Bevissthet om samfunnets hukommelse

I minst to tiår har norske journalister, forlagsfolk og forfattere kranglet om etikken i forlagspublisert, litterær sakprosa. Det har dreid seg om allvitende fortellere, dramatisering, plagiat, kildekritikk og henvisningsskikk, tilsvarsmuligheter og intervjumetoder. Burde sakprosaforfattere og utgivere underlegge seg et profesjonsetisk regelverk og kanskje en selvdømmeordning, slik som norsk presses Vær Varsom-plakat (VVP) og Pressens Faglige Utvalg (PFU), eller burde sakprosa primært vurderes som «fri kunst» på linje med skjønnlitteraturen?

Det er ingen tvil om at debattene både har speilet og bidratt til økt etisk bevissthet på feltet, og da NFFO lanserte en etisk sjekkliste for sakprosafeltet i 2020, var det åpenbart en formalisering av normer som har utviklet seg og vokst seg sterkere over tid. Listen dekker de fleste spørsmålene det er rimelig å stille seg i arbeidet med sakprosabøker, er inspirert av både VVP og de forskningsetiske retningslinjene og har et sideblikk til lovverket. Samtidig er den nettopp en sjekkliste, og ikke bindende, og dermed blir spørsmålet om et tydeligere regelverk fortsatt reist når det gis ut bøker med omstridt metode og etikk.

Det ferskeste eksempelet på dette er Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall, som er skrevet av de to journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant og ble gitt ut på Gyldendal høsten 2024. Boken handler om forholdene i det som tradisjonelt har vært Norges største parti, Arbeiderpartiet, og peker tydelig ut syndebukker. Boken har møtt massiv kritikk fordi det ikke er mulig å ettergå det som står der. Mange har lest den som et ledd i den maktkampen som partiet har vært preget av i flere år – en bokanmelder kalte den «i praksis en drittpakke på 300 sider». Samtidig har også noe av kritikken båret preg av den samme maktkampen.

En del detaljer ble rettet i andreopplaget, men hovedfortellingen ble stående, og boken må sies å ha blitt en suksess. Den massive kritikken, som i løpet av kort tid også utviklet seg til kritikk av kritikken, har åpenbart fungert som god markedsføring. I tillegg tok debatten om partileder og statsminister Jonas Gahr Støres lederskap etter at boken kom, brodden av noen av innvendingene – var det kanskje likevel en del riktig i boken? Utgivelsen ga uansett opphav til en ny runde med debatt om hvorvidt vi trenger en mer bindende etisk plakat på dette feltet.

Ingen profesjon
Etter å ha gått gjennom 20–25 år med offentlig debatt på feltet har vi kommet til at et noe særlig strengere felles regelverk vil være vanskelig å få til. Dette er det samme synspunktet som forlagsbransjens representanter har ytret i flere sammenhenger i årenes løp. For rundt ti år siden var dessuten Forleggerforeningen selv involvert i forsøket på å utvikle etiske retningslinjer, og publiserte et utkast med flere formuleringer som var inspirert av Vær Varsom-plakaten. Prosessen endte i stedet med et notat om ytringsfrihet, ansvar og etikk.

Her heter det blant annet at «(g)jennom sine utgivelser utfordrer forlagene fastlåste forestillinger, de sikrer samfunnets hukommelse, og gir rom for ny kunnskap, kritisk opposisjon og kunstnerisk nyskaping». Formuleringen dekker et stort spenn av litteratur, fra romaner til faktabøker – det er forskjell på kunstnerisk nyskapende utgivelser og de som sikrer samfunnets hukommelse. Også sakprosafeltet er mangfoldig, og varierer fra essayistikk til allmennrettet historie.
Sakprosaforfattere består av alt fra statsvitere via fuglekikkere til strikkeentusiaster. Vi er dermed enige i at sakprosafeltet er for sammensatt til at noe felles regelverk er mulig. Blir kravene særlig mye tydeligere enn de er i dag, er man inne på profesjonsetikkens område, og sakprosaforfattere utgjør ingen profesjon.

