Grovbrødskala

Fredag 30. oktober la NFFOs etikkutvalg frem sine forslag til retningslinjer for bruk av kunstig intelligens i sakprosa på et frokostmøte i Uranienborgveien 2. Arbeidet er motivert av ønsket om en bransjestandard. Det er et samvittighetsfullt arbeid som ligger bak, og utvalget har forsøkt å sortere og gradere de forskjellige måtene forfattere kan «bruke KI» på.

Forslaget har to deler: Del 1 skisserer normer for forfattere ved bruk av kunstig intelligens. Del 2 skisserer fem nivåer som graderer bruken av KI fra «ingen intendert KI-bruk» (nivå 1) til «helgenerert eller heloversatt tekst» (nivå 5).

Eksplisitte normer er en klar forbedring fra den eksisterende etiske sjekklisten på spørsmåls form. (Resten av sjekklisten skal også revideres i tråd med dette, noe jeg også har etterlyst tidligere). De foreslåtte normene for KI-bruk er slett ikke verst. De vektlegger full åpenhet og loggføring av all bruk av KI, samt vern om egne og andres åndsverk og rettigheter. Om det hadde latt seg gjøre å følge normene i praksis, hadde mye vært gjort. I fremleggelsen understreket Omdal at utvalget hadde vektlagt tre ting: eierskap til teksten, åpenhet om bruken og varsomhet i bruken. Man kunne kanskje lagt til et punkt av typen: «Tenk over om dette i det hele tatt løser noe problem for deg og om det er et problem du egentlig burde løse selv.»

Jeg var forundret over at utvalget var såpass åpne for bruk av teknologien inntil utvalgsmedlem Iben Brinch forklarte at det her var tale om en «etikken i etikken». Uten at jeg forsto all metaetikken, kjøper jeg det jeg forsto som poenget: Selv om utvalget gjerne skulle sagt «nei» til det hele, har NFFO en forpliktelse til å veilede sakprosaforfatterne, som er en mangfoldig gruppe som skriver innenfor en myriade av sjangere, i dette nye teknologiske landskapet.

Mens normene er ryddige, er nivådelingen rotete. Hensikten med nivådelingen er så vidt jeg kan skjønne å sette en grense for den grad av KI-bruk som er forenlig med at «forfatteren eller oversetteren selv har stått for det faglige, språklige og skapende arbeidet». En slik grense skal i fremtiden også kunne gjelde i retningslinjer for stipend og merking av bøker – og kanskje også for litteraturpolitiske støtteordninger?

Etter fremleggelsen var det en panelsamtale ledet av utvalgsleder Omdal med tre forlagsrepresentanter, Trygve Riiser Gundersen (redaktør, Press), Tuva Ørbeck Sørheim (forlagssjef, Kagge) og Reidar Mide Solberg (sakprosasjef, Gyldendal). Gundersen påpekte at flere problematiske begreper som «idémyldring», «research» og «språklig støtte» var listet opp på nivå 2 – altså langt inne i godkjentland. Dette er ord flere som har benyttet seg av – latt seg benytte av? – KI-generert tekst, har brukt som eufemisme. Hvis du ber en KI om å «språkvaske» noe du har skrevet, vil du se at dette kan innebære både omskriving og meningsforskyving.

Gundersen har selv tatt til orde for en bransjestandard, men han syntes det var noe forlagene burde finne ut av, heller enn NFFO. For én gangs skyld er Gundersen litt forvirret. Som en av de andre panelistene påpekte, må det være det samme hvor initiativet kommer fra, så lenge det kan føre til noe, og at forfattere og forlag er samkjørte må jo være bra. Likevel kom det etter hvert frem at både Sørheim og Solberg var motstandere av at dette skulle føre til noe. Heller enn en bransjestandard vil de at hvert enkelt forlag skal ta hånd om sine egne retningslinjer, noe Johan L. Tønnesson i «spørsmålsrunden» omtalte som «ren liberalisme».

På nivå 3 – som også er innenfor den foreslåtte prinsipielle grensen – er det tillatt å «revidere enkelte deler av egen tekst». Her er det flere spørsmål som melder seg, om kvalitative og kvantitative definisjoner, og ikke minst: Hva skal vi med redaktører?

Til tross for at de ikke vil ha noen felles standard, syntes Kagge- og Gyldendalrepresentantene å være enige om at åpenhet er det viktigste, og – enda viktigere – om følgende: at det i praksis går en klar grense mellom tekst som er KI-generert og ikke, og det innebærer at man ikke kopierer en tøddel fra chatbotens tekst over i sin egen tekst. Dette er jo et veldig greit prinsipp som alle egentlig bare burde slutte seg til.

Det er viktig å få dette frem i klartekst: Det mange kaller «KI-assistert» tekst, er i realiteten «KI-generert» tekst. Er den endelige formuleringen formulert av boten, er den KI-generert. La meg her også nevne at ingen av Prosas bidragsytere så langt har hatt noe problem med verken å akseptere vårt forbud mot KI-generert tekst eller med å skjønne hva denne forventningen innebærer. Ja, det finnes gråsoner og nyanser som vi kan diskutere i all evighet, men det viktigste her er å være prinsipiell.

Et lite øyeblikk var vi altså her på vei mot tydelighet om bruk av KI – forlagenes tomme floskel var i ferd med å fylles med innhold! Men i stedet munnet det vel mer ut i vaghet. En rådvill Lars Dehli – som har blitt kjent for KI-bruken i sin siste bok og utsagnet «før kunne man bruke en redaktør, nå kan man bruke KI» – tok ordet og konkluderte med at det han tok med seg av praktisk verdi fra møtet, var at han kunne legge ved en logg for hele sin KI-bruk til sin neste bok, og at alt dermed var i orden.

Det jeg selv tok med meg fra møtet, er følgende: Vi trenger ikke en grovbrødskala for KI-bruk. Ingen forbruker vil uten videre huske om nivå 4 er mye eller lite KI når ikke en gang utvalgslederen husker det selv og til Morgenbladet antyder at stipendsøkere må holde seg «minst på nivå 3» (min utheving). Det er ikke et spørsmål om hvor grovt brødet er, men om det er et brød eller ikke. Da er det bare to mulige svar.

Uansett er utkastet særdeles velkomment. Takk for et veldig godt utkast, som jeg sier til skribentene. Dette blir bra! Normene for åpenhet er gode og velformulerte. Mitt innspill er at dere konsentrerer dere om å klargjøre det prinsipielle skillet mellom grei og ugrei KI-bruk. Grensen bør trolig ligge noe lavere for ikke å være villedende eller åpne for fristelsen til å bruke «narkotika», som Gundersen kalte det. Kan det hende at det vesentlige her ganske enkelt er å ikke kopiere noe som helst fra chatboten over i teksten? Og at man ellers kan ha i bakhodet noe litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen har skrevet: I tekstarbeid er «KI en ‘løsning’ på et problem som ikke fantes.»

Jeg ser frem til å lese den neste versjonen!