Hva skjer egentlig i komiteene som velger og vraker for innkjøpsordningen, kårer de beste og deler ut priser?

1
I 2018 ble Geir Hestmarks bok Istidens oppdager kåret til en av Skandinavias ti beste bøker etter år 2000. For dem som hadde fulgt boken, var avgjørelsen overraskende. Manuset var refusert hos både Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Pax tilbød seg å gi den ut – hvis Hestmark betalte. Da boken endelig kom ut, på Kagge forlag i 2017, ble den verken anmeldt i Aftenposten eller i VG. De fire avisene som anmeldte boken, var delt i sin vurdering. Boken var en biografi om polarforskeren Jens Esmark, men Morgenbladets anmelder mente «personligheten Esmark blir nesten borte», mens forfatteren skrev om «mineraler og vitenskapelige spørsmål opp og ned ad stolper».[1] Dagbladet og Klassekampen var positive, men ikke overstrømmende.

Fædrelandsvennen kalte boka «krevende», men ga en femmer.[2] Avisens anmelder Alf Kjetil Igland satt i juryen til Kritikerprisen. Hestmarks bok ble nominert. Så ble den oppdaget av juryen nedsatt av Norsk litteraturfestival, Morgenbladet og nettstedet Broen, som skulle kåre Skandinavias beste sakprosabøker. Plutselig var boken kåret til en av de fire beste norske sakprosabøkene etter år 2000.

Den overraskende kanoniseringen åpnet for to alternative spørsmål: 1) Hvordan hadde forlagene og norsk sakprosaoffentlighet oversett en så glitrende bok? Alternativt, 2) Hva hadde skjedd i denne juryen? Uansett hvilket av spørsmålene man vektlegger, er svaret like interessant for den som lurer på hvordan noen utvalgte bøker ender med å bli bedømt som verdig innkjøp og litterære priser, med store karrieremessige konsekvenser for dem det angår.

2
«Føler du deg forbigått?» Det var det første spørsmålet redaktøren stilte da jeg skulle skrive dette essayet og sa at jeg trengte et visst rom for subjektivitet. Spørsmålet føltes pinlig. Alle svar ville være like dårlige. «Nei du, jeg føler faktisk at det går ganske bra.» «Ja, jeg mener bøkene mine burde fått flere priser.» Mer interessant enn svaret, som uansett ikke vil bli trodd, er selve spørsmålet, som stilles i ulike varianter i den litterære offentligheten. En forfatter som uttaler seg kritisk til hvordan bøker blir vurdert, vil automatisk bli mistenkt for å være drevet av følelsen av å være forsmådd. Å rase mot systemet blir utslag av manglende selvsensur, mens pinlighetene igjen bekrefter grunnene til at vedkommende står på utsiden av det gode selskap. Få forfattere vil legge seg ut med anmelderstanden. De som vinner priser, har på sin side ingen insentiver for å ta opp en slik diskusjon. Anmeldere er selv portvoktere, de sitter sammen i komiteene og vil som regel ikke henge ut kolleger. Resultatet er at den kritiske, offentlige samtalen rundt kvalitetsvurderingen stenges ned.

Å gå inn i den blir dermed fristende, en forbuden frukt, og jeg kjenner på en impuls til å spille rollen som den underkjente forfatter. Men for meg handler det om noe annet: Jeg sluttet nylig i jobben som journalist for å bli forfatter på heltid. Jeg er dermed blitt avhengig av et system for kvalitetsvurdering som jeg sliter med å forstå. I det inngår innkjøpsordningen, anmelderstanden og komiteer for priser og kåringer, som ofte befolkes av de samme personene i flere kapasiteter.

Denne teksten er dermed et forsøk på å forstå noe som vil få avgjørende betydning for min yrkesutøvelse. Forhåpentligvis vil den også bidra til å avlive den uutholdelige tanken at det hele handler om tilfeldigheter, et følelsesspill i et lukket system av mennesker som ikke egentlig vet hva de holder på med.

