“Denne barske, evig fuktige flekken har aldri vært del av noen landmasse, men er kommet direkte fra havdypet.” Smak på setningen! Dette er Schalansky via Qvale, oversetteren fornorsker tysken på vakreste vis, og gjennom språket blir hver øy et sukkertøy å suge på, eller kanskje heller en perle i et ruglete skjell, eller det delikat oransjeglinsende kjøttet som gjemmer seg inni piggete kråkeboller.
Kråkebolleinnmat sluker jeg helst rå. Og slik mottar jeg også denne boka – med et begjær som vekkes av språket så vel som av emnet, enda så leksikalsk oppramsende innholdet ser ut til å være: fem kapitler tilsvarende de fem største verdenshavene, underkapitler viet noen av de minste øyene i hvert av dem, et tosiders oppslag for hver øy, bestående av én side skrift med essensielle opplysninger om størrelse, innbyggertall (om noen) og avstand til andre øyer og nærmeste landmasse, og én side med en enkel topografisk kartskisse over øya, i sirlig blyantgrått og selvlysende oransje, omgitt av blekblått hav. For denne utsøkte utformingen fikk forfatteren, som også er designeren, en pris for “årets vakreste bok” da den kom ut i Tyskland i 2009. Karin Haugen i Klassekampen skriver at “boka er så fin at du blir sittende å beføle den,” Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv mener det viser at e-boka aldri kan hamle opp med papirboka.
Fotnoter til fastlandet
Østtyskfødte (i 1980) Judith Schalansky vokste opp med atlas, det var hennes reiser, fingerreiser, der hun satt hjemme og hvisket de fremmede navnene på steder hun visste var virkelige, men som like gjerne kunne vært “Atlantis, Thule eller El Dorado”. Dette forteller hun om i det selvbiografiske forordet kalt “Paradiset er en øy. Helvete også.”. Videre reflekterer hun over det umulige i å overføre jordens krumme overflate til papirets flate, en umulighet som gjør kartet til “en kunst mellom utilbørlig forenklende abstraksjon og estetisk verdenserobring”. Her ligger hennes fascinasjon. Sjelden har jeg kjent noe smitte mer umiddelbart.
En grunnleggende erfaring i forfatterens unge liv er jernteppets fall, som sammenfalt med at “en skinnende hvit, uoverkommelig kant” mellom atlassidene som skilte kartet over Forbundsrepublikken Tyskland og DDR, ikke lenger var gyldig. Plutselig måtte niåringen lære utenat elver og fjell i et nå over dobbelt så stort hjemland. Det gjorde henne for alltid skeptisk til politiske verdenskart der naturen er delt inn i stater; hun velger seg derfor den fysiske topografien, “uavhengig av alle menneskeskapte grenser”. Men hvorfor øyer, de aller fjerneste og minste?
Fordi de er de mest forbigåtte, de som i atlas skyves ut i kanten i en liten ekstrafirkant med en egen målestokk, ettersom de ligger for langt borte. Dermed får vi ingen formening om relativ størrelse og faktisk geografisk beliggenhet. Det er dette Schalansky vil gjøre noe med, disse øyene som er “fotnoter til fastlandet”, og “langt mer interessante enn den viktige, kontinentale korpus”. Og hvem definerer dem som fjerntliggende? Bare kontinentalbeboere gjør det, og gjerne som en projeksjon av en uskyldig urtilstand, et jordisk paradis. For dem (oss), liksom for Thomas More, som i kjølvannet av Columbus’ og Amerigo Vespuccis oppdagelser av et nytt kontinent ga navn til sjangeren, er en øy “det perfekte sted for utopiske eksperimenter”.
I seg selv er hver øy verdens navle.
Kartlegging følger oppdagelsen
Schalanskys bok har en strengt geografisk organisering. Selv leser jeg øyene inn i mer tematiske kategorier, etter et mønster jeg mener å se Schalansky så vidt innby til i forordet. Mønsteret tegner seg fordi hver øybeskrivelse ikke bare er en oppramsing av fysiske fakta, men dypdykk i enkelthendelser på en nesten romanaktig måte (om det kan sies om en knapp bokside). Oppdagelsesreiser er en slik kategori.
For at en øy skal plasseres på kartet, må den oppdages. Midt ute i Atlanterhavet, litt nærmere Elfenbenskysten (1560 km) enn Brasil (2250 km), ligger Ascension – oppkalt etter Kristi himmelfartsdag, da Affonso d’Albuquerque i 1503 gjenoppdaget øya. Gjenoppdaget, for to år tidligere hadde Joao da Nova kommet dit, men uten å sette den på kartet. Informasjonen er presist nedtegnet av Schalansky på tidslinjen hun gir hver øy, men noe mer forteller hun ikke om akkurat dette. Derimot skriver hun spennende om hva Himmelfartsøya skulle bli i siste halvdel av det 20. århundre: “en arbeidsøy for telegrafister og spioner og en mellomstasjon for kabelen på bunnen av Atlanteren som forbinder jordens deler med hverandre”, en øy der “NASA strekker ut sine følere”. Annerledes med Bouvetøya bare 1700 km fra Antarktis; der handler hele Schalanskys skriftside om hvor lang tid det tok før øya ble oppdaget fra den første gang ble skimtet i 1739 av kaptein Bouvet de Lozier, “som trodde det var en kapp på sørkontinentet”. Siden ble den forgjeves lett etter av tre ekspedisjoner (Cook, Ross, Moore) etter at “bare to kapteiner på hvalfangstfartøyer har sett øya, men deres posisjoner er klart avvikende”. Først i 1898 lykkes det et tysk skip, Valdivia, å gjenfinne den steile øya “i sin ville prakt”. Schalanskys beretning om oppdagelsen er innforlivet nydelig. Siden 1930 er den ubebodde isbreøya administrert av Norge. En norsk isbit!
