Der skeivhet er normen

«Vi trenger å kunne speile oss og få møte oss selv gjennom hele året, ikke bare når det er pride-feiring», sier PrideArt-leder Frederick Nathanel. Ja, det er viktig med representasjon, leser jeg i mange av de intervjuene vi finner i Blikk, det er viktig med forbilder. For slik blir verden litt større og med det i stand til å tilby en plass også til de som det slett ikke alltid er gitt plass for.

I år feirer vi skeivt kulturår. Det er 50 år siden loven som straffet sex mellom menn med ett års fengsel, ble opphevet. Fem år senere forsvant også bestemmelsen om homofili som en «mental forstyrrelse». Noen år etter det igjen, i 1991, utkom første nummer av Blikk. «Landets homser og lesber fortjente en egen uavhengig avis», forteller Arne Walderhaug på Blikks nettsider. Han var initiativtaker og den første redaktøren. Nå er ikke Blikk noen avis lenger, men et magasin som utkommer månedlig (dobbeltnummer på sommeren). Det favner bredere også, siden gruppen av seksuelle minoriteter ikke bare er blitt større, men også mer mangfoldig. I nummer 10/2021 leser vi for eksempel om Sultan Hadadeen, som er tredobbel minoritet, som muslim, farget og transkjønnet. Ordet «skeiv» favner dette mangfoldet, og Blikk er alle skeives talerør.

Miks av tungt og lett

Hadadeen er influenser og aktivist, og det aller yngste av intervjuobjektene (18 år). Vi får høre om en vond barndom med vold, etterfulgt av fosterforeldre som svikter. Det er en del triste historier å lese i Blikk, men gjerne fulgt opp med et perspektiv som er i tråd med følgende tittel (12/2021): «Det jeg skammet meg mest over før, er det jeg er stoltest over nå». Det er Hani Assaf som sier dette. Han er dragartist og har et alter ego i Frida Marida, som vi får noen vidunderlige bilder av.

Det er mange kule typer vi blir introdusert for gjennom intervjuene, for eksempel kjendiser som popartisten Metteson, og litt mindre kjente folk fra Tik-Tok og Instagram. Disse intervjuene henvender seg mer til yngre lesere, og følger en slags mal. Det begynner gjerne med en presentasjon av det de driver med, før skeivheten poengteres. Da tar spørsmålene ofte utgangspunkt i at det er vanskelig å være skeiv. Har veien frem vært trøblete? Det har den ikke alltid, heldigvis (flere sier som Metteson, at de befinner seg «i den nye normen»), likevel kan vi si at mange av historiene vi blir introdusert for i Blikk, har sin parallell i lhbt+-historien i Norge. Den begynner med at det er skam og at de enkelte aktørene kjenner seg annerledes og utenfor – og som følge av det lever et liv i skjul – til de tør å stå opp for seg selv og gjennom det gjør annetheten til en ressurs.

Blikk mikser intervjuer og reportasjer, som ofte er lette i stilen, med mer seriøse artikler, og her kommer historien ofte inn. Den innbefatter blant annet hiv-epidemien, «Norges første offisielle åpne homo» (Kim Friele) og hvordan homobevegelsen i Norge ble til (via utesteder og alkohol). Bladet er også spekket med notiser, og de tar enten for seg den politiske situasjonen for skeive rundt omkring i verden, hvilket som oftest betyr å informere om noe negativt, eller de gir et kort resyme av nye tilskudd på kulturfronten der skeivhet er et tema.

Filosofisk forsprang

Enten det er lett eller seriøst; det er stadig et alvorlig bakteppe som vises frem, som handler om historien og at det fortsatt eksisterer negative holdninger rundt omkring. Det er forståelig at dette vises. Sammenlignet med hele befolkningen er det en langt større andel av skeive som synes livet kan være tungt (40 prosent mot 28). I nummer 6-7/2022 refereres det fra en livskvalitetsundersøkelse som blant annet sier at skeive «opplever mindre mening, engasjement og mestring». Journalistikken i Blikk synes å ha dette som sin kontekst. Blikk byr ofte på saker som kan virke som trøst, som kan bygge fellesskap og gi inspirasjon.

Men hva er forresten skeivhet? Slik jeg tenker om det etter å ha lest en årgang av Blikk, handler det på den ene siden om å føle seg utenfor: «Vi er jo villige til å se de teiteste filmer, vi lengter etter å se egen virkelighet», sier danseren Steffi Lund (11/2021). På den andre siden handler det om å sprenge bestående kategorier, for slik å gjøre plass til egne erfaringer. Man har to valg, sier Kristoffer Lundin, stylist og realitykjendis som liker å gå i klær tilskrevet kvinner: «forbli i skapet, eller sprenge grensene» (9/2022).

Filosofisk sett kan vi si at skeive som gruppe stiller med et forsprang på «mainstreamen» (det vil si det heteronormative). Ja, å være skeiv er å være filosofisk, kan vi godt si, og ikke bare på grunn av denne kategorisprengingen, men fordi, slik jeg igjen og igjen får det presentert, man som skeiv stadig blir tvunget til å reflektere over seg selv. For hvem er jeg når jeg ikke passer inn i de gitte formene?

