Besværlig gjenbruk av sekundærkilder

Om noen i det lengste hadde håpet at gode nordmenn ville bli holdt utenfor det ubehagelige minnesmerket Thorkild Hansen reiste i sitt verk om den dansk-norske trekanthandelen på 1700-tallet, så trådde norske slavehandlere tydelig fram i trilogiens siste bind, het det da Slavenes øyer, tredje del i Hansens trilogi om denne historien, utkom i norsk oversettelse for 50 år siden.¹ Det er derfor ikke helt riktig når Solum Bokvennen nå presenterer Roar Løkens De dansk-norske tropekoloniene som den første utgivelsen på norsk om temaet.

Som mangeårig lærer i videregående skole har forfatteren undret seg over hvorfor det ikke er skrevet mer om dette stoffet på norsk. Den samme undringen uttrykte Yngvar Ustvedt i 2001 i sin bok om Trankebar i Dansk Ostindia.² Kanskje det kom av at hele prosjektet var «nokså vanvittig og ikke så lite pinlig», skrev Ustvedt.

God timing

Vil vi grave mer i historien og snu flere steiner nå, eller synes vi det kan være nok? I USA utløste drapet på George Floyd og Black Lives Matter-bevegelsen en fornyet debatt om slaveritiden og forvaltningen av minnene, en kulturstrid som også har truffet Norge. Debatten om en tilsynelatende bagatell som Møhlenpris, oppkallingen av et sted i Bergen etter en mann som muligens var involvert i slavehandel for over 300 år siden, illustrerer på en slående måte at den transatlantiske slavehandelen nettopp var transatlantisk og dermed også er vår egen historie. Sånn sett er Solums utgivelse godt timet, og det fortelles mye og detaljert om uhyrlighetene som foregikk etter hvert som det dansk-norske styret kom i et slags system på de karibiske slaveplantasjene.

Engelbrecht Hesselberg (1728–88) var en typisk representant for sin tids begreper om lov og rett, og ikke minst straff og straffemetoder. Han var en begavet ung mann fra Norderhov på Ringerike som dro til København for å studere juss, og i 1753 utga han Juridisk Collegium, en utmerket innføring i rettslære som ble stående i mange tiår. I 1755 ble han utnevnt til byfogd og byskriver i Christiansted på øya St. Croix i Dansk Vestindia, der han noen år etter blant annet fikk ansvar for oppryddingen etter et slaveopprør. Denne jobben gjorde han helt etter læreboka, det vil si på en måte som virker nærmest ubegripelig i sin rasjonelle, kalkulerte grusomhet.

Vanskelig å henge med

Løken har satt seg fore å gi en bred, samlet innføring i historien om Danmark-Norges koloniale fortid fra etableringen av Ostindisk Kompagni i 1616 og fram til Danmark solgte de siste oversjøiske besittelsene i Karibia i 1917. Tropekoloniene er «en liten brikke i en kjempestor mosaikk», skriver forfatteren innledningsvis om arbeidet med boka, og beklageligvis kommer puslespillet skjevt ut fra starten.

Boka bygger i all hovedsak på den eldre danske faglitteraturen om emnet, med de problemene det medfører. Det omfattende stoffet i de forskjellige sekundærkildene er blitt komprimert til et mylder av navn og detaljer, det hoppes fram og tilbake, og det mangler tydelige, overordnede linjer gjennom teksten. Den merkantilistiske epokens politikk, kultur og ideverden er fraværende, og det er lett å falle av lasset for den som ikke allerede er godt innlest i den fremmedartede tiden.

Ustvedt og Struwe

Det mest problematiske med boka er at forfatteren ikke har noen distanse til sekundærlitteraturen han trekker så store veksler på. I beretningen om Ostindia legger Løken seg svært tett på Ustvedts populærframstilling av kolonilivet i Trankebar fra 2001 og Kamma Struwes bind 6 i det snart 70 år gamle verket Vore gamle tropekolonier. Ofte oppstår det uklarheter om hvem som er kilden: Hos Struwe heter det for eksempel om en av misjonærene i Trankebar at han «blev en sand plage for sine kolleger». Struwe, som har sittet i arkivene, vet hvorfor denne mannen ble en plage, mens Løken, som prøver å gjøre materialet til sitt eget, omskriver til det mer diffuse «skal ha vært (min utheving) en plage (…) for kollegaene». Når man i praksis siterer og det blir for mange slike «skal ha vært» og «det virket som» i stedet for kreditering for lånet, er det brudd på god skikk.

