Tidsskriftet er Norges sjel! Hva mener Bokmagasinet?

Det mest interessante med anmeldelsen hans av Prosa – tidsskrift for sakprosa – er at den er trykket på lederplass i Bokmagasinet. Hva skal det bety?

Hovedbudskapet til Bulie er at han er lei av «forfallstankene» han sporer overalt i denne utgaven, «klagesanger» over kritikkens og tidsskriftenes vilkår. Forfallsnarrativet har nok sterkere rotfeste i Bulies indre liv enn i Prosa-utgaven, som stiller seg åpen og ambivalent. Tidsskriftet er Norges sjel! heter en av tekstene, og nummeret rommer langt mer enn Bulie er i stand til å få øye på – deriblant humor.

Samtidig er det ikke til å komme unna at kritikken, kulturjournalistikken og tidsskriftene har fått trangere kår de siste tiårene. Dette har Bulie hørt før. Og hva så? Mange er lei av å høre om klimakrisen. Skal vi dermed slutte å snakke om den?

Bulie påpeker at Prosa var mer synlig i offentligheten før. Men vi er jo ikke alene blant tidsskriftene om å ha tapt terreng i kampen om oppmerksomheten, tvert imot. Vi jobber hver dag for å nå ut til flere. Blant annet har vi det siste året hatt innholdet vårt publisert i VG, Morgenbladet, Khrono, NRK, til og med Klassekampen – og skapt debatt i flere av disse mediene. Vi har hatt flere arrangementer. Vi er snart tilbake i Narvesen-kiosker i hele landet. Vårt neste nummer handler om stortingsvalget. Vi skal være aktuelle, ha bred relevans, og samtidig bevare vår egenart.

Jeg skjønner at slikt kan se smått ut fra Klassekampen, som også er å finne blant smågodtet i lavprisbutikker. Avisen mottar mer i offentlig støtte enn landets over 100 kulturtidsskrifter får til sammen (jeg unner avisen hver krone). Det kan være verdt en selvrefleksjon når Bokmagasinet på lederplass velger å konstatere at alt er såre vel i dagens offentlighet.

Eller er det egentlig det Bulie gjør? Jeg vet ikke. Resonnementet hans er preget av en logikk som bare gjelder i drømmeland. Her mangler ett av to: enten en tilbakevisning av det konstruerte forfallsnarrativet, eller en erklæring av at tidsskriftene ikke lenger har livets rett. Hvis han mener det siste, kunne han bare sagt det. Men i så fall faller det på sin egen urimelighet å kritisere et tidsskrift for å synge svanesang (noe jeg mener vi ikke gjør). Hvis poenget er det første, har han større problemer, fordi teksten hans i seg selv ufrivillig demonstrerer tilstanden han prøver å benekte: Aviskritikken i dag er preget av hastig lesing, skriving og redaksjonelt arbeid. Det blir ikke alltid så bra.

Det er flott at Bokmagasinet bruker plass på å omtale tidsskrifter – mer av det! I mellomtiden fortsetter Prosa å dyrke den langsomme tanken og det ettertenksomme ordskiftet. Kjedelig, men sant. Det er forresten ikke sant at det er kjedelig. Det er gøy!

Innlegget er opprinnelig trykket i Klassekampen, 8. april 2025.