Kamp mot undertrykkelse handler ofte om mulighetene (og like mye stengslene) som ligger i språket. Språket og de allerede etablerte kategoriene gjør at man kan bli sett, og det er livgivende, særlig når man er ung. Enhver trenger å kunne føle på tilhørighet i tilværelsen. Mange av de intervjuede i Blikk har som ungt menneske på vei ut i verden ikke hatt kategorier stående parat; de har hatt noe i seg som har gjort prosessen med å finne seg selv vanskelig. Dramatiker Arne Lygre viser hvor alvorlig det kan være, i et intervju i kjølvannet av suksessen med forestillingen Tid for glede (4/2022): «Å være tenåring og ha den følelsen at kjærlighet ikke var for meg, det er jo ganske ødeleggende». Og Erling Amundsen forteller om et langt liv i skjul som følge av å ha fått hiv-diagnose i ung alder. Først ved å se utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter i april i år, Hvert øyeblikk teller. Følelser av Aids, løsnet noe i ham: «Plutselig hadde jeg funnet den jeg var ment å være» (8/2022). I samme nummer finner vi også Akkai Padmashali, indisk lhbt+-aktivist som virkelig har hatt en strevsom fortid, med selvmordsforsøk og sexarbeid – men som også har ervervet seg en erkjennelse det ligger mye frihet i: «det er ikke noen grunn til at jeg skal bindes av en tankekonstruksjon mennesker har skapt for at livet mitt skal bli lettere å forstå for dem».

Kunst og krangling

Kunst og kultur (TV-serier, film, teater) er opphav til mange av artiklene. Kanskje kunsten står så sentralt fordi det å være skeiv handler om uttrykk, å kunne uttrykke nettopp skeivheten? Og som følge av det er Blikk et blad spekket med farger, poseringer og kunst (som det informeres om i blant annet spalten «kulturgayd»).

Mye kunst har jo som mål å være utforskende og grensesprengende, med et ønske om å riste i våre fastgrodde måter å tenke og være på. For det er også et aspekt ved former og kategorier at de tilbyr noe vi refleksjonsløst kan gå inn i, eller aller helst viljeløst bli plassert i – og så kan vi forbli der. Blikk befinner seg i en spagat her, som de kanskje ikke er klar over selv. De vil sprenge former, men også insistere på former, eller gjerne skape nye, fastlagte former. Jeg føler innimellom at jeg med er på en bygging av et felleskapsspråk når jeg leser Blikk, grensende mot propaganda. Det gjelder spesielt i intervjuene med de unge. Her er det knapt med oppfølgingsspørsmål og sjelden noen kritiske perspektiver; det meste handler om selv å være eller å ha forbilder. Blikk lar en sjanse glippe, tenker jeg, den som også kunsthistoriker Mathias Skaset fremhever når han i en interessant artikkel (i 5/2022) snakker om utstillingen Det skeive blikket ved kunstmuseet KODE: «Jeg tror det ligger noe i den skeive erfaringen vi har». Ja, gir den ikke en åpning mot noe? Som så tettes igjen når den politiske agendaen overmanner det eksistensielle.

Med den eldre garde og når det gjelder de historiske tilbakeblikkene, er det annerledes. Her får man presentert uenighet og beretninger om krangel og splid. Et helt nummer er viet Kim Friele (1/2022), etter hennes død desember 2021. Den siste artikkelen er opptrykk av et eldre intervju med henne, og her er det mange friske spark, også rettet mot egne rekker. «Skeiv er ullent», sier Friele, og sikter til begrepet. Og Vigdis Bunkholdt, også medlem av DNF-48, forteller lystig om fester med mye dramatikk: «Gutta drakk og grein, og jentene drakk og sloss, for å si det litt fleipete» (8/2022). Når historien er med, får vi mer dybde og flere nyanser inn i bladet.

Nye kategoriske sannheter

Blikk drar også ut i verden, lager fargerike reportasjer, og i nr 5/2022 drar vi til den skeive utelivsscenen i Øst-London, presentert som «en smeltedigel av kjønnsbrytende og genderfucking drag- og kunstopptredener». Her er det mye futt og fres og mye grensesprengende. Slike ting som selvsagt kan oppleves forvirrende for mange, lik det lovforslaget som nå er på trappene, om at det finnes tre kjønn, og det som allerede er bestemt, at kjønn er subjektivt – som da kan bety at for eksempel en lesbisk person godt kan ha penis.

Ja, det er en del nytt omkring kjønn for tiden, som i noen sammenhenger skaper litt rabalder. Blikk pusher på her. Nå har jeg lært av Sokrates at forvirring er et gode. I Platons Menon viser han hvordan forvirring er en forutsetning for å kunne tenke, for at vi i det hele tatt går i gang med å undersøke noe. Han ble som kjent anklaget for å skape forvirring, men svarte: Det er fordi jeg er forvirret selv. Dette siste poenget savner jeg i Blikk. De stopper isteden tenkningen, gjør smeltedigelen kategorisk. Dette gjelder også på det språklige området, særlig ad pronomen. Kan man være både flertall og entall? Å bli tiltalt som «de» og selv bruke ordet «jeg»? Jeg trenger en skikkelig god grunn for å kunne være med på det.

Når det er sagt: Blikk skaper også forståelse, vekker engasjement. Det er stadig interessante artikler å lese, illustrert med mange artige bilder. Det er et proft blad.¹ På nettsidene ser jeg at Blikk sendes som anonym forsendelse. Det sier mye. Hva om vi alle ble abonnenter et år, selvsagt uten denne innpakningen?

NB! I papirutgaven er det en feil i anmeldelsen av Blikk (s. 77): Blikk blir ikke gitt ut av Foreningen Fri, som påstått, men er redaksjonelt uavhengig. Teksten som er publisert på nett er derfor korrigert. Vi beklager feilen på det sterkeste.