Å lytte til Ekko – en formatert opplevelse

Hvordan skal en anmelder tilnærme seg lydbokversjonen av en bok som hun tidligere har anmeldt som tekst? Selv om jeg har skrevet bokanmeldelser i mange år, møter jeg problemstillingen for første gang med Lena Lindgrens Ekko. Dette må derfor leses som en ny måte å anmelde boken på, hvor jeg forsøker å utnytte mulighetene som ligger i at flere kan lytte til boken på samme tid.

Kollektiv kritikk

Det er sommerferie når jeg skriver dette. Jeg har akkurat kommet fra familiens hytte hvor jeg har tilbrakt flere uker sammen med nære slektninger. Det har regnet en del denne sommeren, og familien har vært mye sammen innendørs. Hvorfor lytte til Ekko i ensomhet når familien sitter i samme rom og følger med på skydekket, tenkte jeg, og spurte pensjonert kvinnelig lektor (81), kvinnelig litteraturviter (47) og kvinnelig regnskapsmedarbeider (49) om de ville lytte sammen med meg. Det ville de gjerne. Jeg som allerede hadde lest boken, fikk dermed mulighet til å vite hvordan Ekko ble oppfattet av noen som ikke kjente den fra før.

Vi lyttet i bolker på omtrent en time to ganger pr dag, og vi brukte tre dager på å komme oss gjennom boken. Mellom hver bolk hadde vi altså pauser som ga oss mulighet til å diskutere bokens styrker og svakheter underveis, noe som gjorde lydbokanmelderiet til en pågående prosess. Vi diskuterte boken mens vi fisket og når vi spiste middag. Det sosiale i lydbokformatet var nytt for meg som er vant med klassisk skriftkritikk av tekst. Denne kritikken baserer seg på muntlige meningsytringer som kom i løpet av disse dagene.

Det viste seg at vi fort ble samstemt om én ting, nemlig at boken fungerer dårlig som lydbok. Den opplevdes som springende, med mye umotivert hopping fra tema til tema. Overganger er dårlig markert, og boken har en diffus og utydelig overbygning. Dette er en kjensgjerning som preger Ekko fra begynnelse til slutt.

– Hva vil hun med dette? Hvor vil hun hen? utbrøt den pensjonerte lektoren med jevne mellomrom.

– Hun refererer til altfor mange teoretikere, sa litteraturviteren, og mente at boken minte for mye om en lærebok eller et oppslagsverk.

– Hun bruker altfor mange fremmedord og fagsjargong, sa regnskapsmedarbeideren, og fortalte at hun hadde prøvd å lese Ekko tidligere, men endt opp med å google etter forklaringer på termer. – Hvem henvender boken seg til? Hvem skriver hun for? lurte regnskapsmedarbeideren på.

Jeg, som har allerede hadde lest boken, oppdaget at sjangerbetegnelsen essay har vært styrende for hvordan jeg vurderte den som tekst. Da syntes jeg at den vekslet mellom personlige refleksjoner og teoretiske utlegninger på en dynamisk måte. I lydbokformat virker Ekko derimot overlesset med referanser og henvisninger til andre, og oppleves som mindre personlig enn i tekstversjonen.

Vi som er teoretisk skolerte i sjangerlære, vet at essaysjangeren pr definisjon tillater en løsere form enn for eksempel akademiske artikler og avhandlinger. Og det kan godt være det først og fremst er essaysjangeren som skaper problemer i lydbokformat. Den løse formen krever en konsentrert lytter, men selv jeg, som tar notater underveis og har lest boken en gang tidligere, har til tider problemer med å henge med.

Format og struktur

Det at Ekko fungerer dårlig som lytteopplevelse trenger ikke utelukkende å ha noe med boken å gjøre. Det kan også være slik at lydbokformatet egner seg bedre for visse typer bøker enn andre. Mediet fungerer åpenbart på egne premisser, og sannsynligvis kan man på forhånd vite om teksten egner seg som lydbok eller ei. Overbygning og struktur, klar linje og tydelig retning blir viktigere i lydformat enn i skriftbildet, noe som igjen henger sammen med hvordan bøker er strukturert rent fysisk.