3
24. april 2018 skrev redaktør Frode Molven i forlaget Vigmostad & Bjørke et brev til Kulturrådet. Han viste til seks bøker som var «blant de aller beste sakprosatitlene i fjor blant kritikerne», men som ikke ble innkjøpt. Kulturrådet kjøpte inn 90 titler i 2017, presumptivt de beste, etter at alle påmeldte bøker var lest av en vurderingskomité. Blant bøkene som ikke ble kjøpt inn, var Long Litt Woons Stien tilbake til livet, solgt til 14 land. Azra og Maria Gilanis En muslimsk mors kamp ble nevnt i statsminister Erna Solbergs nyttårstale som en viktig bok, men ble ikke innkjøpt.[3]

Større oppmerksomhet fikk bøkene som hadde vunnet priser. Blant dem var Anne Bitschs bok Går du nå, er du ikke lenger min datter, vinner av Kritikerprisen 2017, men ikke innkjøpt. Blant de nominerte til samme pris var Alfred Fidjestøls Nesten menneske. Biografien om Julius. Fidjestøl har et profilert sakprosaforfatterskap og har vunnet Sult-prisen. Julius-biografien var avgjørende for at han også fikk Språkrådets språkpris, men boken ble ikke innkjøpt. Det ble heller ikke hans forrige bok fra 2015. Forfatteren Maria Berg Reinertsen fikk NTNUs litteraturpris for boken Reisen til Bretton Woods, en utgivelse som bidro til at hun fikk Språkprisen for 2018. Innkjøpt ble den ikke.

Kvalitetsvurderinger av bøker er subjektivt, men når en rekke prisvinnende bøker ikke er blant de 90–100 som kjøpes inn, blir forklaringsbehovet stort.

«Usikkerheten har økt de siste årene», mener forlagssjef Per Nordanger i Spartacus forlag. «Det har blitt vanskeligere å forutse hvilke bøker som blir kjøpt inn. Dette kan undergrave tilliten til at man har et fungerende system.»

Gro Jørstad Nilsen satt i juryen som nominerte Fidjestøls forrige bok til Kritikerprisen i 2015, og sier hun «ble sur på Kritikerprisens vegne». «For meg er innkjøpsordningen en ansiktsløs instans. Jeg vet ikke hvem de er eller hvilke kriterier de bruker. Jeg forstår ikke hvordan de tenker. De må jo mene at våre valg er hårreisende.»

Som redaktør Molven skrev til Kulturrådet, «det er noe vedvarende galt her».

4
Bokhandelens sakprosapris til forfattere må ikke forveksles med Bokhandlerprisen, som i teorien er for både sak og skjønn, men der alle nominerte bøker er romaner. Å finne informasjon om Bokhandelens sakprosapris til forfattere er ikke lett, siden Bokhandlerforeningen har slettet informasjonen om den på hjemmesidene, men den deles ut. Den skal gå til en forfatter i etableringsfasen.

I 2017 vant Marianne Neerland Soleim, hvis bok Operasjon asfalt handlet om flyttingen av døde sovjetiske krigsfanger. Boken var gitt ut på Orkana forlag. Den hadde fått tre anmeldelser. En av dem var skrevet av Espen Søbye i Morgenbladet, som også ledet juryen for prisen. Valget av vinner overrasket alle, ikke minst forlaget. Når jeg sjekker, viser det seg at boken ikke engang var blant de 328 bøkene som var påmeldt til innkjøpsordningen. «Vi har erfaring med at bøkene våre ikke kjøpes inn, og vurderte at den ville være for smal», sier Elisabeth Johansen i Orkana forlag. Å melde inn en bok til innkjøpsordningen er gratis.

5
Brageprisen var fram til 2012 eneste pris for sakprosa, og er fortsatt viktig. Brage-juryen består av en kritiker, en bokhandler, en bibliotekar og en akademiker.

De skal vurdere litterær kvalitet, respekt for stoffets egenart, nyskaping, originalitet, kunnskapsformidling. I 2018 vant Helene Uri for boken Hvem sa hva. Boken var ikke innkjøpt. Blant de fire nominerte var også Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdals bok Borgerlønn – ikke innkjøpt. I åpen klasse, som var populærvitenskap, vant Anja Røynes bok Menneskets grunnstoffer. Heller ikke den ble innkjøpt. Det samme gjaldt Katharina Vestres nominerte bok Det første mysteriet.

