Tidsskriftet er Norges sjel!

Med hjertet i klem står jeg og fyller opp kasser med tidsskrift. De skal kastes. Jeg river mange årganger av Skolen ut av hyllene, det er flere av hver utgivelse. Det står at det er en årbok, Årbok for norsk utdanningshistorie. Kjennetegnene på et tidsskrift er ikke alltid like klare. Et tidsskrift kan godt komme ut bare en gang i året. Slik også med det neste tidsskriftet jeg skal sende i søpla. Årsskrift, kalles det, og utgis av et lokalhistorielag.

For jeg kan jo ikke ta vare på alt dette? Skolen ble etablert i 1982, og holdt koken til langt inn i 1990-årene. Da kastet min far inn håndkleet. Men redaktørgjerningen var ikke over, og i 2001 ble han redaktør på ny. Han var 93 år da han våren 2024 kunne holde den siste utgaven av lokalhistorietidsskriftet i hånda. «Kulturminner av flere slag» var temaet. Noen få måneder etter døde han, og nå står jeg altså her og rydder i hyllene. Jeg kaster livsverk og resultater av ildsjelvirksomhet. Det som et tidsskrift knapt kan eksistere uten. Tidsskriftene skal nå resirkuleres. De som en gang oppstod av en vilje, ja, slik blir de til, ifølge Sissel Furuseth, skal nå rives opp, blandes med vann og bli til en grøt. Så skal trykksverten fjernes. Nye, blanke ark skal bli til.

Vil det da bli noe helt annet enn tidsskriftsider som trykkes opp? For «det å ha et aktivt forhold til tidsskrifter er en anakronisme i dagens samfunn», påstår Audun Vinger. Kjell Lars Berge sier at «tidsskriftkulturen er i ferd med å forsvinne».

Disse to utsagnene pluss Furuseths ovenfor finner jeg i antologien Det skal vera tid. Det skal vera skrift, som handler om nettopp tidsskriftet – om hvorfor det er så bra, og hvorfor det likevel står dårlig til. Hvordan kan tidsskriftet være så utsatt når det ifølge Lars J. Halvorsen og Paul Bjerke er «infrastruktur for demokratiet»? Omtrent alle bokas bidragsytere fremhever den viktige rollen tidsskriftet spiller i dannelsen av offentligheten. Med sine lange tanker og opphøyde refleksjoner holder det den til og med på plass. Derfor trenger vi tidsskriftet, sier de. For vi er omgitt av kommersielle, byråkratiske og digitale krefter, sterke nok til, med Susanne Christensens ord, å «destabilisere centralperspektivet og dekonstruere identiteter i en hvirvelvindsagtig maskeleg». Tidsskriftet virker som et bolverk mot kaos?

Men så er det dette paradokset, da, som Berge formulerer, at all refleksjonen tidsskriftet kan by på, ikke nødvendigvis når frem. De tidsskriftene som mest løfter ytringskulturen, gjennom å bedrive «argumenterende saklighet og kunnskapsbasert etterrettelighet», gjerne ved hjelp av «en utforskende skrivestil», har likevel ingen påtrengende relevans. De er for elitistiske, påstår Berge, og på grunn av det, ekskluderende. Bolverket virker mot sin hensikt?

Det skal vera tid er redigert av de to tidsskriftentusiastene Audun Lindholm og Bente Riise. Riise har skrevet et fint forord, Lindholm leder to lærde intervjuer (det ene med nevnte Furuseth). Boka kan godt sies å oppføre seg som et tidsskrift, et skikkelig tykt dobbeltnummer, og akkurat på den måten jeg liker det best, gjennom å by på en blanding av det litt lettere og det litt tyngre. Intervju er alltid bra, for det gjør poeng levende. Noe levende finner vi også i bokas fem første artikler. De begynner alle med en personlig vinkling, som jo er en måte å få subjektet inn i saken på. Vi finner også eksempler på litterært språk, blandet inn i en saklig fremstilling.

Det sies mye fint om tidsskriftet her, det er hyllester og munterheter. Jeg begynner å fable mens jeg leser, tenker at det er under tidsskriftets høye himmel jeg skulle ha levd. I Tidsskriftstaten. Der hvor det er høyt under taket og et stort mangfold, med nye og gamle stemmer om hverandre, sterke følelser og klare meninger – og alltid noen som vil ha deg med inn i en samtale. På toppen sitter en som har som jobb å ville det samme som deg, nemlig å få noe godt ut av deg og dine bidrag. Eller sagt litt finere (mer elitistisk?), «å optimalisere utfallet av den skrivendes intensjoner» (Audun Vinger, s. 31). I tillegg er det en gjennomtenkt design.