Faglitterær ekstremsport
Det er likevel flere ting ved Partiet som er interessant i forbindelse med debatten om sakprosaetikk. For det første kan debatten nærmest ses som en katalog over stridstemaene fra de mange tidligere debattene. Bruken av allvitende forteller og dramatisering er problematisert, forfatterne har fått kritikk for å ikke ha gjort premissene for intervjuer klare, for å gjengi sitater feil, for å gjengi fakta og hendelser feil, og for å bruke andres åndsverk uten henvisninger. Alt dette kjenner vi fra før. Det unike med denne utgivelsen er at den reiser nesten alle mulige stridstemaer samtidig.

Hovedinnvendingene har handlet om bruken av rundt 70 anonyme kilder, og det er et omfang som i alle fall må være helt unikt i norsk generell sakprosa. Det finnes nesten ikke informasjon om hvilke kriterier som ligger til grunn for utvalget (utover at informantene er «sentrale» i Ap og LO), om eventuelle egeninteresser kildene har, eller hvilke forbindelser de inngår i i bevegelsen. Det er videre stort sett umulig for leseren å vurdere om fremstillingene er bygd på øyenvitneskildringer eller annenhåndsinformasjon, om det er basert på skriftlig eller muntlig materiale, eller om det er samtidige eller tilbakeskuende beskrivelser. Det er fire navngitte kilder i boken, statsminister Jonas Gahr Støre, de to Ap-nestlederne Tonje Brenna og Jan Christian Vestre, og partisekretær Kjersti Stenseng. Som leser kan man ikke engang skille ut hvilke utsagn og oppfatninger som stammer fra dem. I tillegg er det vanskelig å vite hvilke formuleringer og vurderinger som stammer fra kildene, og hvilke som er forfatternes egne.

Forfatterne har skrevet et etterord der de begrunner sine metodiske valg, men det er primært en programerklæring og inneholder så å si ingen drøfting av hvilke valg og vurderinger som er gjort i møte med de enkelte kildene. Vi har altså å gjøre med en bok om norsk politisk samtidshistorie på over 300 sider der det knapt nok er transparens på noe plan. Alt i alt må dette kunne sies å være en form for faglitterær ekstremsport.

Journalistikkens grenser
Det andre interessante ved boken er den litt formalistiske debatten den utløste, om hvorvidt journalister må følge Vær Varsom-plakaten når de skriver bok. Det er det jo på ett vis helt riktig at de ikke må: Bøker kan ikke klages inn for PFU.

Men når det er sagt, går ikke journalistikkens yttergrenser bare der norske presseorganisasjoner setter dem. I domstolene, der ytringsfrihetens rettslige grenser håndheves, tolkes journalistikkbegrepet temmelig vidt. I saker om for eksempel ærekrenkelse og vern av privatlivets fred gjøres det verken i norsk eller europeisk rettspraksis noen vesentlig forskjell på journalistikk i nyhetsmedier og i bokform. Hvis noe defineres som et journalistisk arbeid, tilkjennes det en sterkere beskyttelse under ytringsfriheten. Men det er et tveegget sverd: Rettighetene kommer ikke uten plikter. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sier at de som tilkjennes journalistiske privilegier, også må arbeide i tråd med «journalistisk etikk» – i domstolenes forståelse av dette.

Om dette er en ønskelig utvikling, kan selvsagt diskuteres. Mener man det er uheldig at sakprosa reguleres av et formalisert etisk regelverk, er det trolig enda mer problematisk at feltet til syvende og sist reguleres av domstolenes forståelse av etikken. Men etikk og juss henger uansett sammen, og jussen kommer verken forfattere eller forlag utenom.

Offentlig interesse
De to forfatterne, Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant, har hevdet at det ikke ville vært mulig å gjennomføre dette prosjektet på noen annen måte. Det har de kanskje rett i, og de har ikke gitt oss noe annet valg enn å lytte til det de sier om det. Men mangelen på etterprøvbarhet handler om noe mer enn å stole på forfatteren – det handler om verkets videre virkning. Et bokverk blir stående, og kan ha stor, langsiktig betydning. Selv små detaljer kan feste seg i samfunnets hukommelse.