To Brage-vinnere og enda to nominerte var altså ikke regnet blant årets 104 bøker verdig innkjøp. Dette var ikke fordi de falt utenfor ordningen av formelle grunner, men fordi de var av for dårlig kvalitet.

Blant bøkene Brage-juryen på sin side ikke fant gode nok, var derimot Jan Grues bok Jeg lever et liv som ligner deres, vinner av Kritikerprisen og den første sakprosaboken på 50 år som er nominert til Nordisk råds litteraturpris.

– Det virker som Brageprisen brukes til å fremme gode, men kuriøse utgivelser, mens de store, viktige og ambisiøse verkene overses, sier Frode Molven. Som eksempler på det siste nevner han fjorårets bøker fra Tore Skeie, Per Anders Todal og Marte Michelet.

– Sett fra forlagenes side er dette som å delta i et lotteri, sier redaktør Anders Heger i Cappelen Damm. – Gir du ut en skjønnlitterær bok, kan du med en viss sikkerhet si om den blir innkjøpt, og om den ligger an til priser. Det kan du ikke i sakprosa.

Heger nevner hoppsporten. Deltakerne kjenner reglene, hvor mye vekt som legges på stil, og hvor mye som legges på lengde. Bedømmingen i sakprosa, mener han, er «som om hopperne ikke skulle vite hva de ble dømt etter. En dag stil, en dag lengde, mens dommerne den tredje dagen skulle mene at V-stilen var det eneste viktige».

6
Når jeg forsøker å få vite mer om Brageprisen, skjer det noe interessant. Sekretariatet er opptatt av hemmelighold. I brevet som sendes jurymedlemmene, står det med uthevet skrift: «Til slutt vil vi gjenta pålegget om absolutt taushetsplikt, både når det gjelder hvilke titler som er påmeldt Brage, og hvordan dere vurderer dem.» Forlagene melder selv på bøker, til en avgift på 2300–3900 kroner, avhengig av tidspunkt, men påmeldingen skal altså holdes hemmelig. Juryen kan på eget initiativ ta inn bøker til vurdering, og dette er også hemmelig. Juryen som nominerer, er offentlig, men vinneren velges av et hemmelig elektorat. Jeg spør daglig leder Siri Ekestad Bauge:

– Hvorfor er elektoratet hemmelig?

– Elektoratet stemmer på bøkene individuelt, er ikke lagt opp til samarbeid og vil unngå strategisk stemming, svarer hun på e-post.

– Hvorfor er det hemmelig hvilke bøker som meldes på?

– Fra vår side er det konfidensielt hvilke bøker som meldes på, det er opp til forlagene å eventuelt gå ut med hvilke bøker de har meldt på.

– Hvorfor er det hemmelig hvilke bøker juryen henter inn?

– Samme svar som på forrige spørsmål.

– Kan du sende meg informasjonen dere sender til jurymedlemmer?

– Nei, de to dokumentene er interne.

Hun går senere med på å sende brevene, men klipper først vekk deler av innholdet.

7
Som forfatter står man dermed foran et stort, svart tomrom med avgjørelser som virker tilfeldige, og som aldri forklares eller begrunnes. Vi mennesker er innrettet på den måten at vi fyller slike tomrom med noe. Blant forfattere blomstrer spekulasjonene. En forfatter skriver til meg at en bok ikke ble nominert til en pris, «antakelig fordi jeg en gang hadde den frekkhet å fornærme juryformannens ektemake». Et jurymedlem tror hans favoritt tapte «fordi den andre forfatteren var mer kjent». Det finnes alle slags spekulasjoner rundt politisk syn – ja, hvorfor ble ikke Terje Tvedts store snakkis Det internasjonale gjennombruddet nominert til noe som helst? Misunnelse er en følelse få vil vedkjenne seg, men i sitt indre kan forfattere spekulere endeløst over valgene de aldri får svar på.

Når jeg stiller spørsmål til dem som sitter i komiteene, møtes jeg stadig med påstander om at de forfatterne og forlagene som kritiserer, «har en agenda», de er forbigått og såret. Dette er en praktfull hersketeknikk som straks vender alle mine kritiske spørsmål tilbake på meg selv og hensetter meg til selvgransking – det hele dreier seg bare om mitt ønske om å bli likt. Hadde jeg bare vunnet noen priser, ville vi sluppet denne artikkelen, og alle ville vært venner og vel forlikte.

