Å forstå ekstremisme

Den ekstreme høyresiden er blitt både «banalisert og uskyldiggjort», skriver forfatter og journalist Øyvind Strømmen i den første av tre bøker om ytre høyre. Strømmens prosjekt er todelt: Først å kartlegge ytre høyre i Europa fra 1920 til i dag. Dernest – og viktigst – å advare om at vi ikke er tilstrekkelig bekymret for ekstremismen.
22. juli er en viktig motivasjon for Strømmen. Anders Behring Breivik var kanskje ensom i sine handlinger, skriver Strømmen, men ikke «ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk». Og videre: «Dette er en flokk det kan komme flere ulver fra.»

EKSTREM KONTINUITET
I Det mørke nettet (2011) beskriver Strømmen kontrajihadistene som oppstod i kjølvannet av 9/11. Kontrajihadismen blomstrer på nettet, har en global utstrekning og særlig én prominent norsk deltaker: Peder Nøstvold Jensen, eller Fjordman. Strømmen trekker også linjer til høyreekstremismens organisatoriske blomstring i Europa, med for eksempel British National Party i England og Stopp islamiseringen av Norge og Norwegian Defence League her hjemme.

I Den sorte tråden (2013) sporer han ytre høyres vekst fra da Benito Mussolini formulerte fascismen i perioden 1915–19, til når Fjordman etterlyser «en ‘mental revolusjon’, som bare er mulig ‘gjennom en gigantisk krise, et voldelig sjokk, som allerede er på vei’». Vi får innblikk i nazismens og fascismens utvikling, nyorienteringen etter andre verdenskrig og de siste nyvinningene med antiislamske bevegelser og kontrajihadisme.

Den siste boken, I hatets fotspor (2014), handler særlig om den voldelige høyreekstremismen. Strømmen skriver om dens utbredelse fra Sør-Afrika, via hatmotiverte drap i Europa og massakren i Srebrenica til Breiviks terrorattentat.

Strømmen lykkes med å demonstrere høyreekstremismens kontinuitet og utbredelse. Han viser også tilknytningspunktene mellom de ekstreme bevegelsene og politiske partier som deltar i valg med høyreradikale eller -populistiske budskap.

Her påpeker han hvordan Fremskrittspartiet noen ganger har hatt kontakt med ekstreme bevegelser eller individer og formidlet budskap som kan minne om kontrajihadismens retorikk. Christian Tybring-Gjeddes og Kent Andersens kronikk «Drøm fra Disneyland» er ett eksempel, Siv Jensens begrep «snikislamisering» et annet.

Imidlertid lurer jeg på hvor lurt det var å utgi Strømmens undersøkelser som tre bøker. Det er nok en god idé fordi han får spisset et par temaer – som kontrajihadismen på internett – og sikkert solgt noen flere bøker, men det gjør at en del fortellinger og temaer gjentas på tvers av bøkene. For eksempel får vi fortellingen om Fjordman og kontrajihadistene i alle bøkene, og det fortelles også flere ganger om en del av de viktigste utslagene av ekstremismen i Europa.

NORMALISERT EKSTREMISME
Den andre delen av prosjektet lykkes Strømmen dårligere med. Han skriver at Norge er blitt «et kaldere land», og at den ekstreme høyresiden er «banalisert og uskyldiggjort».

Det henger for Strømmen sammen med at ekstremismen ikke bare er isolert på internett eller i sine små, mislykkede organisasjoner, men at holdningene glir over i mer anerkjente politiske bevegelser. Strømmen antyder at det ikke er den voldelige ekstremismen som er farligst, men «det normale islamhatet», den ekstremismen som «ikler seg dress og slips og blir valgt inn i politiske posisjoner». Denne finner han også i Norge.

FrPs doble rolle gjør at partiet har hindret andre og mer høyreradikale partier i å vokse frem. Men samtidig har partiet vært «et naturlig valg for mange norske høyreradikalere». Partiet har bidratt til «å normalisere og banalisere konspirasjonsteorier og høyreekstrem tenkning». Resultatet er at vi det siste tiåret har «styrket konstruksjonen av en norskhet der muslimske nordmenn aldri kan få innpass».

Strømmen mener faktisk at ideen om at «det er umulig å bli norsk» er farligere enn konspirasjonsteorier, hat mot politiske motstandere, hat mot minoritetsgrupper og voldsromantikk. Her er det imidlertid grunn til å spørre om ikke Strømmen overdriver graden av normalisering av høyreekstremismen og dermed blir litt for alarmistisk.

SSBs undersøkelser viser at FrPs vekst og økte innflytelse ikke helt falt sammen med «kjøligere» holdninger. Tvert imot. Nordmenn er blitt mer tolerante. Andelen som mener at innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge, har økt fra 63 prosent i 2002 til 69 i 2013. Andelen som mener at det ville være ubehagelig om barna ville gifte seg med en innvandrer, har sunket fra 40 til 25 prosent. I Folkhemspopulismen (2010) skriver Erik Meier Carlsen at noe av det samme skjedde i Danmark: Samtidig som Dansk Folkeparti ble grunnlagt og vokste frem, så man en «dramatisk ökad tolerans». Meier Carlsen slutter seg til «katharsismodellen», som sier at åpen debatt kan gi nødvendig utluftning og øke toleransen.

