Madman minnes Jürgen Habermas taktfast marsjerende med museskritt

En dag døde Jürgen Habermas, og jeg tenkte: Her må det skrives minneord. Jeg kom straks på at Arne Johan Vetlesen er elev av Habermas, og tenkte han må være den best egnede kandidaten til et minneord om den tyske filosofen i Prosa. Men før jeg hadde tenkt tanken ferdig, leste jeg et minneord om Habermas av Vetlesen i Morgenbladet (eg. Mannebladet, en publikasjon for menn som skriver om menn, red.anm.). Det var en god tekst, men Vetlesen brukte ikke her den formuleringen jeg minnes han har brukt på tomannshånd om Habermas’ tenkning.

Minneord ble skrevet både her og der av andre betimelige nekrologer, tiden gikk, og jeg kunne ikke lenger forsvare å hente inn en ekstern skribent. Jeg er klar over at å nedtegne det som ligger umiddelbart bak pannebrasken ikke blir bra. Men jeg ble nødt til å spørre meg selv: Hva minnes du om Jürgen Habermas?

Jeg minnes at jeg snakket med en person mellom reolene på Cambridge University Library. Jeg prøvde å si noe om «herrschaftfreier Diskurs», på engelsk. Det hadde hun ikke hørt om, til tross for at hun var i ferd med å skrive en ph.d.-avhandling om Habermas. Det var rart.

Grunnen til at jeg nevnte dette for personen jeg tilfeldigvis traff mellom reolene på biblioteket – jeg hadde møtt henne et par ganger tidligere, det var et av disse påtreffene der det er så vanskelig å la være å si noe, man har jo ikke altfor bråttom når man står mellom to reoler på Cambridge University Library, og siden gangfarten er så lav på slike steder, kan man ikke liksom haste videre – selv om man er i et bibliotek.

Grunnen til at jeg anførte den herrschaftfreien Diskurs, var at jeg selv hadde begitt meg ut på lesing av Theorie des kommunikativen Handelns, riktignok helt sikkert på engelsk. Om akkurat dette begrepet sto i boken, ble jeg usikker på. I så fall sto det vel på engelsk. Jeg prøvde å finne ut av det etterpå, men husker ikke hva jeg kom frem til.

Men nå rinner meg ihu den engelske termen ideal speech situation. Den må i det minste være beslektet. Denne reolsituasjonen med Nina(?) var derimot ikke ide¬ell, og opptar en uforholdsmessig stor plass i min hukommelse – faktisk stadig mer, jo mer jeg tenker på det. Jeg fikk litt inntrykket av at hun trodde jeg hadde strategiske hen¬sikter med å ville snakke med henne om den herredømmefrie diskurs, en plan om herredømme, rett og slett, men det var jo slett ikke tilfellet, og det irriterte meg, og det irriterer meg tydeligvis stadig, at hun kan ha trodd det var slik.

Her prøver man bare å være hyggelig med folk, og snakke til dem som om de var interessert i å være anstendige, gode og sannferdige mennesker.

Habermas var en brikke i ph.d.-avhandlingen min. Jeg har problemer med å huske noe særlig av det. Jeg har merket at en del mennesker har et forbløffende reservoar i hjernen. De kan hente frem ordrette sitater med linjeangivelse til Platon og lignende. Den evnen besitter ikke jeg.

Jeg må forresten understreke at jeg ikke studerte på Cambridge-universitetet, men et annet universitet i Cambridge. Det er lett å huske feil om detaljer om studieopphold i Cambridge, bare spør Asle Toje. Slikt må skrives ned. Skriften husker for oss.

Jeg føler meg som en imposter. Å få noe nedtegnet på papiret er ingen stor sak. Å gjengi eller stå til rette for det muntlig er nærmest umulig. Har jeg da ikke skjønt hva jeg har skrevet? Nei! Det er en merkelig forestilling i vår identitetsbesatte samtid at skriften avspeiler et synspunkt i skribentens indre. Alle som har skrevet noe, vet at skriften styres mer av seg selv enn av skribenten. Det blir som det blir.

Skriften er en blek avskygning av talen, har det blitt sagt. Talen er levende, umiddelbar, kan forsvares, utfordres av andre levende. Skriften er død. Dialogen kan eksponere svakheter som kan dølges i skriftens besnærende tegn. Det var noe slikt – fritt etter hukommelsen – Platon mente, og alle andre siden.

Pøh! Platon hadde neppe hørt podkast. Transkriber en hvilken som helst podkast, der deltakerne øser av sin umiddelbare pannebrask, så ser du straks at det disiplinerte skrevne ord er det diffuse pratmakeri og umiddelbare pannebraskeri overlegent.

Den vestlige sivilisasjon har vært på avveie i over to tusen år. Skriften er langt bedre enn talen. Tiden er kommet for å gi skriften oppreisning. Når tanken kjeppjages døgnet rundt, trenger vi skriften mer enn noen gang.

Det jeg først og fremst minnes om Jürgen Habermas, er følgende. En dag i slutten av november 2005 kom ikke læreren («Lars») til timen på Bergen Katedralskole. Vi ventet en halvtime før vi ga opp. Utenfor kantinen møtte jeg og Martin en oppglødd Lars, som nettopp hadde hørt foredrag med Jürgen Habermas, i kantinen.

Den andre vinneren av Holbergprisen, verdens fremste humanistiske akademiker, hadde talt i kantinen der to åndshungrige gutter i en meget formativ fase pleide å spise rundstykke med hvitost og paprika. Det var helt utrolig. Og det var helt utrolig å gå glipp av det. Balansen måtte gjenopprettes, og det ble den.

Jeg og Martin (ikke Årseth, red.anm.) snek oss med hullete bukser og palestinaskjerf inn i Håkonshallen, der det var storstilt prisseremoni to dager seinere. Vi ble bedt om å reise oss, og der kom Habermas marsjerende taktfast i museskritt til middelaldersk musikk. Med museskritt mener jeg ikke rotteskritt, som mange forveksler det med. Rotteskritt er når man setter den ene foten foran den andre, hælen frem dit tåen på den andre foten stopper. Museskritt er bare halvparten av dette, å sette foten bare halvt frem, slik at hælen lander ved siden av omtrent midt på den andre foten, der buen er som høyest. Hvis Habermas hadde marsjert like taktfast, bare med rotteskritt i stedet for museskritt, ville det ha gått dobbelt så fort. Det gjorde han ikke. Det er noe av det drøyeste jeg har vært med på.

Om vi fikk høre noe av den tyske filosofens tanker – som vel var formålet vårt – husker jeg ikke. Trolig dreide dette seg om høflighetsfraser, diplomoverrekkelser og den slags.

Det som i alle fall var så imponerende, var at Habermas gjennomførte hele dette utrolig pinlige ritualet med den største selvfølge – uten å fremstå verken som fjols eller fe.

Jürgen Habermas var en meget god tenker. Og jeg tror at han – for å ha tenkt det han gjorde – også må ha vært et meget godt menneske.