Jeg får lyst til å ta sats og spille rollen som forbigått forfatter fullt ut – den såre, pinlige posisjonen ville være et ypperlig utgangspunkt for et essay. Tittelen skulle være «Kan jeg være så snill å få en pris snart?». Men jeg klarer det ikke. For å skrive godt må man være ærlig, og sannheten er at jeg vant en pris senest i sommer. Nyheten om dette la jeg straks ut på Facebook i håp om å vinne flere.

8
Jon Rognlien er sakprosaanmelder i Dagbladet. Han sier at han takker nei til å sitte i priskomiteer, «jeg føler ikke at jeg ville kunne stå inne for det». Da måtte han lese så mange bøker så fort at det for ham ikke ville vært fysisk mulig. «Alvoret i en slik ting gjør at jeg ikke kan gjøre det.» I det ligger også en mistanke om at juryene ikke har full oversikt: «Alle som tenker over det, skjønner at dette er omtrentligheter.»

Rognlien mener det viktige med prisene er det bransjeinterne ritualet. Feiringen, blomster i alle farger, folk i sine beste klær. Spenningen idet vinneren leses opp. Takketalen. Snakket rundt, «jøss, du vant likevel, jo!», «ja, neste år er det vel din tur». Rognlien kaller dette «en viktighetsfestival», «man tillegger hverandre viktighet». Prisvinneren blir viktig. Institusjonene bak prisen blir viktige. Juryen blir viktig, hvert medlem får være en arbiter elegantia, den som avgjør hva som er bra nok. Men slik bakrommet må skjules under høymessen i en kirke, må bakrommet også skjules under prisutdelingen. Hvis ikke, mener Rognlien, blir vi avfortryllet.

9
Hva skjer i disse komiteene? Utsiden er blankpolert. Det som kåres, er «den beste boken», og juryen er enig om alt. Men forut for dette har det skjedd noe som ifølge jury-gjenganger Arnhild Skre ligner en «forhandlingssituasjon». Tre-fire personer har fått en enorm bunke bøker de skal gjennom, ofte til dårlig timebetaling. Brageprisen betaler jurymedlemmer 26 000 kroner for å lese over 60 bøker, elektoratet får ikke betalt. Av Kritikerprisen får man 13 500 kroner og forventes å ha oversikt over alle årets bøker.

Tidligere leder av Brage-juryen, Guri Hjeltnes, sier det handler om å «finne den beste boka i årets bunke», men sekretariatet forutsetter at juryene har «reflektert over fordelingen mellom størrelser som kjønn, sjanger, leserhenvendelse, litterær teknikk». Kvalitet vektes mot representativitet.

Etter kåringen av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene påpekte Klassekampens anmelder Merete Røsvik (nå Prosa-redaktør) at det var fem kvinner og fem menn på listen. Det var videre tre dansker, tre svensker og fire nordmenn, og bøkene var fordelt på sjangre og temaer. Røsvik mente et bedre navn på listen ville vært «representativ liste over den viktigste sakprosalitteraturen».[4]

De som har sittet i juryer (jeg har snakket med sju av dem), forteller at hvert jurymedlem kommer til forhandlingsbordet med sine favoritter. Så starter det. «Hvis du får den, vil jeg ha den.» «Du vil ha den, jeg vil i hvert fall ikke ha den, men kanskje kan vi enes om nummer tre.» «Hvis ikke jeg får med den, får ikke du med den heller.» Det har hendt at et medlem har stått på sitt og ikke veket en tomme. Da utmattes de andre. En sta forhandler kan kuppe en kåring.

Kritiker Espen Grønlie mener at mange av premissene settes i de første e-postene. «Hvis man er tydelig der, kan man drepe mange titler tidlig, resten er diplomati.» Grønlie mener grupper som dette dras mot konsensus, gruppetenkning tar over. Idet man er på vei mot et kontroversielt valg, rygger gruppen tilbake. «Det er en stor lykkefølelse når man faller ned på noe alle er enig i, man føler at man ikke er alene i verden. Men det er en fare at jurymedlemmene prioriterer samhold og konsensus, og ofrer favorittene sine for å holde på den gode stemningen.»

