La meg være ekstremt tydelig

Å påstå at man er klar og tydelig, er et gammelt retorisk grep. Gro Harlem Brundtland fortalte oss at hun var «klinkende klar» i sine uttalelser. Kåre Willoch understreket sine poeng på samme vis. Blant dagens politikere og maktpersoner har bruken av disse ordene økt voldsomt.

Dessuten har journalister i økende grad gått inn i en rolle der de påstår at politikere og maktpersoner er klare og tydelige. I reportasjer og nyhetssaker trenger man ikke lese lenge før journalisten skriver at den intervjuede «er tydelig på» eller «klar på» det vedkommende snakker om.

Et kjapt søk i Atekst på «er tydelig på» gir 855 treff i 2009 og 13 900 treff i 2023, en økning på over 1500 prosent. Med «er klar på» begynner økningen noen år tidligere, med drøyt 1100 treff i 2004, over 8700 i 2009 og hele 23 000 i 2021, men et par tusen i nedgang siste to år. Det er trolig en del rusk i denne statistikken, men den gir en indikasjon på utviklingen.

Jeg skal være ærlig på at denne utglidningen i faget har irritert meg lenge. Oi, der har vi enda et av disse virusene: «ærlig på». Jeg sjekker orakelet A-tekst og finner ut at «er ærlig på» ble brukt 64 ganger i 2009, men har steget til drøyt 1100 i 2024. Det som formidles i disse artiklene, handler sjelden om ærlighet, slik «er tydelig på» sjelden dreier seg om at noen uttrykker seg tydelig.

I et intervju med forsvarssjefen skriver NRK at «Kristoffersen er tydelig på at beredskapen har vært for dårlig lenge». Tydelig? Det eneste han gjør, er å gjenta noe alle vet.

I et intervju med klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen etter toppmøtet i Dubai, skriver Stavanger Aftenblad at «statsråden er tydelig på at han er fornøyd med den endelige avtalen». Men det er da tydelig nok i seg selv å si at man er fornøyd?

Da Sandra Borch måtte gå av som statsråd i januar 2024, var TV2 opptatt av statsminister Støres tydelighet: «Fredag var han tydelig på at Borch sin fuskesak ikke er forenlig med å være statsråd for forskning og høyere utdanning.» Deretter siterer de Støre, som sier at «Sandra Borch var tydelig på at dette er hennes feil», før TV 2 igjen mener at «Støre er tydelig på at man ikke kan gardere seg for at enkeltpersoner gjør feil».

Når journalister forsterker en uttalelse med verdiladede ord, blir de en del av maktpersoners retorikk.

Dynamikken i journalistikken
Hvorfor har vi fått behov for å hevde at maktpersoner har et klart og tydelig budskap? Hvorfor lar man ikke utsagn stå på egne bein, og heller overlate til den som siteres å skryte av sin egen tydelighet?

Retorikken er som kjent enda eldre enn pressen. Jeg kan se for meg Cicero si til det romerske senatet: «La meg være klinkende klar.» Et budskap blir sterkere om man selv understreker at det er skinnende klart og ekstremt tydelig. Hvis ikke hadde man sluttet med dette for lenge siden.

Mens jeg skriver dette, forsøker jeg å formulere meg så klart som mulig. Jeg ønsker å overbevise deg, kjære leser.

Ordet «klar» gir gode vibber: et klart vindu, klarvær, klartenkt – ordet har bare positive konnotasjoner. Det samme gjelder «tydelig»: et tydelig budskap, tydelig uttale. Når et intervjuobjekt påstås å være «klar på», vil det si at journalisten allerede er overbevist, og setter sitt godkjentstempel: Ja, her driver Erna med klar tale, hun er klartenkt, hun snakker tydelig.

Hvordan havnet vi her? Mitt første instinkt er selvsagt å skylde på ungdommen. Hvis dagens journalistspirer har fått en adekvat utdanning, blir den i alle fall motarbeidet senere. TikTok ødelegger konsentrasjonen og det norske språket, og bloggere visker ut sansen for objektivitet. Ja, er det rart man ikke merker at verdiladede ord smyger seg inn i nyhetsreportasjene?

Min neste tanke er at, nei, ungdommen skal ikke få skylden for dette. Det er tross alt garvede pressefolk som sitter ved spakene.

