Nei til gurgling av gulp

Teksten sto først på trykk i Klassekampen 26. juni 2026.

Vi har fått muligheten til å ta i bruk et fantastisk redskap, når som helst. Det er et høydepunkt i sivilisasjonens, for ikke å si artens, fremskritt at vi har utviklet det, og det er svimlende å tenke på at det kan bli enda bedre. Ikke alle er like flinke til å bruke det, ikke alle vil, og ikke alle har god tilgang. Men det er i alle fall klart at den som benekter følgende, motsetter seg fremskrittet: Den menneskelige intelligensen har kommet for å bli.

Den kunstige intelligensen har vel også kommet for å bli, men det er da ingen grunn til teknologisk fatalisme. Regjeringen har slått fast at kunstig intelligens skal brukes i 100 prosent av offentlig sektor innen 2030. Forslag til en høyere ambisjon vil være: Stryk ordet «kunstig».

Tidsskriftet Prosa, som jeg er redaktør for, har sammen med tidsskriftet Syn og Segn innført forbud mot KI-generert tekst og bilde i våre publikasjoner. Store norske leksikon innførte det for to år siden.

Det har vakt stor begeistring og lettelse hos mange at vi sier klart fra: Tekst frembrakt av regurgiterende, det vil si gulpgurglende, språkmodeller har ingen plass hos oss. Det er flere grunner til forbudet: Vi vil verne om de seriøse tekstarbeiderne, det norske språket og tilliten til innholdet i publikasjonen. I tillegg verner vi om opphavspersonene til alt stoffet som KI-selskapene har forsynt seg grådig av og kaster opp igjen.

Noen vil problematisere forbudet og peke på at det vanskelig og heller ikke ønskelig å unngå all KI. Vi har ikke et forbud mot research eller transkribering ved hjelp av KI, for eksempel. Forbudet er preventivt og skal kommunisere en tydelig forventning til bidragsytere.

Spørsmålet bør uansett snus på hodet: Hvorfor si ja til KI i seriøst tekstarbeid i det hele tatt? Det er verdt å minne om at vi har klart å skrive utmerkede tekster i tusenvis av år før ChatGPT. Hvis vi ikke sier nei nå, vil KI-tekstene etter hvert sive inn overalt – også i tidsskriftene, kulturavisene og bøkene. Det er skuffende at ikke flere redaksjoner i forlag og aviser har tatt et tydeligere standpunkt i spørsmålet.

Altinget innførte nylig retningslinjer mot KI-tekst i debattinnlegg. Samtidig bruker redaksjonen KI flittig til å oversette tekster. Aschehoug og Bonnier har brukt KI til å oversette bøker. Mattis Øybø i Tiden forlag flørter med KI som redaktør. I forlagene går ord som «åpenhet» og «tydelighet» om KI igjen. Etter skandalen med boken «Lise vs. Gianni» hostet Cappelen Damm opp formuleringen «Vi skal være tydeligere overfor forfattere om bruk av kunstig intelligens». Tydelig om hva da? Det går knapt an å være mer utydelig.

VG-redaktør Gard Steiro fnøs over den danske regjeringens forslag om å kutte pressestøtten for medier som bruker KI-generert tekst. Men de kultur- og mediepolitiske støtteordningene har sin legitimitet fordi de fremmer menneskeskapte tekster og verk.

Jeg skjønner at gutter i alle aldre synes det er gøy å prompte og at det er verdt all den knappe energien man kunne brukt til noe fornuftig. Vi skal ikke kimse av at mange har blitt avhengige og vil klamre seg til sin nye venn. Men alternativet til at alle med omsorg og ansvar for det norske språket nå sier nei til KI-generert tekst, er et kappløp mot avgrunnen der maskinkalkulert babbel uten interesse for sannheten vil gå seirende ut bare fordi det går fort.

Hvem som helst kan la seg friste til å ta snarveier når ubønnhørlige deadliner nærmer seg og man har syke barn, syk samboer, er syk selv og storkampen Canada-Sveits i Fotball-VM pågår i bakgrunnen.

Derfor må alle aviser og forlag si nei. Kulturpolitikerne må si nei. Kulturrådet må si nei. Medietilsynet må si nei. Gurgling av gulp kan sikkert være festlig, men det bringer intet av verdi for offentligheten.