En forfatters synlighet er viktig, er man kjent fra mediene, blir man i alle fall lest. Når bøkene fordeles, vil jurymedlemmene gjerne lese sine favoritter, en ukjent forfatter kan forsvinne i det store intet.

– Da Torbjørn Færøviks bok Maos rike vant Brageprisen foran Aage Borchgrevinks En norsk tragedie, ble jeg utrolig overrasket. I mitt stille sinn tenkte jeg at han må ha vunnet på grunn av navnet, sier Marius Wulfsberg, som satt i Brage-juryen i 2012. Han utdyper:

– Å være kjent er en fordel. Estetiske vurderinger er umulig å formalisere, de krever at du tar sats og sier «dette mener jeg». Du må ha en smak. Det kan ingen gi deg, du må utvikle den selv. Du må praktisere, det krever erfaring. Har man ikke det, er det lett å si: «Det er jo en kjent forfatter, han er jo superflink, den boka liker jeg også.»

Noen nevner snøballeffekten. Hvis en forfatter får en pris, får hen snart flere. Hvorfor?

– Det tror jeg er en menneskelig svakhet, sier kritiker Gro Jørstad Nilsen. – Det er trygt. Noen har gått god for vedkommende.

Hva med personlige sympatier og antipatier? Jon Rognlien har påpekt at ikke bare bindinger, men også aversjoner kan ha betydning i vurderingssituasjoner.[5]

– I en vurdering spiller alt inn. Følelser, sosiale aspekter. Å bedømme kvalitet handler mye om intuisjon, og du skal vurdere fortløpende. Det kan være ytre ting som påvirker, mener Merete Røsvik.

Hva skal man si til forfatteren som mente seg forbigått «fordi han hadde fornærmet juryformannens ektefelle»? Jeg spør Guri Hjeltnes.

– Hva er dette for noe tull? svarer hun. – Hvis dette er nivået på spørsmålene dine, vil jeg ikke være med på denne artikkelen. Nei, nå holder det. Dette er useriøst.

Hun legger senere til at juryene befolkes av profesjonelle lesere, og at hang-ups ristes av.

10
Fra en priskomité. Et jurymedlem er åpen om å kjenne en av forfatterne, men argumenterer nå for vedkommendes bok. Ja, de kjenner hverandre, men boken er drivende god. De andre i juryen er usikre. Jo, boken er god, men det er mange gode bøker. De ender opp med ikke å nominere denne boken fordi dens fremste talsmann kjenner forfatteren.

På de fleste samfunnsområder finnes klare habilitetsregler. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) ber for eksempel medlemmene av stipendkomiteer gå gjennom alle søkerlister og krysse av for inhabilitet. Noe slikt formalisert system finnes ikke i prisjuryene.

Brage-sekretariatet «forventer at jurymedlemmer opplyser om inhabilitet», men skriver ikke et ord om habilitet i sine informasjonsbrev til juryen. Kulturrådets vurderingsutvalg har retningslinjer, men å kjenne noen gjør en ikke inhabil. Det må være et «nært vennskap» eller «nært faglig samarbeid». «Et nært vennskap er noe mer enn å kjenne hverandre eller tilhøre samme miljø», opplyser Hege Langballe Andersen fra Kulturrådet. Som tegn på «nært vennskap» nevner hun tilstedeværelse i bryllup, barnedåp, bursdag. Hun sier det er et skjønnsspørsmål.

– Kan man behandle bøkene til folk man kjenner?

– Ja, det kan man, og det gjøres, sier Marius Wulfsberg.

– Er ikke det vanskelig?

– Nei. De fleste litterære bekjentskaper har ikke preg av vennskap.