Trolig er årsaken mer systemisk. Det handler om dynamikken i medieutviklingen og journalistikk under press. Enhver avisoverskrift sier: «Se på meg!» Det finnes mange triks for å friste leseren. Overskriften kan for eksempel fortelle leseren hva artikkelen handler om, men overgangen fra papir til nett har gjort denne eldgamle metoden avleggs. I stedet skal overskriften si minst mulig, og en av de mest populære variantene, er: Klar beskjed! Denne beskjeden kan også være «tydelig», men «klar beskjed» får ti ganger så mange treff i Atekst.

Hvorfor gjør avisene dette? Fordi kampen om oppmerksomhet er en kamp for å overleve. Derfor gjelder det å ha de tydeligste budskapene og de klareste beskjedene. Man får vite i overskriften at her kommer en klar beskjed. Og i selve teksten skal leseren påminnes at her bringer vi klare budskap fra tydelige personer.

Det er fristende å si at vi hadde høyere tanker om leserne i gamle dager, før avisene gikk på nett.

Og motstanden hos journalistene slipes ned. Har man skrevet «er tydelig på» mange nok ganger, fremstår det som nøytralt og ufarlig. Ja, det fungerer faktisk utmerket som et verktøy for å skape variasjon i teksten. Der man før nøyde seg med «sier også» eller «mener» for å lage indirekte sitater, bruker man i økende grad «er tydelig på». Iblant skrur man til litt ekstra med «klinkende klar på» eller «helt tydelig på» og liknende.

Fortsatt ikke overbevisst? Hm, det kan skyldes manglende klarhet. Som politikere sier når de taper valg: Budskapet vårt er supert, men vi har ikke vært tydelige nok.

Tillat meg å snu på flisa. Ser du noen gang journalister skrive: «Vedum er utydelig på …»? Selvsagt ikke, for alle ser at det er en verdivurdering: «Hallo, du kan ikke mene noe om hvorvidt Vedum er utydelig eller ikke. Det er amatørmessig journalistikk.»

Innrømmer opplevelse av tydelighet
Objektivitet er et umulig ideal, vil noen hevde. Det stemmer, i teorien. Men i praksis diskuteres nøytralitet og slagside hele tiden, og de aller fleste er enig om at nyhetsjournalistikken ikke skal kommentere og bruke verdiladede ord. Åpenbare virus bør stagges før de blir pandemiske.

Dette har skjedd med den såkalte forholdismen, som ifølge et (langt fra nøyaktig) søk på Atekst nådde en topp i årene rundt 2010, og har hatt en nedgang på nærmere 60 prosent. Politikere og andre bruker fortsatt «i forhold til» feil, men økt bevissthet har åpenbart hatt en effekt, ikke minst blant de skrivende.

Vil det samme skje med misbruken av de forlokkende ordene «klar» og «tydelig»? Et enkelt triks er å gå tilbake til de grunnleggende «sier» og «mener». Ikke fargelegg det som sies.

Ikke påstå at den du intervjuer eller siterer er klar eller tydelig på noe som helst. Og ikke hevd at noen «er åpen om» noe – et uttrykk som har hatt en bratt økning de siste femten årene. Ikke misbruk «innrømme», som i «hun innrømmer at hun tror det blir spennende». Hun kommer ikke med en innrømmelse, så skriv bare: Hun tror det blir spennende.

Og, til slutt, vær varsom med bruken av «opplever». Ordet brukes for å fremheve det subjektive, og er gradvis blitt et språklig ugress, fordi det personlige virker mer autentisk. Dette kan få merkelige utslag, som når utenriksminister Espen Barth Eide sier til NRK at russerne viser en «stor vilje til å oppleve egne tap» i krigen i Ukraina.

Derfor: Ikke skriv at Vipps «opplever problemer», eller at folk «opplever strømbrudd». Strømmen er brutt. Det er et faktum. Og enda verre: Ikke gjør som NTB, som skrev at «nesten én av fire norske kvinner har opplevd voldtekt i løpet av livet». Snakker vi her om voldtekt, eller noe som oppleves som en voldtekt? Kanskje den som voldtok hadde en annen «opplevelse»? Hvem skal vi tro på?

Vi bør verne om ord som klar, tydelig, ærlig, åpen, føle og oppleve. Redaktøren var tydelig på lengdebegrensningen på denne teksten. Nå er den slutt.