Må milliardærer betale skatt?

Da jeg sa ja til å bli med i skattekommisjonen, var det med stor skepsis og et lite håp. Skepsis til ideen om å avpolitisere skattepolitikken, et håp om at vi kunne bidra til en mer konstruktiv debatt om beskatning av kapital og formue. Slik gikk det ikke.

Den økonomiske ulikheten øker, både globalt og i Norge. Samtidig har kunnskapsgrunnlaget for å studere ulikhet blitt vesentlig bedre de siste årene. Med den franske økonomen Thomas Piketty i spissen har et internasjonalt forskingsmiljø utviklet mer presise metoder for å måle og dokumentere personers faktiske formue.

En sentral bidragsyter er den amerikansk-franske økonomen Gabriel Zucman. Han har tilbrakt årevis i arkivene til sveitsiske banker og nasjonale arkiver for å kartlegge verdens største formuer og synliggjøre metodene eierne bruker for å unngå skatt. I 2024 introduserte han et konkret forslag om en minimumsskatt for å sikre at de aller rikeste betaler en rimelig andel skatt. Tidligere i år ble forslaget presentert i bokform og oversatt til norsk med tittelen Milliardærer må også betale skatt (Res Publica, 2026, oversatt av Erik Ringen).

Skatteparadokset
I Norge har det vært bred enighet om at de aller rikeste også må betale skatt. Den første formuesskatten ble innført som en ekstraordinær skatt allerede i 1789, og hundre år senere ble den en del av en varig, nasjonal ordning med inntekts- og formuesbeskatning.

Utformingen av formuesskatten har variert over tid, men hensikten har vært den samme. Den skal sikre inntekter til staten basert på et prinsipp om skattlegging etter evne og bidra til omfordeling. Likevel viser forskning fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at det norske skatte- og avgiftssystemet er regressivt i toppen av inntektsfordelingen. Paradokset er at helt på toppen blir skatt som andel av inntekt lavere desto rikere man blir.

Zucman mener årsaken til at dette kan skje, er at personer med svært store formuer kan rapportere svært lave skattepliktige inntekter. Mange land, også Norge, har regler som gjør at overskudd kan bli værende i selskaper uten at eieren må betale personlig skatt. Formålet er å unngå kjedebeskatning, altså at de samme pengene beskattes flere ganger, men resultatet er at skatten kan utsettes i årevis. Ifølge SSB finnes det mer enn 4000 milliarder kroner i latente gevinster som ennå ikke er beskattet i Norge.

Minimumsskatt for de superrike
Løsningen er en minimumsskatt på 2 prosent av de superrikes formue, foreslår Zucman. Forslaget innebærer en internasjonalt koordinert minimumsstandard, der hvert land innfører og krever inn skatten gjennom sitt eget nasjonale skattesystem. Det krever verken en formell traktat eller at alle land deltar, på liknende måte som OECDs globale minsteskatt for multinasjonale selskaper.

Minimumsskatten skal gjelde for personer med formuer over 100 millioner dollar. Zucman og hans kollegaer anslår at ordningen globalt kan innbringe mellom 300 og 380 milliarder dollar hvert år.

For Zucman er skatt langt mer enn et spørsmål om inntekter. Når store formuer kan vokse uten løpende beskatning, konsentreres også økonomisk og politisk makt. Beskatningen av de aller rikeste handler derfor ikke bare om proveny og effektivitet, men også om hvor store forskjeller i økonomisk og politisk makt et demokratisk samfunn er villig til å akseptere.

Ulik den norske formuesskatten
Minimumsskatten har likhetstrekk med den norske formuesskatten, men det er avgjørende forskjeller. Zucmans forslag er en minstesats på 2 prosent. All innbetalt skatt inngår i minstesatsen. Hvis en person allerede har betalt skatt tilsvarende 2 prosent av formuen, slipper de å betale noe ekstra. Den norske formuesskatten fungerer annerledes. Satsen er lavere, men skatten må betales uansett, uavhengig av allerede innbetalt skatt.

En annen viktig forskjell er at minimumsskatten kun skal gjelde for de aller største formuene. I norsk sammenheng anslår tidsskriftet Kapital at 479 nordmenn hadde netto formue over 1 milliard kroner (som tilsvarer omtrent 100 millioner dollar) i 2025. De fleste av dem har adresse i Norge, selv om reiselysten blant dem har økt de siste årene. Til sammenligning er det langt flere i Norge som betaler formuesskatt – om lag 700 000 personer.

