et velvalgt år for en bok som Mona R. Ringvejs om Marcus Thrane. Da han startet mobiliseringen av de små», nasjonens stemmeløse menn, var en generasjon gått siden det nye Norge ble skapt på papiret på Eidsvoll. Og embetsmannsstaten fungerte som et repressivt fåmannsvelde. Thrane, som i to og et halvt år frontet en folkelig bevegelse på 30 000 medlemmer(!), ble fengslet og dømt for en forbrytelse han ikke hadde begått. Som straff fikk han fire års straffarbeid. Det er en heltehistorie som endte som en tragedie, et av norgeshistoriens mest kjente justismord.

Om Marcus Thrane og Arbeider-Foreningene (1849—–51) er en glemt episode i norsk historieskriving, slik Ringvej hevder, kan diskuteres. Men det er lenge siden Oddvar Bjørklund utga Marcus Thrane. Sosialistleder i et u-land. Skjønt Ringvej er opptatt av Thrane som menneske og politiker, er boken ingen vugge-til-grav-biografi. I stedet har hun skrevet en spennende sjangerhybrid. Den handler om Thranes norske vekst og fall (1817—–63), mens hans amerikanske eksil (1863—–90) er punch line. For ham, som for mange av de europeiske politiske lederne etter revolusjonsåret 1848, ble Amerika siste utvei.

UNDERVURDERT
Var Thrane en «sosialistisk agitator»? Hvor radikal var han? Ringvej avfeier marxistiske og sosialistiske tolkninger av Thrane og Arbeider-Foreningene. Hun er demokratiforsker, og i 2011 utga hun boken Makten og ordene. Demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll. Arbeider-Foreningene var en reformistisk bevegelse, helt og holdent demokratisk, der blant annet allmenn stemmerett for menn var på agendaen.

Den viktigste teksten for  å forstå Arbeider-Foreningenes politiske bestrebelser er, ifølge Ringvej, petisjonen som de utformet i 1850. «Her utmeisles de virkemidlene Marcus Thrane fant mest treffsikre for å bedre arbeidsklassens kår, politisk og rettslig så vel som sosialt som økonomisk», påpeker Ringvej. «Og bakenfor slike tilsynelatende marginale forslag —– som å fjerne korntollen og lette tilførselen av kaffe og sukker —– ligger det en virkelighetsbeskrivelse som åpner døren til 1800-tallets virkelighet i Norge.»

Inspirasjonen kom fra den engelske chartistbevegelsen, som sendte petisjoner med reformforslag til parlamentet. Arbeider-Foreningenes petisjon var stilet til Kongen, og det var en praksis med røtter tilbake til enevoldstiden. Målet var «demokrati», som Thrane kalte det. Han må karakteriseres som en forblommet ideolog. Men de politiske bestrebelsene var klare. Myndiggjøringen av og deltakelsen til «de små» lå ikke i fremtiden, men der og da. De måtte gripe ordet. Husmenn og arbeidere skulle gjennom kunnskap dannes til borgere. Foreningenes møteaktiviteter og avis inngikk i et opplysningsprosjekt. Det er, ifølge Ringvej, et opplysningsprosjekt som er undervurdert.

FAMILIEHISTORIE
Med skarpt blikk leser Ringvej det store kildematerialet som Thrane-forskere før henne har brukt. Men hun kommer også med mye nytt stoff som setter den tragiske heltehistorien inn i en bredere sosial og kulturell kontekst. Det er veldig bra. Her finner vi biografiske islett så vel om Thrane som om små og store personer i og utenfor hans bevegelse. Her er groteske tablåer fra hovedstaden og landsbygda. Her er fascinerende bilder fra lesningens historie, fra avishistorien og offentlighetshistorien. Her er familiehistorie i det store, og sist, men ikke minst, familiehistorie i det små.

Hva betydde familien for Marcus Thrane? Hvordan kan hans familiehistorie —– han var født inn i Norges politiske og kulturelle overklasse —– forklare at han ble talsmann og organisator av småkårsfolk? Hva betydde hustruen, den intellektuelt oppegående Josefine, for ham? Hun var en tid sin manns stedfortreder i Arbeider-Foreningernes Blad og ble dermed Norges første kvinnelige redaktør.

Ringvej dveler vel mye ved Thranes familiebakgrunn og skandalen med faren. Han gjorde underslag og forlot hustru og barn. Fikk traumet den unge Marcus Thrane til å åpne øynene for samfunnets sosiale urettferdighet? Norge ville ha talt mange «opprørere» hvis deklassering-teorien skal holde stikk. I 1840-tallets rigide standssamfunn gjorde man ikke klassereiser, men Ringvej forsøker likevel. Klassereisen kan ha gjort Thrane «hjemløs til sinns». Han var uvillig til å klatre på den sosiale stigen.

VENTETIDEN
I sitt ess er Ringvej når hun skriver om Arbeider-Foreningene i ventetiden før petisjonen led nederlag (også i Stortinget), da de praktiserte demokrati gjennom ytringsfrihet og møteaktivitet, og gjennom avisen som de skapte en ny offentlighet med. Og etterpå, da Thrane og 123 medlemmer måtte stå for retten, da undersøkelseskommisjonen konstaterte Lilletingets «revolusjonsvedtak», og da forhandlingene i Høyesterett fant sted.

Stilen hennes er det engasjerte foredragets. Hun gjør seg mange spørsmål og mange funderinger. Prosaen er grei, men kan noen ganger bli litt for omstendelig. At hun har utelatt historien om Hans Nielsen Hauge og hans bevegelse, er et mysterium.

Ringvej har simpelthen et godt poeng når hun kaller Arbeider-Foreningene «demokratiets glemte forkjempere». Men er det Thranes navn som «folkeforfører» som aller best har overlevd historiens gang? I 1949 overførte Arbeiderpartiet Thranes levninger fra Amerika til Norge, til æreskirkegården, Vor Frelsers Gravlund i Oslo. Da hadde Thrane for lengst fått en plass i arbeiderbevegelsens panteon.

Fortellingen om Marcus Thrane og Arbeider-Foreningene er en påminnelse om det demokratiske korrektiv vi stadig trenger. Ringvejs kollega Finn Olstad har allerede skapt debatt med sin kritikk av den nye embetsmannsstaten. Ja, i 2014 trenger vi demokratiske korrektiver.