Hver øy er en fest. Eller et fengsel
“Så lenge det har eksistert biologer, har de søkt seg til øyer for at ikke overfloden skal drive dem til vanvidd,” skrev Fredrik Sjöberg i sin delvis selvbiografiske bok Fluefellen, som jeg anmeldte, like begeistret, for Prosa 1/2011. Øyer er forskningsfavoritter, for forskerne “er hver øy en fest,” skriver Schalansky og finner fram til en rekke relevante vitenskapelige ekspedisjoner for øyene “sine”.
Men øyer kan også være det motsatte, de egner seg utmerket som fengsel eller som skjulested. (Les historien om den britiske øya Pitcairn, 2120 km fra Tahiti! Nei, les alle historiene!) Og de kan være opphav til klaustrofobiske samfunn. Også dem får vi servert historier om i Atlas over fjerne øyer. Av alle rare ting som kan oppstå i så isolerte samfunn, er fargeblindhet en av dem. På den bitte lille stillehavsøya Pingelap bor det bare 250 mennesker, og 75 av dem er helt fargeblinde. Dette skriver Schalansky, og vi må gå ut fra at det er riktig, selv om vi ikke vet hvor hun har det fra, for det finnes ingen kildehenvisninger i boka, kun et fyldig steds- og navneregister. På tidslinjen til Pingelap i Mikronesia er dekoding av akromatopsi-genet uansett avmerket i år 2000, og Schalansky forestiller seg de fargeblindes tilværelse:
«De skyr lyset, dagen, ofte venter de til skumringen med å forlate hyttene, der de har blendet vinduene med farverike folier. […] Mange av dem hevder at de alltid husker hva de drømmer, og noen sier at de sågar om natten kan oppdage de små fiskestimene på dypt vann, se at de små finnene reflekterer det svake månelyset.»
Kartografien som poesi
Det er Schalansky selv som foreslår en slik kategorisering, og – i samme åndedrag – at atlaset burde “regnes med til skjønnlitteraturen”. Etter å ha lest Atlas over fjerne øyer, hoppende fra side til side, øy til øy, tenker jeg at det er Schalanskys blikk og skrift som gjør kartografien til skjønn litteratur. Før Adam – mennesket – gir den navn, ligger verden i et uartikulert mørke (for alle andre enn Gud). Kanskje må den navngis igjen og igjen. Litteraturen gjør at verden ikke forsvinner.
Og så lurer jeg: Får ikke Schalansky lyst til å reise? Hvorfor vet hun at hun aldri kommer til disse øyene? Det er litt rart, men det synes jeg kanskje fordi jeg lever i Norge, der vi lett tenker at vi kan reise hvor vi vil. Lar hun være å reise fordi disse sære små øyene ikke nødvendigvis er så spennende i seg selv, der de ligger langt ute til havs? For kanskje får øyene liv først og fremst gjennom beretningen om oppdagerne som kom dit, om eventyrerne som strandet der, de europeiske herskerne som søkte tilflukt der, alt dette minutiøst historiske og kuriøse som Schalansky har lest seg til, skikkelsene som ikke finnes mer.
I så fall holder ikke Schalanskys innledende tese om den fysiske topografiens uovertruffenhet; det er tvert imot menneskenes berøring med øyene som gir dem liv, på alle mulige ulike vis, fra forvisning og fengsel via hverdagsslit til jordisk paradis og utopi. Slik hun gir dem liv i den litteraturen hun skaper. Som i det hun skriver om den tjue kvadratkilometer lille øya i Nordishavet kalt Ensomheden (Tilbaketrukkenhetsøya på russisk), oppdaget av tromsøværingen og kaptein Edvard Holm Johannessen 26. august 1878, og nå med nedfrosne spor etter det 20. århundrets aktiviteter.
«Her er det ingen som bor. En gammel værstasjon ligger nedsunket i sneen, forlatte bygninger sover i buktens buk, vendt mot den smale landtangen på den andre siden av det gjenfrosne myrlandet. […] Provianten som er til overs, ligger dypfrosset i de nedisede grønne trebrakkene. […] På veggen med palmemønster henger et bilde av Lenin med hakeskjegget.»
Hele tiden får jeg lyst til å vite mer, lese mer, jeg begynner å slå opp på oppdagernavn, lete på google maps, for eksempel for å finne ut noe om de 277 innbyggerne på stillehavsøya Napuka (eller Disappointments Islands,) mennesker Schalansky ikke sier noe om. (Det hun heller velger å fortelle om, er hvorfor oppdagerne på Magellans skute i 1521 kalte det hele en stor skuffelse; de hadde sultet i 50 døgn og fant ingenting å spise.) Og også dette tjener til forfatterens pris: beherskelsen i fortellergleden, den begrensningen hun ilegger seg selv når hver øy aldri vies mer enn én side skrift, som bunden form i poesi. Slik blir tekstene også øyer, strengt avgrenset mot havet rundt, det store åpne. At Schalansky ikke angir hvor dypt havet er der øya er festet til bunnen, måtte være det eneste savnet.