Et annet sted skriver Løken: «Noe av det første Hassius gjorde var å sende hjem regnskapet for 1704», og fortsetter: «Hassius var av den oppfatning at underskudd var uunngåelig og at det måtte dekkes utenfra.» Hos Ustvedt lyder det slik: «Noe av det første Hassius gjorde som kommandant i kolonien, var å sende hjem regnskapene for året 1704», og «Hassius mente et underskudd var uunngåelig, det måtte dekkes hjemmefra, sa han». Slik løper Løkens tekst parallelt med Ustvedts et langt stykke: «Det direksjonen i København var uvitende om …», skriver Ustvedt. «Det direksjonen ikke var klar over …», skriver Løken. Og så videre. Det hele blir ikke mer etterrettelig historieskriving av at Ustvedt heller ikke har brukt primærkilder, men stort sett har holdt seg til de samme danske standardverkene som Løken bygger på – ikke minst Struwe.

Klipping og liming

Enda mer tvilsom er bruken av Thorkild Hansens trilogi. I lange strekk er det lite annet enn parafrasering, klipping og liming, ofte satt sammen slik at det er umulig se hvem som egentlig skriver, eller hva som er mosaikk, og hva som er fugemasse. En håndfull tilfeldig plasserte notehenvisninger kan ikke rettferdiggjøre systematisk tjuvlån, og ekstra uheldig er det når Hansens litterære kvaliteter og egenartede ironi i framstillingen av kolonistenes kynisme forsvinner i gjenfortellingen. Eller motsatt, når Løken legger til en ironisk bemerkning som ikke står i teksten: Hansen skriver om to herrnhutiske misjonærer på vei til øya St. Thomas: «Jo mer menneskene sviktet, desto mer satte de sin lit til Frelseren. Og snart belønnet han deres standhaftighet.» Løken gjengir første setning og legger til: «Om det var Han som hjalp dem, er vel litt uklart.» Slike fortolkende tillegg eller fratrekk er det mange av.

Løken forteller også om dagboka til den danske presten Johannes Rask, en viktig førstehåndsskildring fra Guineakysten som utkom på midten av 1750-tallet. «Rask føler at han må fortelle det han har sett», skriver Løken og gjengir et lengre sitat fra Rask, men ikke i den målformen som er brukt i boka han har oppført i litteraturlista, Ferd til og frå Guinea 1708–1713 (Fonna Forlag 1969). Ordlyden er ikke helt overraskende identisk med Rask-sitatet i Hansens Slavenes kyst (inkludert Hansens utelatelser fra originalen³). Til og med introduksjonen er kopiert: Hansen innleder sitatet med å fortelle at Rask «må fortelle hva han har sett».

Norske formuer – gratis arbeidskraft

Løsningen med å dele opp boka i tre separate bolker – krydderhandelen og Trankebar i Ostindia, slavekjøp på afrikakysten og plantasjene i Vestindia – medfører at vi ikke får én tidslinje, og noe tydelig bakteppe for begivenhetene i maktens poliske sentrum, København, der mange av de viktigste aktørene befinner seg, finnes ikke. En sterkere bevissthet om at koloniene ikke først og fremst ble styrt fra fjerne fort og plantasjer, men fra regjeringskontorer og handelshus hjemme i Danmark-Norge, kunne åpnet for en bedre disposisjon av stoffet i De dansk-norske tropekoloniene.

Fokuset på alt som skjer «ute», gjør at den siste og viktigste linjen i det atlantiske triangelet blir nesten borte. De danske raffineriene som ble opprettet for videreforedling av det hvite gullet, nevnes summarisk, men det står ikke et ord om Niels Tank og Fredrikshalds Sukkerverk, som ble anlagt på begynnelsen av 1750-tallet, eller rådmann og reder Hans Hornemann og Sukkerhuset i Trondheim, som kom i drift omtrent samtidig.⁴ Siden etterspørselen i Norge etter hvert ble så stor at den ikke kunne dekkes fra København, satte eierne også opp sine egne skip for direkte import av sukkeret fra øyene til Trondheim. Det var nemlig ikke slavehandelen, men importen av sukker, ferdig innhøstet og pakket av gratis arbeidskraft, som skapte de enorme formuene til det norske handelsborgerskapet. Dette kapitlet i norsk økonomisk historie er altså helt utelatt i De dansk-norske tropekoloniene.

Det ser med andre ord ut som vi må vente en stund til på en solid, samlet framstilling av kynisme og store penger i trekanthandelen sett fra denne siden av Skagerak.