I motsetning til amerikanere må ikke utflyttede europeere betale skatt til hjemlandet. Det gjør skatteparadiser og bostedsadresse i Sveits mer lukrativt. Det bidrar også til at skattesystemet er mer utsatt for press og trusler om utflytting. Zucmans løsning er en slags karensperiode etter utflytting. Mens den norske exit-skatten gjør at utflyttere skattes for urealiserte gevinster når de flytter, foreslår Zucman en gradvis utfasing av skatteplikten til hjemlandet.

Skattelette er lett
I løpet av de seks månedene skattekommisjonen hadde til rådighet, fikk jeg stadig nye innspill til endringer i skattesystemet. Ingen av dem handlet om å øke skattene. Det er ikke unikt for Norge. De siste tiårene har de fleste OECD-land redusert beskatning av kapitalinntekter og store formuer. Alle forslag om å øke dem igjen møter massiv motstand.

Et av hovedargumentene er manglende likviditet. Personer med store formuer har ikke nødvendigvis penger tilgjengelig på konto. Tvert imot, de fleste velger å organisere økonomien på en måte som nettopp har til hensikt å unngå å betale personskatt. Tilgang til dyre advokater og skatteplanleggere bør ikke være en gyldig grunn til å unngå skatt, påpeker Zucman. Han argumenter for at en minimumsskatt på 2 prosent uansett ligger godt under den forventede årlige avkastningen for personer med svært store formuer, som er omtrent 6 prosent.

Et annet argument er at personer med svært høy formue ofte eier bedrifter, og at høyere skatt reduserer eiernes tilgjengelige kapital og dermed nye investeringer. Selv om skattlegging av eierne ikke er det samme som å skattlegge et selskap, har dette argumentet fått bredt gjennomslag, også i norsk politikk. Såkalt «arbeidende kapital» – i praksis aksjer, driftsmidler og næringseiendom – har lenge fått rabatt i beregning av formuesskatten, uten krav til at kapitalen faktisk er investert i aktiv virksomhet. Skattekommisjonen foreslår å fjerne rabattene, noe økonomene i Finansdepartementet neppe vil protestere mot.

Milliardærandelen
Skattekommisjonen fikk som mandat å levere et forslag til et helhetlig skattesystem «for å sikre et konkurransedyktig næringsliv». Resultatet ble en rapport som viser at det kan være mulig med en tverrpolitisk enighet om å endre deler av skattesystemet, men at det er stor uenighet om både problembeskrivelsen og løsningene for beskatning av kapital og formue.

Det er ikke overraskende. Det som er mer overraskende, er den manglende viljen til å diskutere mulige endringer i formuesskatten, som for eksempel flere trinn og høyere bunnfradrag, eller økte skatter på arv eller eiendom, i en skatteveksling med lavere formuesskatt.

I dag har Norge lavere samlede skatter på kapitalbeholdning enn gjennomsnittet i OECD, målt som andel av BNP. Det skyldes i hovedsak at skatt på eiendom og arv er vesentlig mindre enn i mange andre land. Likevel har motstanden og retorikken mot skatt på formue vokst i styrke. Målet er ikke lenger å forbedre formuesskatten, men å avskaffe den.

For mange av Norges rikeste utgjør formuesskatten en betydelig del av den personlige skatten de betaler. Likevel betaler de en mindre andel av inntekten sin i personskatt enn mange vanlige lønnsmottakere. Fjerner vi formuesskatten uten å erstatte den med andre skatter, vil forskjellen bli enda større. Det betyr ikke at dagens formuesskatt må videreføres uendret. Men det illustrerer et spørsmål som bør være sentral i skattedebatten: Hva er en rimelig andel personskatt for dem med størst samlet skatteevne?

Skattekommisjonen ga ingen tydelige svar på dette spørsmålet. I likhet med den politiske debatten som fulgte, handlet diskusjonen først og fremst om å være for eller mot formuesskatt. Zucmans svar er en global minimumsskatt rettet mot de aller rikeste. Den er langt mer avgrenset enn den norske formuesskatten, og i mange andre land vil den komme i tillegg til skatt på eiendom og arv. Men han flytter debatten dit den burde være: Hvordan skattlegger vi store formuer på en rettferdig og effektiv måte?