Selv om Strømmen har rett i at ytre høyre har lange tradisjoner i Europa, overdriver han kanskje betydningen av bevegelsene. For eksempel skriver han at høyreekstreme «har stått bak det meste av terrorisme i Norge». Det er kanskje riktig. Men slik er det ikke i Europa. I Ekstreme Europa (2012) skriver statsviter Anders Ravik Jupskås at høyreekstreme har «stått for 12 prosent av terrorangrepene i Vest-Europa i perioden 1950–2004».

Man skal heller ikke overdrive de høyreradikale og -populistiske partienes gjennomslag. De har seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa siden midten av 1980-tallet, men det gir dem likevel ikke mer enn 12 prosent i snitt. Jupskås viser til den anerkjente statsviteren Cas Mudde, som «advarer mot å overdrive denne partifamiliens innflytelse», og som påpeker at «kun 8 av totalt 200 regjeringer i Vest-Europa siden 1980 har inkludert høyrepopulistiske partier».

TAP AV STATUS
Man kan også spørre seg hvem som stemmer på høyreradikale, og om de gjør det fordi de har ekstreme holdninger. Ifølge Jupskås er velgergruppen sammensatt, men menn, de med lavere utdanning og ufaglærte arbeidere er overrepresentert.

Hvorfor stemmer de på høyrepopulistene? For å forstå velgerne må vi legge en viktig erkjennelse til grunn: Samfunnet vårt opplever gjennomgripende endringer. Én sak er at globaliseringen gjør særlig de nederst på samfunnsstigen mer sårbare. En annen er at vi har fått en stor tilstrømning av innvandrere. I 1970 var det knappe 60 000 innvandrere her. I 2014 er det over 750 000 innvandrere her. Andelen innvandrere i befolkningen har økt fra 1,5 prosent til nesten 15 prosent. I Oslo er nesten en tredjedel av innbyggerne innvandrere.
Jupskås skriver om den enkleste forklaringen på fremveksten av høyrepopulistiske partier: Det har vært en «tendens til at jo større andel innvandrere, jo større oppslutning om innvandringsskeptiske partier». Velgerne er ikke ekstreme eller irrasjonelle. De vurderer hvilke partier som deler deres mål: «Det handler med andre ord om faktiske endringer i samfunnet og ønsket om å bremse disse», skriver Jupskås.

I Høyrepopulismens hemmeligheter (2012) påpeker høyskolelektor Ketil Raknes at: «Mens globaliseringen, flerkulturen og utdanningsrevolusjonen blir lovprist av den høyt utdannede samfunnseliten, så kan de samme prosessene for andre grupper bety tap av status og muligheter.» Det er ikke så rart at de da søker etter partier som vil gjenreise deres status.

De gruppene som er mest utsatt for å føle at verden faller sammen rundt dem, er også mest tilbøyelige til å stemme høyreradikalt. Partiene som snakker til denne gruppen, kanaliserer reelle interesser. Strømmen skriver selv at disse partiene «tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer», selv om han da peker på konkrete saker som ghettofisering og kriminalitet enn en større opplevelse av at verden er på feil spor.

En bedre forståelse av hvorfor noen stemmer på høyrepopulister, leder til følgende spørsmål: Hvorfor blir noen voldelige ekstremister? For å kunne motarbeide dem må vi forstå dem. Den største svakheten ved Strømmens bøker er at han knapt stiller det spørsmålet. Et sted er han innom Kathleen M. Pucketts bok Hunting the American Terrorist (2007) og hennes analyse av hva som gjør at noen blir soloterrorister, men det utvikles ikke videre.

Andre gjør dette bedre enn Strømmen. I Terrorist’s Creed (2012) ser statsviteren Roger Griffin på hva som driver terroristen. Samfunn som opplever eksistensielle rystelser, vil typisk oppleve ekstremisme og terror, skriver Griffin. Griffins viktigste grep er det han kaller «metodologisk empati». Han prøver å forstå terroristen. Individene som blir terrorister, lider gjerne av en total fremmedgjøring. Gjennom ekstremismen får verdenen deres nye verdier og en ny himmel, som de så søker å realisere gjennom voldelig handling.

I Angry White Men (2013) anvender sosiologen Michael Kimmel en slik metodologisk empati på voldelige og ekstremistiske menn i USA. De er gjerne en del av den nedre middelklassen, som har hatt et inntektsfall de siste årene. De opplever at den posisjonen de og deres fedre og forfedre hadde, er tatt fra dem. Kvinner og innvandrere har skylden. Voldsmennene har en sterk følelse av at de har rett på mer. Gjennom volden vil de gjenopprette sin ære.

Blir vi et kaldere land? Griffin skriver at målet med Terrorist’s Creed er at terroristene skal fremstå som mindre fremmede og demoniske og mer menneskelige. Det empatiske svaret på ytre høyre trenger ikke være alarmerende erklæringer om at Norge er blitt kaldere, og at ekstremismen er blitt banalisert og uskyldiggjort. I stedet kan vi ta inn over oss at det er noen grupper i Norge som opplever store utfordringer. Målet bør være å forstå dem.

Litteraturliste:
Roger Griffin, Terrorist’s Creed. Palgrave Macmillan 2012
Anders Ravik Jupskås, Ekstreme Europa. Cappelen Damm 2012
Michael Kimmel, Angry White Men. Nation Books 2013
Erik Meier Carlsen, Folkhemspopulismen. Timbro 2010
Ketil Raknes, Høyrepopulismens hemmeligheter. Spartacus 2012
Øyvind Strømmen, Det mørke nettet. Cappelen Damm 2011
Øyvind Strømmen, Den sorte tråden. Cappelen Damm 2013
Øyvind Strømmen, I hatets fotspor. Cappelen Damm 2014