11
Wulfsberg ledet fra 2015 til 2017 vurderingsutvalget som avgjør hvilke sakprosabøker som kjøpes inn. Når jeg nevner kritikken mot utvalget, sier han at enhver komité opparbeider en smak, en profil som gjør at den vekter kriterier på sin måte. Vurderingsutvalget skal kjøpe inn bøker som er «direkte ytringer om virkeligheten, skrevet i en essayistisk, fortellende, resonnerende, opplysende eller argumenterende form». Bøkene skal «tilføre kunnskap, stimulere til faglig interesse og refleksjon og/eller berike samfunnsdebatten». De skal ha «språklige kvaliteter», henvende seg «allment» og underlegges «nødvendig redaksjonelt arbeid». De skal også være «helhetlige litterære verk». Dette har vært en diskusjon ved innkjøp av essaysamlinger. Kravet om at bøkene skal være «direkte ytringer om virkeligheten» har også vært diskutert, sier Wulfsberg, blant annet ved avgjørelsen om ikke å kjøpe inn Halvor Foslis bok Fremmed i eget land.

– Det handlet om kildebruk. Boken var polemisk sett vellykket, men det var sparsommelig med kilder sammenlignet med påstandene som ble fremført.

Når jeg spør hvorfor Anne Bitschs prisvinnende bok ikke ble kjøpt inn, svarer Wulfsberg:

– Jeg var førsteleser på boken, og vi hadde en diskusjon. Jeg syntes ikke den var god nok.

– Hvorfor ikke?

– Den var uforløst. Forfatteren går langt i å utlevere seg selv og er harmdirrende på en måte som plaget meg. Den andre leseren i utvalget må ha vært helt eller delvis enig, siden vi valgte ikke å kjøpe den inn.

Siden, sier Wulfsberg, kom det noen og sa: «Dette er en sterk historie fra en toneangivende, viktig debattant.» Han merket seg debatten. «Kanskje vi kom inn i et feil spor i den vurderingen», sier han. Hvis det hadde vært igjen en pott penger ved årets slutt, hadde han argumentert for å kjøpe den inn, sier han, men slik ble det ikke.

– Hva med Alfred Fidjestøls bok?

– Vi vurderte den som problematisk opp mot biografisjangeren. Dette skulle være en biografi om apen Julius, men den tilfredsstilte ikke sjangerkravene. En biografi skal være et portrett av en person, med historie og relevans. Dette ble for mye av et «artig påfunn».

Jeg spør om Maria Berg Reinertsens Reisen til Bretton Woods.

– Den forrige boken hennes ble oppfattet som et vellykket eksperiment og ble kjøpt inn, men denne tilfredsstilte ikke kriteriene, komposisjonsmessig og språklig.

– Er det ikke da litt pussig at disse bøkene vinner priser?

– Ikke så veldig. En jury utvikler i sine diskusjoner noen normer, verdier og preferanser. Det trenger ikke være sammenfall. Det er heller ikke sammenfall mellom avisanmeldelser og juryers vurderinger.

Til slutt spør jeg hvorfor Brage-vinner Helene Uri ikke ble kjøpt inn. Wulfsberg henviser da til dagens leder av utvalget, Arnhild Skre. Hun viser til internt reglement og sier hun ikke kan svare.

12
Skre, Wulfsberg og Hjeltnes mener det er et gode at vurderingene spriker.

– Er det ikke ålreit at det blir litt diskusjon, da? Det vil alltid være noen som mener at vi er helt på jordet. Det er positivt og morsomt for sjangeren at det blir debatt og oppmerksomhet, sier Hjeltnes, som de siste to årene har sittet i Brage-juryen.

– Hvis det skal være forutsigbart, vil det bare føre til at de store forfatterne trekkes fram. At det er sprik, sikrer et mangfold, sier Hjeltnes.

Arnhild Skre sier at ingen av de fire bøkene som ble Brage-nominert i fjor, ville vært på hennes liste. Dette mener hun er «en klar fordel».

– Når færre bøker blir anmeldt, blir variasjonen av bøker som blir løftet fram, enda viktigere enn før. Om det etablerer seg én hegemonisk vurderingskanon eller standard, er det uheldig for både leseren, mangfoldet og den kvalitative utviklingen til norsk sakprosa, sier Skre.

Forleggerne har bedt om forutsigbarhet. For dem er markedet, boksalget, det eneste sikre. Hvis arbeidskrevende bøker av høy kvalitet fanges opp av innkjøpsordningen og priskomiteene, kan de gi dem ut. Hvis ikke må de forholde seg til markedet alene.

Frode Molven sier han akkurat nå sitter med to bøker han gjerne ville gitt ut.