Om boken allerede har bidratt til utviklingen i Arbeiderpartiet, vil vi aldri kunne måle. Den vil trolig påvirke andre journalisters oppfatninger og vinklinger og kan bidra til å påvirke valg. Den kan på sikt inngå i kunnskapsgrunnlaget for andre forfattere, historikere og statsvitere. Og ingen forfatter er ufeilbarlig, selv der metoden er aldri så bunnsolid. Av disse grunnene er det så viktig at leserne selv skal ha mulighet til å bedømme innholdet i en slik bok. Antakelig bidrar denne utgivelsen betydelig til vår felles forståelse av norsk politikk, helt uten at vi kan ta stilling til synspunktene og motivene til en eneste avsender.

Retten til å vite
En fare med å diskutere felles regler er at man kan glemme det som allerede finnes av viktige normer. At sakprosafeltet har noen normer, mener vi går frem av det notatet Forleggerforeningen til slutt vedtok etter etikkdebatten for ti år siden. Mangfoldet som skisseres i formuleringene om utgivelser som utfordrer fastlåste forestillinger, sikrer samfunnets hukommelse og gir rom for ny kunnskap, kritisk opposisjon og kunstnerisk nyskaping, kan nettopp sees som et argument for at det bør være en høy grad av etterprøvbarhet i noen typer sakprosa.

I notatet understrekes det også at det må stilles forskjellige krav til forskjellige utgivelser:

Verkets art vil være bestemmende for hvilke krav utgivelsen som offentlig ytring vil sette til grundighet, varsomhet og forlagets mot.

Når det da i tillegg pekes på at «[e]n utgivelse kan få stor betydning for samfunnet, samfunnsgrupper og for enkeltpersoner», kan man si at det allerede finnes etablerte normer for utgivelser som Partiet, selvsagt ikke uten at det utøves skjønn i hvert enkelt tilfelle.

Alt dette begrunnes i «ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet [som] er blant de grunnleggende menneskerettigheter i et demokrati». I dette ligger også publikums rett til å vite. Det finnes selvsagt situasjoner hvor det ikke er mulig eller ønskelig å oppgi kilde eller bakgrunnsinformasjon. Men på generell basis kan man ikke si at publikum har tilstrekkelig informasjon om spørsmål av stor demokratisk viktighet hvis de ikke også har tilgang til kunnskap om hvor informasjonen kommer fra, og hvordan den er behandlet.

Hvis oppskriften i en strikkebok er feil, er det kjedelig for både leseren, forfatteren og forlaget, men det har liten samfunnsmessig betydning. I memoarer og selvbiografier kan inneholdet være subjektive erfaringer og meningsytringer – og det som står, kan være omstridt. Kanskje må det likevel tåles i ytringsfrihetens navn, så lenge avsenderen er åpen og kjent. Ett eksempel er Haddy N’Jies Dagbok 13. desember–13. februar om perioden da det stormet som verst rundt ektemannen Trond Giske. Denne boken hadde en viss offentlig interesse siden den grep inn i en viktig politisk debatt, og forfatter og forlag fikk kritikk for flere fremstillinger – men det ble også påpekt at det var N’Jies subjektive oppfatninger og erfaringer som kom til uttrykk. Publikum visste hvem som var avsenderen, og hadde på den måten mulighet til å vurdere utsagnene ut fra det.

Utgivelser innen for eksempel journalistikk eller allmennrettet historie er naturligvis ment å sikre samfunnets hukommelse og gi rom for ny kunnskap. Det er relativt opplagt at hvis forlagene skal stille høyere krav til etterrettelighet i noen publikasjoner, må det være slike.

Om ikke annet kan det hende utgivelsen av Partiet kan føre til en ny og mer informert debatt, og økt oppmerksomhet, om hva nettopp det store sjangerspennet i sakprosafeltet innebærer. Det kan være at forfattere og forlag må oppøve enda mer bevissthet om hva som må forventes av bøker der sentrale samfunnsspørsmål utforskes og forsøkes besvart.

Selv om sakprosafeltet ikke bør ha en Vær Varsom-plakat, bør de som steller med det, være bevisste på sitt bidrag til samfunnets hukommelse.