Tidsskriftet er viktig for ytringskulturen og dermed for frihet og demokrati. Men det er også viktig med hensyn til andre store ting, som vår væren i verden. Hvordan skal jeg tenke omkring det å leve? Gjennom personlige vinklinger eller en personlig stil kan disse store tingene, som det er så vanskelig å si noe om, komme til syne. Også gjennom tematikk kan de det, eller bare gjennom en glød. Jeg tenker at mange av tidsskriftene våre viser frem liv. De viser frem livet i et land, altså Norge, hva det er vi bruker tid på, og retter vår lidenskap mot. Det handler om uttrykkene våre og ulike måter å ta del på.

Eirik Vassenden understreker tidsskriftskribentens posisjon som dobbel, en som ser fra et bestemt sted, er innenfor noe, og samtidig med avstand, ved også å ha et ståsted utenfor. Nå har vi mange tidsskrift i dette landet, nesten ett (noen ganger flere) for hver aktivitet eller interesse, og jeg uttaler meg ikke med det mest solide grunnlaget, men likevel: Etter å ha lest gjennom en årgang av en god del tidsskrift (i Prosas tidsskriftturné, 2020–2023) vil jeg si at det i noen tilfeller er så som så med avstanden – og dermed med refleksjonen. Selv om det er refleksjon der, er den av mer praktisk art, grunnet i noe konkret.

Et stykke ull, for eksempel. Hva kan det brukes til? Eller hvordan kan man klare å sette sammen en stabel med plank for å kunne ta seg en tur ut på fjorden? Det er eksempler på det å høre til vi får i slike tidsskrift. I en natur, på bakgrunn av tradisjon. Og også det liker jeg godt.

Tidsskriftstaten er med andre ord ikke elitistisk. Bare litt over en håndfull av våre tidsskrift kan karakteriseres som elitistiske. Elitisme ses ofte i motsats til kulturindustri, som inviterer til passivitet og derfor er noe å advare mot. Men brorparten av våre tidsskrift faller utenom begge disse kategoriene. De er noe tredje, som det er lett å miste av syne. Heller ikke i Det skal vera tid nevnes de noe særlig.

Økonomisk er det skrale kår for de fleste tidsskriftene våre. Men mangfoldsmessig står det slett ikke dårlig til. Det er verd å påpeke. Men hvorfor bør alle disse tidsskriftene være til? «Hvordan kan man argumentere for at staten skal støtte såpass avsenderorienterte publikasjoner?» spør Halvorsen og Bjerke.

Jo, fordi det ikke bare handler om å utbre kunnskap og å bedrive meningsutveksling, begge gode ting, men også om å kjæle med ting man synes er fint, det være seg dikt og fortellinger eller båter og vevde tepper. Tidsskriftet er faktisk interessert i alt. Det er lyttende, lar seg besnære og er mye ømmere enn avisa. Slik gir det innblikk i norske verdier og meningsfulle aktiviteter – ting som skaper liv, og som uttrykker liv. Selv om ikke alle leser tidsskrift, er mange med på aktiviteter som tidsskriftet skriver om, som fotball, fiske og felespill.

Tidsskriftet vedlikeholder og utvikler aktiviteter, som ulike typer håndverk: båtbygging, knivmaking og brødbaking. Tidsskriftet inviterer folk inn til alt dette. Hvor ellers kan man gå for å bli kjent med hobbyer og interesser man ennå ikke kjenner så godt, eller med regioner, med tenkesett, med kulturlivet i Tønsberg? (Ja, faktisk, det finnes et tidsskrift for det også.)

Tidsskriftet er et sted hvor vi kan kjenne på glød og bry oss om tradisjoner og hverandre. Det byr på «en vifte af kærlige og kritiske blik på verden», avslutter Christensen sin artikkel med. Tidsskriftet er et bolverk, men det trenger heldigvis ikke å ende opp som et paradoks. Nei da. For det består jo ikke bare av lange tanker og opphøyde refleksjoner. Det inneholder også ting som er strikket eller spikket. Det viser frem – liv og deltakelse, og hvordan slikt er mulig. Så selv om jeg dessverre kaster, er det bare et par enkelttidsskrift jeg kvitter meg med, ikke hele det store mangfoldet. Til sammen må jo det gi mange lesere? Og et stort behov for blanke ark. Norges rikdom skrives faktisk inn på disse arkene.

Tidsskriftet er derfor også beredskap. Det er landets sjel?

Prosas redaktør Roman Linneberg Eliassen har siden 2024 vært styremedlem i Norsk Tidsskriftforening. Han har ikke vært involvert i arbeidet med den omtalte boken.