– De ville hatt stor litterær verdi og offentlighetsverdi, men markedet for dem er vanskelig. Bøkene er utfordrende og annerledes. Hvis vi stolte på at vurderingsutvalget tok hensyn til kvaliteten i dem, kunne vi gitt dem ut. Nå tør vi ikke.

Skre og Wulfsberg avviser forleggernes ønske om «forutsigbarhet».

– Å klage på at utvalget ikke er forutsigbart, er utrolig rart, sier Wulfsberg. – Slik er det nødt til å være, så lenge ordningen er selektiv. Tenk deg det motsatte, at det ikke hadde vært uforutsigbart. Da ville et statlig utvalg ha innflytelse på de redaksjonelle vurderingene i forlagene. Det vil ikke være bra.

Skre sier på et tidspunkt i intervjuet at «hvis det over tid ikke var overlapp, ville det være urovekkende, da tror jeg kanskje man burde se på ting», men når jeg ber henne utdype dette poenget, avviser hun det og sier at hun «snakket seg bort».

13
Som en person som for første gang skal leve av å skrive bøker, ønsker jeg meg et rettferdig system der hardt arbeid lønner seg. Jeg lengter mot sport. Den som kommer først i mål, vinner. Det som plager meg med kulturlivet, er den indirekte konkurransen; man må hele tiden bli anbefalt. Jeg ser for meg at hvis sport hadde vært bedømt slik kultur blir det, ville den sympatiske Grete Waitz vunnet alle konkurranser mot Ingrid Kristiansen, mens Vegard Ulvang ville slått Bjørn Dæhlie. Konkurransene i litteraturen er viktige, de skaper karrierer og stopper andre, men i fravær av klare og eksplisitte regler overlates for mye til selvfremstilling, posisjonering, «etterlatt inntrykk».

Jeg lengter mot åpenhet, begrunnelser, problematisering også av tvil. Å kreve eksplisitte konkurranser i kulturlivet er kanskje naivt, men de audiovisuelle oversetternes organisasjon NAViO gikk nylig vekk fra sin årlige pris, for i stedet å arrangere en konkurranse der alle kan være med, Tekstiaden. Journalistikken har sin SKUP-konkurranse, der alle kan sende inn metoderapport. Det er fortsatt vanskelig å kåre en vinner, men deltakelsen er åpen, juryen er kjent, og man kan lære av metoderapportene.

Om det er vurderingsutvalget eller priskomiteene som tar feil i dagens sakprosaverden, kommer jeg ikke til bunns i, men hvis for mange prisvinnende bøker blir vurdert som for dårlige til innkjøp, taper systemet legitimitet. Da overtar den uutholdelige tanken om følelsesspill, tilfeldigheter og inkompetanse. En viss spredning er bra, men ikke over 110 «like gode bøker» årlig. For meg som forfatter innebærer dette også noen valg. Skal jeg gå løs på store prosjekter som krever mye arbeid over flere år, må jeg være sikker på at noen fanger opp den ekstra kvaliteten som ligger i dem. Hvis innkjøp og priser er et lotteri, må jeg i stedet fordele risikoen på flere prosjekter.

Simen Sætre har gitt ut bøker på Spartacus, J. M Stenersens forlag og Cappelen Damm og har jobbet i Morgenbladet.

Fotokredit biletkollage:
Guri Hjeltnes: UiO/HL-senteret
Gro Jørstad Nilsen: Hanne Lorentzen, Kolon forlag
Marius Wulfsberg: Torbjørn Berg, Dagbladet
Arnhild Skre: Samlaget
Jon Rognlien: NRK
Espen Grønlie: Universitetet i Oslo

[1] Per Hem. «Et monument over istidens oppdager». Morgenbladet, 18.8.2017
[2] Alf Kjetil Igland. «Krevende om istidens oppdager». Fædrelandsvennen, 19.9.2017
[3] Jonas Brække og Mari Brenna Vollan. «Ros fra Erna, ris fra råd». Klassekampen, 27.4.2018
[4] Merete Røsvik. «Fiksjonen som blir sann». Klassekampen, 16.6.2018
[5] Tverrfaglig kritikersalong om habilitet, 25. november 2013. https://kritikerlaget.no/saker/normer-for-habilitet