Når jeg leser en tekst, blar jeg fra side til side med fingeren (eller trykker på en knapp på lesebrettet mitt, eller scroller med fingeren på ipaden). Nederst står det sidetall som forteller meg hvor langt jeg er kommet og hvor langt det er igjen. I bøker er det med andre ord både taktile, visuelle og typografiske elementer som indirekte kommuniserer at jeg legger strekninger bak meg og nærmer meg et mål. Lydbokformatets svar på sidetall er å angi tiden det tar å få boken lest opp, hvor mye som er brukt og hvor mye som gjenstår. Ellers krever lyttingen null aktivitet, bortsett fra åpne ører. Å høre på lydbok er kort sagt veldig passivt sammenlignet med å lese. Det krever ingen kroppslige bevegelser, noe som muligens gjør det lettere å falle ut når språket yter motstand i form av termer som disrupsjon, det autonome subjekt, interdivider, mimetisk begjær og ressentiment.

Mangelen på typografiske markører som sidetall, kapittelinndeling og bruk av ulike skrifttyper kan være en annen forklaring på at boken oppleves langt mer springende i lydbokformat enn som tekst. Ekko bruker mellomtitler til å markere overgang mellom emner. Andrea Bræin Hovig formidler at vi har med en mellomtittel å gjøre ved å lese tittelen med litt ekstra trykk i stemmen og deretter ta en liten pause. Disse lydlige markørene av mellomtittel blir etter min mening for svake sammenlignet med hvordan typografiske virkemidler som halvfet skrift, linjeskift og bokstavstørrelse fungerer som visuelle markører, blant annet for overganger mellom emner. Lydbokformatet trenger åpenbart å utvikle flere standardiserte lydelementer som kan kompensere det som går tapt når denne typografiske tilleggsinformasjonen forsvinner.

Innhold over form

To av oss som lytter til Ekko er litteraturvitere og fortrolige med akademiske konvensjoner. Vi forstår hvorfor Lindgren bruker så mye tid på å redegjøre for tankene til den franske filosofen René Girard, og vi ser hvordan hans tese om det mimetiske begjær blir et strukturerende prinsipp i Ekko. Girards filosofi er besnærende i kraft av at den postulerer sannheter om vår menneskelige konstitusjon, samtidig som han går motstrøms mot rådende paradigmer. Girards filosofi gjør det mulig for Lindgren å anlegge et utenforblikk som generaliserer rundt vår epoke i stort og smått: Vi lever i Ekkos tidsalder, skriver hun. Vi blir styrt av Silicon Valley, nærmere bestemt gründeren Peter Thiel, en Girard-elev som i boken antar mytologiske proporsjoner. Girards filosofi samler mange av bokens tråder, altså stemmer det ikke at Ekko mangler retning og struktur. Men dette kommer bedre frem i boken, i lydbokformatet forsvinner Girard i mengden av teoretikere det refereres til.

Noe av det jeg satte mest pris på ved å anmelde lydbok sammen med andre var at vi diskuterte boken fortløpende og ikke slik muntlig kritikk ellers foregår; at kritikere møtes etter at boken er lest ferdig. Kritikken som denne anmeldelsen bygger på ble en del av hverdagssamtalen, og rundt middagsbordet var vi mer opptatt av innhold enn av form. Vi var alle enige om at Lindgren er best når hun analyserer hjemlige fenomener som nettstedet deiligst.no, eller peker på likheter mellom Donald Trump og Sophie Elise. Det hun skriver om oppmerksomhetsøkonomi burde vært obligatorisk folkelesning. Hver gang Lena Lindgren analyserte og reflekterte uten å sitere «gud og hvermann», ble tonen frekkere og språket mer snertent. Vi var enige om at det var verdt å lytte til Lena Lindgren, og at hun gjerne kunne vært mer personlig i Ekko.